bossnapping

I dag føler jeg meg skikkelig voksen. Jeg er helt alene på kontoret. Jeg låser opp, leser mail, sorterer post, svarer på invitasjoner, går på møter, skriver rapporter, slår av lyset, låser kontoret, går ut til lønsj, sier "jeg må tilbake på kontoret før møtet", ordner opp i ting som må ordes opp i, tar ansvar, hilser på kolleger i korridorene.

Nå er jeg der jeg vil være om 5 år. Jeg får smake på drømmejobben, tygge litt på den, men får ikke svelge. Som ei klubbe du har skikkelig lyst på og som du får smake på, men som du må gi tilbake med bare håpet om at du en gang kan kjøpe deg ei helt egen.

Nå over til noe annet.
Frankrike gir meg så mangt; følelsen av å være voksen og ansvarsfull, fransk og fjong, folkelig og fornøyd. Jeg har etter hvert forstått at dette landet ikke er som alle andre. Det er rart at hendelser som skjedde hundrevis av år tilbake, ja, faktisk for nøyaktig 220 år siden fortsatt kan prege folkesjela og -kulturen. Revolusjon og revolusjonær oppførsel er viktig for disse - etter norsk målestokk- små menneskene.

Det lukter uro og revolusjon av landet for tiden. Finanskrisa har omsider tatt et klamt balletak rundt fransk industri og arbeidere. IMF anslår finanskrisa til å skvise så mange som 10 prosent av franskmennene ut av arbiedsmarkedet ved slutten av året, men allerede ved årets begynnelse kan vi se stor økning i utskvisingen. Flere store industrier kutter ned på bemanningen og arbeidere ved bedrifter som Toyota og Catepillar blir nervøse. Det som skiller franskmenn fra de fleste andre menn (i generell betydning) er at de ikke bare nøyer seg med å streike eller forene seg i fagforeninger for å sikre sin egen overlevelse, de går mer revolusjonært til verks.

I mars i år ble lokalt ansatte ved SONY så nervøse av nedbemmanningen ved fabrikken at de ikke så annen utvei enn å kidnappe "bossen" i SONY. Derav ordet "bossnapping". Natt til 14. mars stengte arbeiderne sjefen sin inne på kontoret. Voilà. "Det gjør vi, folkens! Vi stenger'n INNE! Da tenker jeg det blir andre boller!". Det samme gjorde ansatte ved Catepillars, 3M og en hel del andre steder.

Hæ? Hva i all verden er dette slags metode? Stenge sjefen sin inne? Jo mer jeg tenker over det, jo dummere blir det. Det er så dumt at det er helt herlig. Mon tro om det lå grundig resultatbasert planlegging bak handlingene, i så fall er jeg interessert i logikken bak ideen om å stenge sjefen inne på kontoret for å bevare jobben. Der jeg kommer i fra er det mer sannsynlig at slike handlinger vil telle heller negativt i oppsigelsesvurderingen.

Men sånn er det i Frankrike. De minste forandringene får franskemenn til å miste hodet, og det som er så rart er at det er så akseptabelt. "jaja", skriver avisene, "lærere i offentlig skole streiker i fire uker i protest mot at skolen skal males gul". Det er den gjennomgående mangelen på proposjoner i aksjon og reaksjon som forundrer meg i dette landet.

Man skulle jo nettopp tro at et land med en tradisjon for revolusjon og radikal forandring skulle være mer vant til nettopp forandring. I stedet sitter jeg igjen med følelsen av at franskmenn har kastet selve verktøykassa som de arvet fra deres forfedre en gang på 1700-tallet, og at de nå sitter igjen med et sett verktøy som de ikke har lest bruksanvisninga på, men som de bruker uten å ha den ringeste anelse om hvordan og når.

det hender du glemmer de gode ting

Da har jeg endelig fått livet mitt tilbake. 14 timers arbeidsdager er over og jeg kan endelig nyte å ha ei fritid. Enn så lenge. Svineinfluensan har kommet. Den er i skrivende stund i Belleville i følge ryktene.

Men fortvil ei, folkens, i influensahysteriet skal jeg guide dere gjennom saker som ikke får klistret seg fast på vg-netts førstesideoppslag. Ekte saker. Virkelighet. Folkelighet. Saker som fortjener mer plass i nyhetsbildet og som gir et sla i trynet til hysteri og dødsangst. Her, historier fra virkeligheten:

Finnmarken.no:

– Hjelp, hvor skal vi?

– Vi skal se Europa. Men hvor bør vi dra, spør et Kirkenes-par.

____________________________________________________________________

Bruker kreftfremkallende ammunisjon

Oslo (ANB-NTB):

Det norske forsvaret har store mengder ammunisjon som ifølge amerikanske undersøkelser kan være kreftfremkallende.

Ærlig talt... Hva er farligst, kreftfremkallende ammunisjon eller krig?

____________________________________________________________________

Saker som desverre druknes i influensa-hysteri og som derfor bare finnes på nettsidene til lokalavisa Hallingdolen.no:

Russejente skadd

Ei russejente vart sendt på legevakta natt til 1. mai.

Ei flaske vart kasta inn i ein russebil på Gol. Jenta vart råka av glassplinter. Ho fekk ein splint i auga, og vart derfor sendt på legevakta. Politi veit kven som kasta flaska.

____________________________________________________________________

Dette har skjedd på Hareid:

Slo ekssambuaren

Ein mann på Hareid skal ha slått ekssambuaren sin fredag ettermiddag.

Ugjerninga skjedde då mannen leverte tilbake felles barn.
Kvinna melde episoden til politiet klokka 18.00 same dag. Ho skal ikkje ha drege til legevakta den kvelden, men ville kanskje gjere det neste dag.

____________________________________________________________________

I Fitjarposten kan vi glede oss over tanken på følgende:

Kuslepp på Hogste

Det var 18 glade kyr som blei sleppt ut på Hovstad 1. mai. Jammen hoppa og sprang dei godt, sjølv etter ein lang vinter inne.

"On ne trouve pas le chemin dans les nuages"

Jeg er travelt opptatt. Ja, faktisk. Opptatt og travel. Jeg sitter i møter. Møter som varer så lenge at ettermiddager blir til kveld, og at gjenklangen av diplomater og ambassadørers argument for draft decisions ditt og draft adoption datt fortsatt sitter igjen i hodet mitt idet jeg legger meg (alt for) sent på kvelden.

Jeg er i krig, jeg elsker det.

Fortsetter...

help, I need Paris

Jeg er ikke klar for å flytte tilbake!
Hjelp!
Her er alt satt i system, alle har på seg samme klær, snakker innenfor samme samtaletemaer og er sjenerte, uhøflige og kjipe.

Jeg er ikke klar for Norge. Ikke i det hele tatt.

Gleder meg til franske gutter, vin, rare folk og uoppdagede steder.

Paris, here I come. Jeg savner deg. Mer enn noe annet.

take a walk in the mine field of deadlines

I helvette. Plutselig faller himmelen i hodet på meg, og jeg blir skremmende klar over alt jeg har å gjøre. Derfor skremt. Jeg ser til min store skrekk at søknadsfrister for masteropptak og praktikantstillinger har sneket seg helt inn til hushjørnet uten at jeg har sett dem før nå. Tre dager før jeg reiser på påskefjellet og bort fra alle "must dos". Ute skinner sola og varmer lufta opp til 20 varmegrader. Mobilen min tar imot tektmeldinger med invitasjoner til pilsing i vårsola, og det er lite jeg synes er vanskeligere enn å si nei til akkurat sånne situasjoner. Søknader må velfomuleres og sendes sammen med nødvendige papirer som UiB fortsatt besitter, rapporter må fullføres, eksekutivrådsdokument må leses, lovforslag må studeres og skrives, kofferter må pakkes, ost og vin må handles inn.

Men hva gjør jeg? Jeg klamrer meg til blogging i rettferdiggjøringa av at det kan vise seg å være fornuftig en dag. Fornuft er stikkordet. Den forvirres så lett av fuglekvitter, solskinn, utebord og -stoler, skummete ølglass, kanalkos (nytt ord), varmegrader og vårhormoner.

Kjære fornuft, i dag er du velkommen. I dag skal du få bestemme. I hvertfall noen timer til. Og dette gjør jeg for at jeg senere skal kunne fortsette å synge "je ne regrette rien" og mene det.

Hvordan skrive motivasjonsbrev uten motivasjon? Tips mottas med stor takk.

you make me go ouuu

yes. Sånn er det. Onsdag med en "viss en" i tankene, men som etterhvert har blitt druknet i øl, vin, og tidenes mest merkeligste Russisk-Ukrainske UNESCO-mottakelse i forbindelse med jeg-vet-ikke-hva. Så vant til disse mottakelsene har jeg blitt, at jeg ikke engang gidder å sette meg inn i hvorfor de arrangeres. Ikveld fikk man vinglass fylt med vodka istedenfor vin. Det var nytt. Ellers begynner ting å bli litt "hverdagslige". Herregud. Tenk at champagne etter jobb kan bli hverdagslig.

Sola skinner, og det er så varmt ute at man kan gå uten jakke. Herre min -eller din- gud, Paris er så ubegripelig deilig om dagen. Nå: finne en grunn til å bli her.

en time mindre

Blue monday. Fyttigrisen så trøtt. En time mindre søvn er utrivelig. Spesielt når jeg ville betalt umålelige priser for å få den ene timen på lørdag tilbake. Når man i tillegg må starte uka med å bruke en hel kjip og trang time på metron for å komme seg på jobb, er utgangspunktet for den forestående uka ganske dårlig. Det fine med uka er imidlertid at mine overordnede er i hjemme i fedrelandet slik at jeg kan sitte på kontoret med bena på bordet og med bukseknappen åpen uten at andre enn assistenten ser det. Puh.

Rundt klokka fem i ettermiddag våknet jeg, og det av Joachims eventyrfortellinger fra helga, og senere av billige drinker med mine fantastiske fire. Elsa, Anne, Johanna og meg. Fire forskjellige forbokstaver, fire hårfarger, fire nasjonaliteter, fire forskjellige drinker. Det er så godt med jentevenner. Fjoll, kuk, fremtid og jobb. Fire fine temaer rundt et bord med fire stoler. (mensåerdetjosåkoseligmeddisseguttevennaogsåda!)

Nå har jeg spist fiskesuppe og skrevet historiens teiteste innlegg.

Men han her er teitere:

l'émotion à emporter 2

Jeg kan herved refereres til som tante Ida! Herre! Et helt nytt menneske. En flunke ny Claudi! Velkommen skal du være!


Ok, denne er enda bedre (også akkurat i rue Oberkampf. Why, GOD why wasn't I THERE?!?!?!)



Idag har jeg vært ute med omtrent 40 praktikanter fra italienske, tyske, amerikanske, belgiske, danske, svenske, sveitsiske, østerrikske etc etc ambassader. Her er dem; fremtidens ambassadører og beslutningstakere. Måtte det gå vel for oss og alle dem som skal lide under dems styring. Og måtte nye frøken Claudi få godt utbytte av disse tilsynelatende hyggelige og fremtidige styrende.

l'émotion à emporter

Av og til snubler jeg over cyberskatter som denne:



som gjør meg så smilende glad og full av overivrige sommerfugler i magen, og ei kribling helt ut i fingerspissene. Jeg blir forelska. Forelska i Beirut og Zach Condon, Paris og fransk, sommer og is, folk og livet, verden og sola.

iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiik!

lyst på

I dag har jeg lyst på en sykkel. Stikkende, skrikende lyst på en sykkel. En sykkel med store hjul og tynn ramme, 21 gir og spreke for- og bakbremser. Jeg vil ha årets første 17 plussgrader, ei litt over middels stilig bomullsbukse som kan trekkes opp på leggen uten å skli ned etter noen sykkeltråkk. Jeg vil ha en bra hårdag og ei gul t-skjorte som jeg kan sykle i. Også vil jeg ha ei bred gate uten biler, men med noen få mennesker og kanskje en hund eller to i. Jeg har lyst på is som jeg kan spise når jeg trenger en pause fra syklinga. Og musikk. Musikk som får det til å krible i magen.

Og en ball. Gjerne en god volleyball som er mjuk nok til at man ikke blir redd for å slå den. En volleyball og en håndfull venner å sentre mellom. Og innimellom volleyball-sentringa vil jeg kjøpe pølse på Narvesen. Ah, Narvesen. Jeg trodde ikke at man kunne ha gode følelser for en butikkjede. Nå ble jeg klar over at det går an og jeg kjenner meg litt glad i Narvesen. Hvem ellers byr deg på pølsefest?

Når jeg er full...

-får mobilen min ufortjent mye makt
-tror jeg at jeg er flink til å danse
-driver jeg detektivarbeid på facebook
-får jeg ideer om å skrive fengslende artikler og bli en landskjent politikk-kommetator
-tror jeg at jeg er sjarmerende bare jeg tvinner fingeren i håret nok
-synes jeg at eldre menn med grått sidehår er søte
-tenker jeg på gamle flammer
-får mobilen min gjøre som den vil
-får jeg ideer
-tror jeg ideene mine er gode
-blir jeg kjærlighetssyk
-blir jeg tøff i shorts
-blir jeg glad
-er jeg uovervinnelig
-innbiller jeg meg at jeg er dronning av sosialisering
-er jeg ærlig
-er jeg for ærslig
-får mobilen min bestemme
-tar fornuften min farvel
-blir jeg blank i øya
-synger jeg høyt
-får jeg rare innfall
-blir jeg ...
-sender jeg melding til mennesker som er langt unna
-røyker jeg for mye
-gir jeg faen
-banker hjertet mitt fort
-blir jeg sulten
-tar jeg på pene rumper
-sender jeg lange blikk
-snakker jeg høyt om ting jeg ikke vet noen ting om
-kjøper jeg mange øl
-danser jeg med henda over hodet
-bruker jeg mer penger enn jeg har
-banner jeg høylytt. PUTAIN
-synger jeg sanger jeg ikke kan
-snakker jeg flytende fransk
-rister jeg på kroppen
-blir jeg sliten dagen etter

Dikt fra ei hemmelig bok fra ei hemmelig tid

"Fine daga,
daga der du virkelig lev, de kommer
og de går.

Dagan e fylt av sol og vennskap og røyk og biltura,
biltura med musikk,
musikk du kan lev til, syng til, pust til.

De fine dagan skal man gjem
inni sæ, og lev på når de dårlige
dagan kommer.

Det sir mamman min.

Mammana bruka
å vite sånt"

- av en nydelig forfatter med langt, og den gang, lyst hår

de nada

Av og til har jeg mange ideer. Noen av dem er til og med gode. Nå har jeg ingen ideer. Null og niks, og ideene jeg en gang hadde har blitt til ingenting. Eller til noe halvveis. Men det som er halvveis, blir ofte om til ingenting etter å ha vært halvveis en periode. Jeg skulle ønske jeg var litt flinkere til å gjøre halvveis til helveis. Men det er så mye man skulle vært, og så mye man skulle gjort, og sagt, og malt, og gått, og reist og og og... Jeg beundrer og skremmes litt av dem som faktisk gjør alt jeg skulle gjort og tenkt og sagt og skrevet. De såkalte overmenneskene. Übermenschen.

Übermenschen er som oftest jenter. Pene, slanke jenter i akkurat passe fine klær. De bærer klær som er over gjennomsnittlige lekre, men uten at de blir pretensiøse. Klær som kun finnes i begrensa opplag på H&M slik at de er unike, men samtidig innenfor allfarveiens veikant. De har smale ansikt og sporty kropp. De klarer på en unik og overmenneskelig måte å få tid og lyst til å trene innimellom alle frivillighetsverv, møter og vennebesøk. I tillegg er de som oftest skikkelig flink i det de gjør, og det de gjør er også over gjennomsnittlig kult uten å bikke over i for kult. De driver med ting som klatring eller terrengsykling. Ting som man ikke kommer på å gjøre engang. Det er det som er så fantastisk med overmenneskene; de gjør alt, og alt de gjør holdes innenfor den hårfine grensen mellom kult og pretensiøst. Übermenschen har ingen feil, og det er derfor umulig å gjøre noe annet enn å beundre dem. De er så perfekte at baksnakking av dem under ingen omstendigheter kan rettferdiggjøres, hvilket gjør det hele litt frustrerende.

Übermenschen går akkurat passe fort fra ett vikitg sted til et annet, men tar seg tid til å stoppe og snakke med kjente. Übermenschen har mange kjente, men tar seg likevel tid til samtaler hvor de mestrer å være akkuart passe engasjert i og trivelig. Senere går de videre i akkurat passe høye sko, som gir fra seg akkurat passe høy lyd til at du ikke irriterer deg over den, men som likevel gjør at du snur deg for å se overmenneskets lange og glansfulle hår flagrende i gata på vei til å noe produktivt.

Übermenschen er aldri late eller ubevisste. Du vil aldri høre dem di "åh, i dag ha jeg kuket rundt på facebook". Nånejdu. Hvert kvarter, hvert minutt er øremerket noe produktivt og viktig. Om de tar pause fra vikitigheten, så er det for å kunne være mere viktig og effektive etterpå.

Jeg er ikke noe übermensch. Laaangt derifra. Jeg spiser sjokolade til frokost, skjeier ut i møtet med kjeksskåla, bruker timesvis på facebook uten å vite at jeg gjør det, kuker rundt på youtube uten å komme frem til noe spesielt morsomt. Trener stortsett aldri og blir dødsstolt når jeg gjør det. Her kommer et passe bilde av meg som av Joachim har fått tittelen "minst mongo". Se så, ja. Jeg er ikke noe overmenneske, men akkurat passe til ikke å være mongo. Det kan jeg være fornøyd med, hvilket jeg ikke tror et übermensch kunne vært. Hah! Det fant jeg feilen: for høye forventninger, for lite kos.

"han masserte forsiktig ru..."

"Sædsprut"
"kul på pungen"
"tale til konfirmant fra besteforeldre"
"nakne damer"
"spise skorper"
"tale til mor 70 år",
"frosne vannrør på hytte"
"ingenting"
"katt kaste opp"
"badedrakt med skjørt"
"36 år og gravid"
"gummigulv"

Jeg har kommet over en side som gjør meg glad og som forteller meg hva slags søkeord som brukes akkurat NÅ. Fantastisk. Siden gjør meg nesten like glad som LOL cats.

Og her: LOLcats fra Joachim sin blog. Jeg ler om igjen og om igjen og om igjen og om igjen.

For mere moro; http://www.kvasir.no/nokkelhullet/

Medmenneske

En storby som Paris kan gjøre mye med folk. Mange forestiller seg at byen gjør folk kunstneriske, filosofiske, intellektuelle og forelska. Sistnevnte har jeg desverre ikke mange eksempler på. Derimot finnes det mange eksempler på folk som "av-menneskeligseres" av denne byen. Etter vel ett år her kan jeg si meg sikker på at det også gjelder meg selv. Paris lykkes i å suge ut medmennesket i meg, og gjør at jeg himler med øynene og sukker høylytt av folk som ikke kjenner de uskrevne reglene på metroen Jeg går fort, og legger ikke skjul på irritasjonen over folk som hindrer meg i å gjøre det. Etter hvert vet jeg mer om tilbudene på Darty og hvor mye appelsinene på Franprix koster, enn jeg vet om fargen på himmelen og knoppene på trærne. Medmennesket i meg har blitt om til noe "som er på vei et sted".

At medmennesket har vært borte en stund, ble jeg først klar over da det en gang i forrige uke kom tilbake. Jeg fant det igjen idet jeg var på vei inn på jobb. For ved inngangsdøren til UNESCO sitter ofte ei ung dame med en tre-fireårig gutt sovende i fanget. Hun har skaut på hodet og rister med en liten kopp og ynker "s'il vous plait" idet jeg går forbi. Jeg har liten sympati for skautkledde sigøynere som ynker seg på fortauskanten mens de kunne vært ute og gjort seg fortjent til noen skarve mynter. Det jeg imidlertid har sympati for er barnet som må ut og tigge på gata med mamman sin istedet for å lære gangetabellen på skolen. På veggen sigøynerdama og barnet lener seg mot henger en utstilling med de ulike plakatene som UNESCOs har brukt for prosjektene sine gjennom tidene. Et av det mest kjente og vellykkede prosjektet er det som heter utdanning for alle (Education For All). Målet er så enkelt som å skaffe alle barn i hele verden grunnskoleutdanning (dette er et av FNs tusenårsmål som UNESCO har ansvar for å nå) innen 2015.

Det føles absurd å gå inn i lukkede kontor blant klikk-klakk-sko og dresskledde menn, og jobbe for at barn i Afrika skal få tilgang til et klasserom og ei lærebok, når det ligger en kid i et fang rett utenfor kontoret mitt. Frankrike lover skoletilgang, gull og grønne skoger i Afrika, men tilgang til skoler for ikke-franske barn i franske gater snakkes det ikke om. Vel, der kom frustrasjonen, paradoksene og oppgittheten frem, og med det fulgte en liten dæsj menneskelighet. Utdanning er fremtiden. Det er jeg overbevist om. Det er så viktig at jeg får tårer i øynene av å tenke på det.

Menneskelig.

Rainbowwarriors

Jeg vil ha kaffe, sjokolade, røyk, øl, potetgull, frukt, Narvesen-pølse, after eight-sjokolade, en tekstmelding fra et ukjent nummer, en invitasjon til søndagsgodteri og -film, en stor TV-skjerm, en hund, et fjell å gå tur på, nye joggesko, tilgang til 6 millard d'autres-utstillinga, energi til å jogge, lyst til å jogge, beslutningssans, et innkommende anrop fra en venn langt unnafra, fine søndagssklær, sol og varmegrader, Cocorosie-album.

Nå får Feist til å tenke fine tanker, og jeg kan begynne å se frem til sommern og dette som jeg i skrivende stund savner:

freitag fahrenheit

Freitag in the night. I dag har jeg vært "casual friday" og sneket på meg sneakers på jobb. Sjåføren vår (for ja, vi har en sjåfør) synes jeg så funky ut og lurte på hvor det var blitt av hælene. Jeg sa jeg hadde planlagt å holde meg utenfor almennheten og inne på kontoret hele dagen, og at jeg derfor tillot meg Nike-sko istedenfor høye hæler som sier klikk klakk når jeg går i gangene. Han synes det var litt rart.

Jeg har ikke kommet i mål med alt som burde vært gjort før fredagen ble om til helg, men kastet allikevel inn håndkledet en halvtime før stengetid. Effektiviteten gikk inn for telling etter sjokoladekjeks nummer 17 og et ukjent antall kaffekopper. Nå er jeg klar for det som helga har å lære meg. Jeg skal spise ost, reise med tog og lage matpakke før vi reiser til Versailles på søndag. Men først skal jeg ut og utforske freitag fahrenheit-tempen i Paris. Selv om den sikkert er noe høyere i Deutschland:

ex-liverpool

Ok, det ble øl og jobb-cocktail i dag også.

Jeg har sett Liverpool vs Real Madrid. Også har jeg drevet networkin på høyt nivå.

For første gang heiet jeg på Real Madrid.

System overload

Det blinker røde lamper i sidesynet mitt. De har vært der en stund, men jeg har kledt på meg skylapper og druknet alarmlyden i Robyn og Hercules and Love Affair. Også har jeg dopet dem ned med min nyoppdagede franske vidunderkur mot snikende forkjølelser; Fervex. En slags legitim doprus som gjør deg kvikk og fornøyd før den trekker deg ned i den deiligste søvn som du senere våkner fra, opplagt og frisk.

Vel, jeg føler meg ikke særlig opplagt og frisk lengre, men snarere neddopa og sliten. Jeg er ikke dopa, men jeg er sliten. Ukene er fylt til randen av små prosjekter, cocktails, fester, bekjentskaper, lønsjavtaler og kveldsavtaler. Men som en klok matematikklærer en gang sa: + og + blir minus... eller vent litt... var det kanksje omvendt? + og + blir +? Ok, kanskje finnes det ikke noen matematisk formel på tilstanden min. Jeg trenger ikke noen matematisk formel for å finne svar på at jeg må ta det litt lungt snart.

Skal bare ut på én liten øl først. Så skal jeg roe ned. Jeg lover.

dupp

Jeg tror jeg er full. Fortsatt. På en mandag.

Hadde jeg kunne valgt, ville jeg valgt å være en sjøhest. Da kunne jeg krøllet meg sammen og lagd små og store luftbobler i vannet.

SUNday

Okei, Paris er kanskje ikke fullt SÅ sommerlig enda, men dagen i dag ga meg en deilig påminnelse om alt det fine som er i vente.

Mange av de fine ting med å begynne å jobbe er at man lærer seg å sette uendelig pris på helgene. De må utnyttes til det fulle og jeg er glad for å ha blitt kjent med den nye Ida som vet å gjøre akkurat det. Søndags-Ida for et drøyt år siden befant seg som regel i fosterstilling foran doskåla på søndager, mens den nye Ida befinner seg (nesten) fresh og opplagt før sola skinner fra sør. Og det til tross for at klokka ofte blir rundt 5 før jeg ser på den for siste gang en lørdagsnatt.

Dagen i dag har inneholdt akkurat det søndager bør inneholde; venner, kaffe, marked, sol, bok, café, tilfeldige møter med bekjente, tusling, barnevogner og -familier, film og franske bakevarer.

blog me all night long

Midt i beste lørdagstid. Eg sitter med ei øl i handa (som for fyste gång er KALD i år 2009 etter fire uker utan kjøleskap), full av parfyme, sminke og forventningar. Heidi og eg skal ut og samle pokemon. La Caravane igjen. No ventar eg berre på ei melding frå andre sia av byen om at ho er på veg.

No kom meldinga og eg drikk opp ølla medan Robyn gjer med lysta til å danse meg bortover til caravanen.

Eg elskar helg

bort med deg

Endelig har hverdager blitt om til helgedager. Jeg puster lettet ut. Denne uka har vært fra helvete. Ting har liksom bare gått litt på skakke hele uka. Det er kanksje akkurat det som gjør den så ille. Det hadde kanskje vært bedre om ting hadde gått ordentlig til helvete istedet for sånn semi-helvete. Det er vanskelig å vite hvordan man skal takle semi-helvete. Uka har vært full av idiotiske tulleting. De har ikke vært alvorlige nok til at de krever en unnskyldning og en forklaring, men samtidig så dumme at man ikke vil la det gå forbi i det stille. Jeg har gitt rare inntrykk og svette håndtrykk hele uka, og de fleste situasjoner har liksom falt mellom to stoler. Sakl jeg forklare meg eller la dem tro at jeg er sånn her? Jeg klarer ikke bestemme meg for hvordan stol jeg skal sette meg på, og det jeg har bestemt har vist seg å bli kleint.

For eksempel torsdag. Tordag, da jeg fikk ekstra beskjed om å komme en halvtime tidligere for å bidra i forberedelsene til storbesøket hjemmefra. Torsdag morgen våkner jeg 30 minutter før jeg skal være på jobb, og i en by som Paris kreves det betydelig lengre tid fra mårratrynet befinner seg på hodeputa til det kommer seg til andre siden av byen. Jeg kommer for sent på jobb og for sent til møtet. Magen min rumlet og jeg drømte om pain au chocolat og croissants under hele møtet og gledet meg til å gofle i kantina i pausen. I pausen tok jeg heisen ned til kantina, men kom meg bare såvidt til 7.ende etasje før den stoppet. Heispause. Pauseheis. Jeg kom for sent til møtet igjen.

Ca sånn har uka mi vært hele tida. Vitser som ikke slår an, historier jeg ikke forteller ferdig fordi folk ikke hører på, kommentarer som ikke blir respondert på, samtaler uten tema. Jeg vil ikke tenke mer på det.

Sola skinner, himmelen er blå og jeg skal ta på meg mitt Jaqueline Van Bever og tusle rundt i marais med kaffe i hånda.

pokemon

Søndag igjen. Det er mange fine ting med søndager. Av de fineste tingene vil jeg sette gjennomgang av helgas pokemon-samling høyt oppe på lista. Denne helga har desverre bydd på få nye pokemon-kort. "Du må prøve å se ut som om du ikke tenker på pokemon". Å være ute i Paris er litt som å gå inn i den deiligste godteributikken på ditt mest godterisjuke tidspunkt på en dagen derpå-søndag. Man har lyst på alt. Desverre skiller utelivet i Paris seg fra godteributikken på den måten at man ikke kan få alt. Det er kanskje akkurat det som gjør at vi mister konsentrasjonen, blir målløse og ute av stand til å føre samtalen med hverandre videre. Gårdagen var et perfekt eksempel på det. Joachim, Heidi og meg. Pluss en masse av kjekke, skjeggete messieurs med krøllete hår og trutmunn. Planen om å gå ut og "ta et par pils" er umulig å gjennomføre på en bar som La Caravane som tilsynelatene har den beste pokemonsamlinga i hele Paris. Konsentrasjonen av gode pokemonkort kombinert med tre stk mennesker med slapp trusestrikk, gjorde at vi ble sittende og stirre i hver sin retning, måpende.
Innimellom forsøkte vi å holde samtalen mellom oss i gang, men det tok få minutter før en av oss falt ut av samtalen og inn i fantasier om skjegg, overarmer og franske gloser som ikke står på pensum.

"Sjansene dine blir ganske små når du har en ståkuk i panna, Joachim" som Heidi så fint sa det.

Søndagen har imidlertid vært usedvanlig fin til tross for liten pokemonsamling. Jeg har tuslet rundt i St Germain, drukket kaffe og snakket om kjærlighet. Vi ble enige om at svaret på alt er 42, og at man kanske ikke trenger kjærlighet med stor K. Kanksje er det nok med venner. Varierte venner som kan fylle "our departments of needs". Så kan man bruke av pokemonsamlinga år det trengs.

les tours de Paris

I dag vant jeg. Jeg digger å vinne. Jeg veddet med kollegaen min (åh, så kutl å kunne si det) om Paris' høyeste tårn. Han mente det var tour Montparnasse, jeg: Eiffeltårnet. Selvfølgelig. Eiffeltårnet er 101 meter høyere enn tour Montparnasse. Dermed kan jeg se frem til et glass (bedre) vin ved "neste anledning".

Sweet. Og vikitgst av alt: JEG VANT!

misantropen

Jeg har nå, i ganske akkurat ett år, gått rundt i Paris og følt meg urovekkende munter og folkelig. Hat-anfallene som akkompagnerte meg de fleste lesesaldagene i Bergen har vært så og si fraværende siden jeg forlot landet. Min forakt for latinamerikajenter, slafsing, motvind og sidelengsregn, jenter med joggebukse og "out of bed"-hår, høytskrålende bergensere og pretensiøse universitetsjævler skyller ikke over meg ikke lengre, og i en ubevisst stund har jeg tenkt "har jeg det for bra?". Jeg har lenge hatt grunn til bekymring.

I dag fant jeg meg selv igjen. Puh. Jeg fant meg selv på metroen. Der fant jeg også en gjeng japanere. På stasjonen Galleries Lafaytte - byens mest poshe kjøpesenter. Helvetes japanere. Fy i helvete så jævlig de er. Halvtjukke og midt i sin verste overgangsalder. Mon tro om det er (vel begrunnede) mindreverdighetskomplekser som gjør at de aldri forekommer i flokker på mindre enn 25. Så går de der, stinne av yen, i glitrende boblejakker og Louis Vuitton-jakker som er like stygge som de er dyre. Og det som nesten er like ille som blitsregnet og japselattern som ljomer etter dem, er de så intenst stygge hodeplaggene de går med. Faen asså. Det er som om "kulda" (det kan jo ikke kalles det for en hardbarka nordlending) legitimerer bruk av all slags vrangstrikka og jævlige pelsdotter av noen hodeplagg de tillater seg å gå med. Alle de bortskjemte, små og joppete dametøsene går med hatter som aldri burde fått lov til å se dagens lys.

Gutter med lange negler er forresten også noe av det aller aller verste og mest frastøtende jeg kan tenke meg. Æsj æsj æsj. Jeg har ikke ord for hvor ekkelt jeg synes det er.

Puh. Velkommen tilbake, Ida.

forresten

Dagens feelgood og -ovenpå-låt.

http://fr.youtube.com/watch?v=KE2orthS3TQ

101 innlegg

Jeg kan se inn i stua til naboen på andre siden av gata. De har middagsgjester rundt spisebordet under den store lysekrona. Igjen. De har middagsselskap veldig ofte. Oftere enn normalt tror jeg. Nå ser det ut til at det deles ut sanghefter og at det sies noen (sikkert) velvalgte franske ord. Middagsselskapet får tankene mine over på 2008s siste middagsselskap - nyttårsaften der det også ble delt ut sanghefter og sagt noen ikkeså velvalgte ord.

Nå er jeg mange innsjøer, hovedsteder, land og fjell unna, men inni hodet mitt står vi alle tett i ring og synger/roper Ellinors vise. Det er fint å kunne møtes inni hodet mitt. Det fineste er at vi kan møtes akkuart når og hvor vi vil, selv om minnemøtene ikke er like fine som ordentligmøter Det har imidlertid skjedd mye siden minne-innsamlinga i jula. Jeg har blitt klokere, finere i klærne, sulten og urban igjen. Før jeg ble det kan følgende hendelser noteres;

- Jeg ble lagt inn på Aker sykehus, men ble diagnostisert med noe så kjedelig som MUPS (medisinsk uforklaringe plager og sykdommer)
- Jeg begynte i jobb
- Jeg har klart å holde rorbua-vitsene inni meg til tross for mye og veldig god champagne og vin på middag hos ambassadøren.
- Jeg har fucka opp en del andre ting (som ikke egner seg å legge ut om i offentligheten)

Sumsummarum: Jeg har det fint, om enn litt forvirra.

Om å begynne

Første dag på jobb. Herregud. Jeg overlevde. Jeg burde snart begynne å ane et mønster, nemlig at det sjeldent er så skummelt som jeg tror. Første dag på jobb ble jeg møtt av et godt håndtrykk, en god klem og uendelige påfølgende (klamme) håndtrykk. Jeg har fått komplimenter fra den afghanske ambassadøren, et fast håndtrykk fra den japanske og en hel del lykkeønskninger fra tidligere norske stortingsrepresentanter.

Dagen bestod av møteforberedelse, møtevirkosomhet, lønsj og mere møtevirksomhet. Jeg kan oppsummere dagen med mye snikksnakk, mange håndtrykk og 6 timers tilstedeværelse i UNESCOs eksekutivrådsmøte. <-- stilig ord på matchende stilig jobb.
Jeg har hatt på meg skjorte og blazer, vært rak i ryggen, lekt selvsikker og altvitende, og de største spørmålene jeg sitter igjen med er "hvorfor har representanten for Togo lilla hår?" og "hvordan skal jeg noen gang komme meg gjennom jungelen av forkortelser, dedikasjoner og UNESCOs strukturelle oppbygging"?

Har det gått flere hus forbi at 2008 var året for poteten?

Klokeste ord sålangt idag (angående helvetet i Gaza); weapons should not be the language of this world, dialog should be our common language" - kloke ord fra en (ikkeså klok) kubansk ambassadør.

Nå kan jeg telle mange komplimenter, et stk telefonnummer til en brannmann fra den lokale brannstasjonen, en erfaring rikere, mange øl innabords og et mer optimistisk syn på forestående semester.

Med vennlig, optimistisk, lettet og spent hilsen
Ida/ Jaqueline (mitt nye favoritt-alter-ego)

sangen om imårra

Rare ting. De er overalt og det skjer hele tiden. 2009 har allerede gitt meg mange rare ting. Av de rareste er de (nesten) daglige møtene med en gammel venn i Oslos gater. Vi møtes på helt forskjellige steder i Oslo og på helt forskjellige tider. Men det rareste er kanksje at vi har møttes tilfeldig hver gang jeg har vært i Oslo de siste fem årene. Fint, tenker jeg. Da trenger vi verken utveksle nummer eller avtale å møtes. Vi møtes jo uansett.

Den andre rare tingen 2009 har gitt meg er kjærlighetssorg. Dette er det aller aller rareste og kjipeste og mest altomfattende og tristeste og destruktive av alle. Den gjør at jeg gråter og gjør rare ting. Sånn som å skrive om det her.

Den tredje rare tingen 2009 har gitt meg er et (kort) sykehusopphold.

Den fjerde rare tingen 2009 har gitt meg er skrivestopp.
Stopp.

Her kommer mitt yndlingsdikt istede:

Blå skrivebok nr. 10

Det var en gang en rødhåret mann som ikke hadde øyne eller ører. Hår hadde han heller ikke, så rødhåret var en sannhet med modifikasjoner.

Snakke kunne han ikke, fordi han ikke hadde munn, Nese hadde han heller ikke.

Han hadde ikke engang armer eller bein. Noen mage hadde han heller ikke, ingen rygg hadde han, og ingen ryggrad, og ikke noen slags innvoller heller. Han hadde ingenting! Så, det er umulig å skjønne hvem det var.

Det er vel best at vi ikke snakker mer om ham.
- Daniil Kharms

glad

Det er lite som overgår den gleden det gir å plutselig åpne døra en lørdags ettermiddag for å finne to av mine yndlingsmenn på andre siden av den. Å finne Ivar, Marius og Poppy bak døra mi i Skogsveien var litt som å åpne den 24. julekalenderluka. På samme måte som den 24. adventsluka minner om alt som skal skje senere på dagen, minnet Skogsvei-trioen om alt det hyggelige som venter senere denne jula. Til tross for ny sveis, nye venner, nye besøksadresser, nye sko, nye jobber, nye stiler og nye hobbyer siden sist vi klemte på hverandre, er det ingenting som stopper maijnskitpraten i å gå som den alltid har gjort. Det er så uendelig fint å få bekreftet at selv med et helt kontinent mellom oss, er vi like mye Bodøværinger idet vi setter vår fot på denne hellige grund.

Herrene tok meg med på luftetur rundt Skogsveien, og før vi skulle til å overraske Marianne med julebesøk, satte rosa skyer i gang med å felle snø. Store, myke og deilige snøflak. Vi lagde spor i snøen på veien hjem og snakket om gamledager og nye dager.
Det er ingen ting i verden som slår jul i Skogsveien.

God Jul.

change of hearts

Jeg har ombestemt meg. Jeg er ikke lei Paris likevel. Dagen har gitt meg flere grunner til å ombestemme meg. En av dem er at man blant de to-komma-ettellerannet millioner mennesker som bor i byen, kan bumpe tilfeldig inn i ett man kjenner. Av et hundretalls skobutikker i et tjutalls bydeler, på et hundretalls tidspunkter og blant et åttesiffret antall mennesker, hadde Joachim og jeg beveget oss inn i samme skobutikk, på samme tidspunkt i samme bydel i samme by. Sykt.

Den andre grunnen til at jeg har ombestemt meg for at jeg ikke er lei av Paris likevel, heter Mariage Frères. Her finner man de deiligste av de deiligste lukter, mørke og nedslitte tregulv og små sjarmerende franskmenn i dress. Pene franskmenn i dress som raskt plukker opp min påtatte sjarme og romantiske humør, og som introduserer meg til de deiligste lukter mens de spør meg søte spørsmål. Man kan tvinne fingeren i håret, smile og takke merci til overdådige komplementer som ikke er vulgære fordi de kommer fra søte dresskledde franskmenn med store øyne og trutmunn. Jeg føler meg som en parisisk klisjé, litt som dette:

Og det er det få steder som vet bedre å innfri forventningene til et parisisk klisjéliv enn nettopp Paris. Ah, je l'aime!

Sukk.

n'importe quoi

Eg er rastlaus og to dagar unna alt eg savnar. Ole Magnus og mongo-effekten han har på meg er borte, og her sitter eg med et ynskje om eit gramatisk feilfritt og flytande nynorsk skriftspråk, og ein irriterande japansk samtale i bakgunnen. Berre to dagar til eg reis hjem. Eg gledar meg så sjukt. Eg har vorte lei av metroen, lei av udefinert vér, lei av dyr euro og av menneske som gjeng alt for sakte i dei fulle gatane. Eg treng ein pause fra storbykjas og -mas.

Torsdag leverte eg bacheloroppgåva. Det ga ein god følelse idet dama på postkontoret hardt og bestemt stempla den tjukke A4-konvolutten tre gonger og sa "voilà". Det var akkurat det eg følte; "Voilà!" "Ferdig!" "Bachelor!" Ole gav meg ein gratulerande high five og ein klem. Digg. Det er fantastisk å vite at oppgåva si skjebne ikkje lenger avheng av min innsats. No kan den seile sin egen sjø i hendane på ein eller anna julemarsipanetande sensor. Eg held det sannsynleg at den utdelte gjennomsnittskarakteren er høgare på høstsemesteret enn på vårsemesteret. Studentane har den fordelen at sensorane rettar eksamenane medan dei goflar i seg mandarinar, julemarsipan og -kaker; tre gode grunnar til å tro at dei er i ei slags jule-rus.
Eg håpar det.

Held dykk fast, eg kjem snart heim!

Glühwein

23 år og to dager. Bursdagen er vel overstått og velfeiret. Før bursdagsfesten var 6. desember veldig lite bursdagete, men med ballonger, papirpynt i taket og gelésprit kom bursdagsfølelsen tikkende inn.

Det som venter nå er julefølelsen. Forutenom mandariner og voldsom julepynt på Galeries Lafayette er det lite som minner om jul. Det er langt til nærmeste snøskavl og jeg kan gå ut uten lue uten å miste følelsen på øra. Det tas imidlertid noen initiativ for å lokke frem juleånden i oss. Nina inviterte til julesøndagsmiddag i går (som til norsk sammenligning var veldig lite julete) med Glühwein som aperitif. Nice.

Halvmett på couscous og varm på Glühwein tuslet jeg hjem til nummer 208 mens jeg pustet frostrøyk og hørte på Ane Brun. En koselig hjemtur med stopp ved slusene ved Canal St Martin. Akk, Paris mestrer å være vakker til og med en grå desemberdag uten snø.

Snart hjemreise. Jeg gleder meg som en unge. Ski, tv, sofa, kafka, nordlandspils, badstue, mandariner, pinnekjøtt og ribbe, bil, julefrokost, hund, familie, backgammon, venner.
(!!!!!!!)

exclamation mark

"denne forunderlige by som ingen forlater før har har fåt mærker av den..." Jeg snakker ikke om Knut Hamsuns Kristiania, men om Paris. Selvfølgelig. Jeg snakker kun om Paris.

Jeg har blitt sårbar for utropstegn. Det er slik Paris har "mærket" meg. Man ser ikke utropstegn noen steder her. Utropstegn er nesten forbudt i dette landet. Å bruke utropstegn i Frankrike er litt som å bruke fotformsko på fest. Folk frynser på nesen av sånt.
Derfor må jeg be folk om å være forsiktige med utropstegn rundt meg. Jeg blir stressa av det. Utropstegn i tekstmeldiner, e-mails og (Gud forby) utropstegn i eventuelle kommentarer som måtte komme til mine meningsløse blogginnlegg.

Bruk av flere utropstegn etter hverandre vil jeg ikke en gang gå inn på. Flere utropstegn etter hverandre kan under ingen omstendigheter rettferdiggjøres.

"Hvis semikolon tilhører tegnenes overklasse, tilhører utropstegnet den møkkete arbeiderklassen" er resultatet av google-søk på "utropstegn".

Hilsen snobbete, men stolt tilhører av tegnenes overklasse.

In the Reins

Nå hører jeg på den fineste sangen jeg vet om; In the Reins av Calexico og Iron and Wine. Det, kombinert med høstmørke og kalde tær under ull-teppet gjør meg ikke så lite melankolsk og savnfull. Det er ikke så lett å sette fingern på akkurat hva man savner, men det er tydelig at det er en følelse av savn etter ettellerannet inne i organismen. Kanskje savner jeg et sted der regnet regner rett ned istedenfor fra siden slik at iskalde regndråper lurer seg inn i bukselinninga og oppunder jakka og gjør at beinmargen min fryser til is.

Nei, jeg tror ikke jeg ønsker å være noe annet sted enn i Paris selv om det er veldig kjipt vær i byen for tiden. Jeg digger fortsatt denne byen og tilværelsen her. Særlig når den krydres med fantastiske museer som Musée d'Orsay (som har blitt min absolutte favoritt), deilig kaffe og chocolat chaud, god vin, fint besøk. Siste fine besøk var av Mads. Det ble ei dyr, men veldig gøy helg. Nå får kroppen min en ukes resitusjon før det går løst påny med Even fra Libanon. Finfint besøk fortjener tilstrekkelig med oppvartning og underholdning.

Nei, det er ikke savn etter noe veldig spesielt. Kanskje heller en følelse av tilfredshet. Jo, jeg tror det er det. Jeg har mandariner, sjokolade, et par resterende episoder av Sopranos, fersk baguette og en mjauende og kosete katt rundt meg i skrivende stund. Gode grunner til å være fornøyd.

"Så sitter dem der, som sånne små ekorn med de digitale ordbøkene sine"
- Joachim om asiatene i klassen sin. Ukorrekt, men herlig uttalelse fra herlig fyr.

Jeg gleder meg til jul

funny time of year

Calexico. Min nyoppdagede skatt.

I en tid med alt for mye tid, er det deilig å fylle den med fin musikk som får deg til å glemme alt det viktige en kunne brukt all denne tiden til. Tiden går saktere når det går mot jul. Heldigvis. Samtidig går tiden kjempefort fordi man vet akkurat hva dagene før jul skal fylles med. Men om det er noe som får tiden til å gå fort, så er det nettopp all snakkingen om den. Derfor slutter jeg her. Jeg liker nemlig at tiden går sakte.

Jeg ser at avsnittet over er ganske så ambivalent, men det er akkurat det jeg er overfor tema tid. Eller "temps" som det heter på fransk. Men det uttales bare "tæå:" <-- ikke så god på akkurat det med lydskrift, men har blitt god til å snakke fransk.

Jeg er imidlertid ikke så flink på å stå opp tidlig. Jeg skal prøve å bli flink til det. Og jeg skal begynne prøvelsen i morgen. Derfor skal jeg legge meg nå. Full av tid og god musikk på øret.

Jeg håper det begynner å snø snart. Men selv om det ikke gjør det, skal jeg bruke neste dag med massevis av tid til å gå rundt ved Galleries Lafayette og Printemps og gjøre det som på dårlige amerikanske tv-serier kalles window shopping, men som jeg kaller å beundre overdådige utstillingsvindu i verdens motehovedstad.

La vie en rose

Mandag igjen. Helsikke som disse helgene blir om til mandager. Til min store glede betyr det fint lite. For meg er mandager og fredag de samme. Det eneste som skiller dem er at jeg sliter med litt mindre dårlig samvittighet for alt jeg skulle gjort på en fredag enn på en mandag. Faen, nå kom jeg på alt jeg skulle gjort igjen. Æsj. Dårlig samvittighet.

En god måte å glemme det hele på er The Flight of the Conchordes. Fyttigrisen, så gøy.
Hahaha.

Igår fikk jeg en rose av en tilfeldig fyr på metroen. Ja, sånn er det i Paris. Trekkspillmusikk og rosefrieri på hvert gatehjørne.

Bret og Jemaine venter. <3

The aftermath

Helga før sjampagnekorkene spratt rundt om i verden og før verden stemte i en felles "YES WE CAN", satt to jenter fra brunostens hjemland fast i en leilighet i Paris. De satt fast pga av et mystisk virus som gjorde at underskrevne i tre dager var lenket til en tilværelse der tilgang til toalett innen 20 sekunders avstand var prekært. Jeg hadde planlagt helga ned til minste detalj og lenge gledet meg over alt jeg skulle ta Hanna med på.

Istedet ble jeg sittende på do, mens hun sprang ned å kjøpte Cola og kjeks.

Helga ble på underlig vis veldig fin til tross for ekstrem passivitet, oppkast og "numéro cinq". I mangel på annen underholdning undeholdt vi oss selv og endte opp med svært mange tilfeller av "den gode samtalen". Nå tror jeg enda sterkere på det Robert Putnam kaller "social capital" og verdien av den gode samtalen og "human ineraction". Vi fikk dekket de fleste vikitige tema; finanskrise, kjærlighet, politikk, sex, sosiale klasseskiller, presdentvalg, skolepolitikk, fremtid, gutter, mat og forhold.

Nå har kroppen min stabilisert seg, men før den gjorde det leste jeg denne herlige tolkningen av livets sirkel i Rocky (som går alt for fort å lese ferdig!).

"Så var man inne i livets høst igjen. Hvert år når man er inne i livets høst begynner man å skru ned tempoet og nyte de siste gyldne årene. Man setter større pris på naturens skjønnhet og så videre, sexlysten har gitt seg for lenge siden, men man har forsonet seg med at tilværelsen går mot slutten. Deretter kommer vinteren og døden, og kroppen blir frosset ned av caleforniske new age-forskere for å bli tint opp igjen til våren når forskningen har kommet langt nok. Da blir man født på ny og er ung og kåt igjen. Om sommeren er man middelaldrende, står foran grillen og klør seg i den digre ræva si og glaner etter regnskyer. Når man kommer til livets høst bryr man seg ikke lenger om været. Når jeg dør neste gang gjør jeg det for 35. gang. Jeg tror jeg kommer til å rekke 105 reinkarnasjoner før the big steep, så jeg har to tredjedeler igjen. Det er ganske mye. "

Livets høst, ja. Sånn føles det om dagen. Jeg har ikke lyst til å bevege meg utenfor. Kun sitte inne med varm te, sjokolade, Heroes (mitt nye litt teite, men veldig underholdende HBO-prosjekt), dyne og en ferdigskrever bacheloroppgave.

Motivasjonstips byttes gjerne mot franske gloser. Ta kontakt.
Bill.mrk. "daff&dum"

ooooOOOBAMA!

Yes they can! Endelig ser vi litt fornuft hos amerikanerne.

Jeg tror vi skylder tidens tann en takk for at det ikke ble McCain som ble USAs 44. president, for hvem ville vel takket nei til å se en kjekkas som dette boltre seg over verdens tv-skjermer de neste fire årene?


Jeg kjenner jeg lett kunne satt min politiske fornuft tilside for et sånt utseende. Heldigvis har tiden sørget for å frelse meg fra slike fristelser og fått McCain slik ut den dag i dag:

kapitalister i alle land: forén dere!

Siste onsdag i oktober pakket jeg frem ullsokkene for første gang. Selv med tre lag sokker fryser jeg på beina. Samme dagen som beina mine holder en konstant temperatur på ca åtte grader celsius, ser jeg pynta juletrær inne på galleries lafaette. "Il commence à faire froid" er kanskje den mest sagte og hørte setningen i Paris for tiden. Når en ikke snakker om hvor kaldt det begynner å bli, snakkes det om finanskrisen og Barack Obama. Mine absolutte yndlingstema for tiden. Kalde tær, juletrær, dyr euro og konkurser- noe sier meg at vi nærmer oss ei anna tid.

Euroen er en hel krone dyrere enn for en måned siden, Sterling og Island er konkurs, amerikanerne er i ferd med å stemme frem en svart demokrat - Obama får forandringer (som han jo skriker etter) i massevis. Tidenes beste og altomfattende såpeopera er i ferd med å rokkere på spillelisten. Hovedrollen Herr Kapitalismus dør en langsom og smertefull død, ikke ulik den som røyking forårsaker, og inn kommer Monsieur Russki og Madame China. Disse skal komme til å fryse Kapitalistkongens kone, Ms USA, ut fra selskapet og hun skrives etterhvert ut av serien idet hun skrumper inn og forsvinner. Monsieur Russki + China danner den nye poppis-klicken som alle er dritredde for og som alle derfor vil være venn med. Island har allerede søkt seg inn i klicken og har spurt Russland om milliardbeløp for å få najsonen på beina igjen, noe som Frøken Norge og Familien EU blir fornærma og nervøse for.

Jeg elsker denne tiden. Ute er det kaldt, og det blir deiligere og deiligere å komme inn i varmen. Alt jeg tenker på om dagen er nye høstgensere, varm sjokolade, ulltepper, lodne votter og meningsmålingsstatistikk. Sistnevnte hører selvfølgelig ikke helt med i min parisiske høstromanse, men er uunngåelig fordi den utgjør et konstant og tilsynelatende uløselig problem. Bachelorstagnasjon har vært et vikitg stikkord de siste ukene, og jeg ser ingen vei ut av stagnasjonen med mindre meningsmålingsstatistikk går over fra å være et problem til å bli en løsning.

Velvel. To dager igjen før bacheloroppgaven tar helg. Da kommer Hanna på besøk og jeg skal ta henne med ut i kulden langs høst-dekorerte avenuer og til "Vélo et chocolat" der en kan gjemme seg for kulden og drikke varm sjokolade mens en får sykkelen reparert(!). På kveldene skal vi drikke oss halvfulle og sjarmerende før vi går ut og ser på søte franskmenn med krøllete hår, runde øyne og trutmunn.

Finanskrise, høst, USA-valg, Ullsokker, kapitalistslutt, og Marxist-seier. Jeg digger det.

Lørdag er det "fete des mortes", en morbid fering av de døde og jeg vet akkurat for hva jeg skal skåle; kapitalistdøden.

Til Morgenbladet

Det er fint å kunne sove lenge på en onsdag. Hvis jeg en gang blir full av plikter og stå opp tidlig-rutiner, skal jeg tenke tilbake på denne tiden da jeg kunne sove så lenge jeg ville, velge om jeg ville gjøre ingenting eller mye. Det er ei deilig tid om enn litt lite konstruktiv.

I går var det tirsdag, og en av de mange tingene jeg digger ved tirsdager, er at det er dagen da Morgenbladet faller ned i postkassa mi. Morgenbladet. Hvilket treffende navn, for det er nettopp onsdag morgen jeg får full valuta for min investering i avisabonnementet. Da setter jeg meg ved stuebordet med en kjempekopp med kaffe og koser meg gjennom horisontutvidende artikler. Og apropos valuta, ser jeg i yndlingsavisen min at Euroen er på hele 8.6 kroner.

8.6 kroner! Helvete. Jeg kan i mitt 22 år gamle liv ikke huske at jeg har betalt så mye for én euro. Hodeløse amerikanske kapitalister fra helvete har gjort at husleia mi har økt med 400 kroner på bare få måneder. Dette betyr at jeg har mindre penger å rutte med når jeg, i motsetning til materialistiske amerikanere, vil investere det lille som er igjen av studielånet mitt i parisisk kulturell kapital.

Samtidig som verdens finansmarked går til helvete, pyntes butikker over den norske land med julenisser og -trær fra truede regnskoger og kommersialiseringen av alt som en gang var hyggelig og ikke-kommerst, får seile sin egen uforstyrrede og kyniske sjø. Må finanskrisen inn og stjele folks sparepenger før vi fatter hvordan det kan går om vi lar penger styre oss? Om ikke en euro til 8.6 kroner får folk til å skjønne hva som kan skje om man stemmer FrP og fortsetter å synes det er greit at julen starter i oktober, lurer jeg på om menneskeheten har møtt intelligensveggen. Svaret på dette får vi i november og heter enten Obama eller McCain.

Go Obama!

l'automne m'embrasse

Ny mandag, nye ambisjoner.

Helga ble særdeles fuktig og jeg sitter foran datamaskinen på et gulvteppe marinert i rødvin fra lørdagens fyllekalas og en hodepine som har hamret i skallen siden søndag morgen. Vel vel. Nok en unnskyldning til å utsette det nødvendige spa-taket for bacheloroppgaven.

Paris er fantastisk for tiden. Gatene er overfylt av de største løvblarne jeg har sett i mitt liv, og avenuene og overgrodde smug er så fulle av deilig høstluft og -løv at de gir meg følelsen av å vandre rundt i en eneste stor og god høstklem. Helga har vært veldig fin og høstlig. Fredag flyktet jeg fra skrivestopp og dårlig arbeidsmoral, og vandret rundt i park Buttes Chaumont og rundt omkring i Belleville med Pierre Antoine. Der så vi, ved place des Fêtes, mannen som spiller så fryktelig kult og kjekk i Samuraï. Med lang beige frakk og fransk hatt - akkurat som i filmen. Lørdag var jeg på marked og kjøpte billige ting og snikk-snakket meg rundt med artige selgere før jeg ganske så uelegant rølpet meg til en førsteplass og var festens desidert fulleste. Heldigvis tok herligheten sted hjemme hos meg og Yeo Jin, slik at veien til senga var rimelig kort. Vellykket fest har jeg i ettertid blitt fortalt og jeg velger å tro på påstandene. Det er jo begrenset hvor ille det kan være når leiligheten er fylt til veggene av folk og når vinflekker på de underligste stedet vitner om festens grad av festlighet.

Mandagen har nå blitt til noe så ufornuftig som kjøp av overpriset cola og kaffe på café, men med et nokså fornuftig innslag av leksehjelp for Joachim. Og å introdusere ham til kontinentets beste Falafel, kan jo heller ikke sies å være alt for ufornuftig. Falafel med stor F.

Mens Paris gir meg deilige høstklemmer - sånne som føles likt som de klemmene man får av kjekke høye gutter med store boblejakker og myke kinn, fortsetter jeg søke etter en slags struktur og progresjon i hverdagen. Det er ikke så enkelt når lokkende milde høstklemmer i verdens flotteste parker tar konsentrasjonen fra en.

groggy

Plutselig er det snart helg igjen. Jeg synes ikke uka gjør noe annet enn å bli om til helg. Denne uka har gitt meg ganske liten tid til å bli klar for helga. Uka som jo skulle foregå under allskens lovord om bedre helse, mer trim, mindre sukker og mer fornuftighet. Jeg har selvfølgelig ikke lykkes i mitt nokså ambisiøse prosjekt, og jeg spør meg selv når jeg endelig skal lære meg å uttøve selvkontroll, eller enda bedre spørmål; når skal jeg innse at jeg ikke eier det.

Hvorfor er jeg så glad i alt man ikke burde være glad i?

Heldigvis er jeg glad i bacheloroppgaven min. Den er det ensomme innskuddet på fornuftskontoen min. Frøken Bachelor og jeg kommer foreløpig særdeles godt overens. Selvsagt har vi våre uoverenstemmelser en gang i blant, men denne uka har i grunn vært en faglig givende uke. Før den plutselig ble helg.

Før uke 40-ettellerannet ble til helg, har jeg:
-kommet over den dårlige samvittigheten fra helga før
-fått en ny (og veldig kul) venn
-blitt forkjøla
-pustet inn mye biblotekluft
-prøvd å stake ut løypa for neste semester
-ikke drukket nok tran for å unngå denne leie forkjølelsen
- funnet ut at jeg vil komme til å stemme på et hvert parti som lover lyntog mellom Oslo og Bergen.
-pillet av fingerneglene mine som før uka var lange og velpleide

I Paris kan man kjøpe vin på butikksalg "kjøp en flaske - få den andre gratis".
"ok" tenker jeg, og kjøper to vinflasker til prisen av en.

Over og ut

Se min kjole

Lørdag. Klokken er 21.32. Jeg liker dette tidspunktet. Like før alt skal skje. Det har riktig nok skjedd mye den siste tiden. Av høydepunktene kan jeg sette "seier over Sciences Po" og "(very) blue skirt purchase" øverst på hendelseslista. En lørdag i juni, full av lettelse, sol, musikk fra mitt nyinnkjøpte headsett av beste kvalitet, mastercard og lykkerus, tok meg ut på luftetur i Paris - byen som jeg blir mer og mer forelsket i.
Jeg elsker Paris.
Jeg elsker Paris.
Jeg elsker Paris.

Letter To Nina

Eksamenstid gjør morsomme ting med en. Leiligheten er sjelden så proper som de siste ukene før eksamen. Støvtørking, neglelakkering, badekardesinfisering og diverse rariteter synes mye mer morsomt enn å bestige det forestående fjellet av tungt faglitteratur. Merkelig.

Vel fire måneder tilbakelagt i Paris, og jeg kan si meg fornøyd. Jeg har klart det jeg på et tidspunkt var helt sikker på at jeg ikke ville klare. Sciences-Po kan ta seg en bolle og jeg meg en øl med god samvittighet - snart. Tirsdag blir det øl med god samvittighet. Fredag, lørdag, søndag og mandag blir det øl med litt mindre god samvittighet. For ja, det drikkes mye øl. Ikke så mye vin som man skulle tro var naturlig i Frankrike, neida, øllen forblir min favoritt.

To uker igjen til jeg reiser hjem. Det blir nok godt med en pause fra svette metromenn og -kvinner (inkludert meg selv i disse dager), trafikkstøy og ufornuftige fristelser. Skrivestopp.

En fornemmelse av påske

Det er langfredag og den føles nettopp slik. Lang, grå og forvirret. Det er flere ting som forvirrer meg. Først og fremst været som en mer ubesluttsom enn meg - et mål som er vanskelig å slå i disse dager. Jeg er svært ubesluttsom, eller kanskje nærmere tiltaksløs. Et helt fjell av gjøremål er stabilt plassert foran nesen min. I steden for å bruke energien min til å rydde bort deler av fjellet, bruker jeg den heller på å forsøke å gjøre arbeidsfjellet om til påskefjell. Jeg drømmer meg bort til fjellet med familie, ski, aking, appelsiner og alle klisjeer som hører påsken til. Jeg vil spille kort og drikke rødvin fra en halvdyr pappkartong, røyke sigaretter, være småfull samtidig som jeg lukter bål og svette fra dagens tilbakelagte skitur.

Isteden sitter jeg her og håper på en bølge av motivasjon til å lete etter ikke-fransk litteratur til elite-prosjektet mitt.

Jeg håper været bestemmer seg for å bli vår snart. Jeg gleder meg villt til å innta Paris parker med skolebøker, rutete duk, vin og ost.
Ja til klisjeer.

hakkespett

Jeg har et tre på utsiden av vinduet mitt. Et stort tre med plass til mye rart. Jeg har sett duer som krangler, som kysser, som parrer og nå tror jeg at jeg ser en hakkespett. Den er veldig liten, men lager likevel mye lyd. En lyd som hakkespetter gjør. Tror jeg, det er i alle fall derfor jeg tror det er en hakkespett. Jeg har aldri sett en hakkespett før, så jeg er selvfølgelig ikke helt sikker, men jeg er jo i utlandet og der fins det mange ting man ikke har sett før. Lister over ting jeg ikke har sett før er lang, så jeg velger å unngå å skrive den.

So far so good. Paris er heldigvis ikke så skummel som først antatt. Det er fortsatt en dose skummelhet i hverdagen, men i akkurat passelig mengde. Det skumle er alt fra å sitte på metroen alene med en gærning om natten, folk som synger høylytt i gatene, lange nedover-rulletrapper, studenter i slips og dyre frakker, biler som kjører fort og som aldri stopper for fotgjengere, muntlig-presentasjoner, dyre priser og for lite penger.

Heldigvis er det mest av det gode. Så mange gode og ikke-skumle ting at også den listen blir for lang til å begynne på.

Snart er det helg, og for enkelte lengre nord, påske. I Frankrike flesker dem til med en dag påskeferie. Mandag. Dermed utgår mine kanskje litt for ambisiøse planer om å reise rundt i vindaler og drikke vin i påsken. Vinpåske. Utgår.

Konklusjon: Jeg har det bra. Bedre enn på lenge. C'est tout.

Uredd '08

er slagordet for året som nå akkurat har blitt ni år gammelt. Jeg tror slagordet er forbeholdt 2008 mer enn noen andre år. Foreløpig funker det ikke helt som jeg vil. Jeg er nemlig ganske redd. Frankrike ser skummelt ut fra denne vinkelen. Bodøvinkelen som er så trygg og lun, kanskje ikke et passende adjektiv med tanke på at byen er temmelig forblåst, men lun nok til at jeg ikke har lyst til å forlate det. Litt sånn som senga er en kald vintermorgen. Men på samme måte som sengetilværelsen vil bli litt i overkant kjedelig og innholdsløs, vil nok også bodø-tilværelsen bli nokså kjip etter hvert som man blir boende her for lenge. Men som Solveig bemerket her en romjulsdag, finnes det nok et visst oppførselsmønster når jeg befinner meg en plass på vei til en annen... (Det e problemfritj)

Ting som har forandret seg siden siste innlegg:
- volumet i håret mitt er sporløst forsvunnet
- kroppsfasongen min
- adressen min
- antallet personlige eiendeler
- alderen min
- franskvokabularet har utvidet seg fra innholdet i "le sac de voyage" til eiendomspronomen
- sivilstatusen min
- håret mitt har gått fra krøller til "udefinert"
- årstallet


Nå teller jeg dager til avreise og streker i (litt for) langsomt tempo over ting på gjøre-lista mi.
Bon anée!

Søndagssvik

Siste søndag før eksamen og jeg lukker ørene fra lesesalens kall. Ikke en eneste kcalori i kroppen min har lyst til å bli brukt for å frakte meg opp mot Sydnes. Jeg blir hjemme uten å ha bestemt meg for det. Min hjemmetilværelse har bestått i å utsette å pakke sekken, sminke meg, kle på meg annet enn joggebukse og store gensre osv. Nå er det så seint at klokken har tatt avgørelsen for meg; jeg går ikke på skolen i dag. Fire dager før eksamen. Jeg gjør ingen verdens ting for å lette på trykket, men blir heller hjemme for å øke det. Den dårlige samvittigheten for meg selv (og Vilde som jeg elegant ditchet å møte på universitetet til fordel for søndagskostymet mitt) vokser og jeg har ingen ting å rettferdiggjøre latheten med. Jeg var ikke ute i går og det ble heller ikke spesielt sent, jeg er verken syk eller spesielt sliten.

Nok om det.

Jeg har nå ca akkurat en måned igjen i Bergen. Det er rart. Etter hvert som tida før flytting blir kortere, blir jeg mer og mer glad i alt med Bergen. Til og med alt regnet synes jeg er litt søtt for tiden. Det kommer nok aldri til å gå opp for meg at studietiden min i Bergen er over, og når jeg tenker meg om, vil jeg heller ikke at den bobla skal sprekke...

Parlez vous francaise?

Jaiks. Jeg har, til min store overraskelse kommet inn på et universitet i Paris. Det at overskriften på dette innlegget ville sett ut som et pynta juletre, hadde det blitt rettet av en fransklærer, sier jo litt om utfordringen jeg nå har tatt på kanskje litt for strak arm. Jeg kjenner en liten klump av gruing i magen. Hovedgrunnen til gruinga er at jeg er tatt inn på Frankrikes eliteuniversitet nummer èn, uten at jeg på noe som helst tidspunkt kan, eller vil kalle meg elitist. Siences-Politique er et slags Europeisk Harvard der alle franske politikertopper har tatt sin utdannelse + Jonas Gahr Støre.
Hjelp.
Jeg ser for meg nazidisiplin, uendelige lesetimer, alpeluer, innleveringer og presentasjoner i 100-talls.
"jaja" tenker jeg, dette må jeg bare fikse. Inntil det er fikset, får jeg nyte sosial liv enn så lenge, gangavstand mellom alt, fjell og Hansa-øl.

Heia meg!

comeback

Et slags forsøk på gjenoppliving og en stille protest mot Facebook sin overtaing av verden. Lokalvalg 2007 er overstått og jeg er tilbake i Bergen etter tidenes beste sommer siden 2004-sommern, som jo i grunn ikke er særlig lenge siden, men som sikkert vil bestå som den legendariske Sommeren med stor S i lang fremtid.

Bergen er regnete og høstlig, flere beskrivelser gis ikke i fare for at de vil bikke over i en massivt utblåsing som ikke gagner noen. Faren for at min postadresse ikke lenger vil være i 5008 Bergen etter jul, begynner å bli stor. So beware, people.

Her skulle jeg gjerne skrevet ett og annet lurt om valget, men siden jeg lett kan avsløre meg som den ikke så lure bedreviteren jeg helst vil være, skal jeg unngå tema. FrP er ekkel, så mye kan jeg si. Jeg studerer jo tross alt politikk...

Bodø

Jeg har reist hjem til Bodø. Kanskje litt for fort. Jeg merker at jeg ikke helt har rukket å innstille meg på Bodø. Jeg er fortsatt i veldig Bergen-modus, og er klar for utepils innen gangbar rekkevidde og masse sosialt samvær. I Bodø er det mangel på samtlige. Spesielt sosialt samvær. Jeg må være Viggo Venneløs i ei uke, og flere landsdeler unna tropevarmen og -regn, musehagen, utepils, solkrem og pensumbøker. Sistnevnte klarer jeg meg riktignok uten, men det er litt vanskelig å være i Bergenmodus i Bodø.

Kom hjem, alle sammen!

Om ingenting

Mandag igjen. Mange mandager blir til få mandager igjen før eksamen. I skrivende stund er det tre, men jeg skal ikke kjede de få leserne jeg har igjen med eksamenssnakk.
Derimot vil jeg skrive om et noe så sjeldent tema som været. Det er fint vær. Sola skinner og vi fikk lurt med oss seminarleder og -gruppa på uteseminar. Få byer er så flott som Bergen om våren. De trange gatene og de åpne vinduene gjør at hele sentrum fylles av god å dårlig musikk fra allskens stereoanlegg tilhørende allskens folk.
Nå skal jeg ut med pledd og dagens Aftenposten i parken.

radio luxembourg versus facebook

Oj. Facebook tar over hele verden. Inkludert min blog som grunnet et visst alkoholinntak blir fullt av skrivefeil i kveld. det er greit å ha en deilig oevrstått påskeferie og skrive bloginnlegg klokka 05:36 ¨på en søndagsnatt på samfunnetkomtoret. javel, så ble vi full i dag. Også på en søndag.

Ida goes crazy (og droppa sannsynligvis forelesning imårra).

Er det fortsatt noen som leser dette skvipet?

Wow

Med bilde. Yeah. Alt jeg trenger hjelp til nå er å legge lenker inn i margen. Hjelp.

Fortid

Sa jeg noe om tidsforbruk og livet i nuet? Nuet er pikk. Jeg lever i fortiden. Etter ei uke i verdens beste by med verdens beste folk, verdens beste øl, årets beste vær og som verdensmester i tysk, er det egentlig ikke overraskende at Bergen synes kjip å komme tilbake til. Særlig når innflygningen til Flesland holdt på å ende i massiv flystyrt og vi i tillegg blir ønsket velkommen tilbake med bøttevis av regn, liten storm og forsinket flybuss, får jeg mest lyst til å snu og reise tilbake. I tillegg venter en altomfattende omgjøring av oppgaven som har utvikliet seg til en vond kreftsvulst i magen min.
BLÆH.
Men snart kommer våren smygende og da er Bergen verdens nest beste by å bo i (etter Berlin så klart).
Til alle jeg har avtalt å drikke årets første utepils med; den er allerede drukket...

År

Sermandet. Ett helt år har passert siden jeg fødte denne....verdensvevsdagboka?bloggen?tenketanken?(nei, æsj jeg hater det ordet), skribledingsen? Ja, skribledingsen. Jeg har visstnok et arkiv som går helt tilbake til mars 2006. Det er jo slett ikke lenge siden.

For å holde på mitt "publikum" skal jeg fra nå av slå an et heidundrende sitat innimellom alt det andre "dillet" som forhåpentligvis kan strekke på en lattermuskel eller to.

Ok, here we go:
"Selvfølgelig har det forekommet ulykker og dødsfall i boksing, men ingen av dem har vært særlig alvorlige"
- Anonym

"Carpe pungballan dine"

Skrivesperren har låst meg ute av bloggeriet. Her er et fattig forsøk på å låse den opp.

Jeg leste nylig i A-magasinet at mennesker bruker det meste av tiden sin på å tenke på det som skal skje, nest mest på det som har vært, mens det som skjer akkurat NÅ må slite seg til en skral smule av tidskaka vår. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å snu denne trenden, men heller følge den ved å begynne med den som skal skje.

Før jeg reiser på Berlin-ferie med studieturalibi skal jeg:
- grave etter nyskapende perpektiver på nasjonsbygging
- skrive en knakende god kronikk om nasjonsbygging
- vaske klær
- se etter ny leilighet med Ole
- delta på alle debattene/foredrag i forestående Tysklandsuka som en god oppvarming før jeg skal
- reise til Berlin


Lenge før denne lista ble skrevet utsatte jeg meg selv for 17 minusgrader og sosialt samvær med mine fantastiske brødre i Tromsø. Besøket i Tromsø ga en helt ny betydning til uttrykket bitende kulde. Kulda beit meg. Den beit over vitale organer og nerver som sørger for følelse i kroppen. I tillegg til kulde, førte besøket naturligvis med seg en hel del vindrikking og oppklarende diskusjoner med Even og Mads. Ei utrolig koselig helg.

Helga etter kom Trine endelig på besøk, og i motsetning til hva et Tromsøbesøk kan by på, kunne Bergen by på varmegrader og opphold (!). Helgas høydepunkt var definitivt det tidspunktet på lørdagskvelden der vinen ble drukket i litt for store slurker, og førte til HØYLYTT H. Sivertsen-allsang oppå alle av leilighetens border og krakker. Herligheten tok såpass av at Ole Magnus, Trine og jeg ikke var ute på byen før det var en halvtime igjen til stengetid, og til jeg tok i bruk ukonvensjonelle underholdningsmåter(...).

Som oppvarming på denne helga inviterte Max og Lisa, Mari og meg på hyttetur. Hyttetur og hyttetur, det lignet mer en skjærgårdsvilla enn en hytte. Det sier jo sitt at vi endte opp med Singstar etter x antall vinglass (ja, det meste jeg foretar meg innebærer visstnok mye vin) på ei hytte. Singstar altså. Veldig koselig villatur og god oppvarming foran helga.

Nåtiden går ut på å prøve å jage oppgavestresset ut av hodet og tenke på hvor tidlig jeg må stå opp i morgen for å få nok tid til alt jeg må gjøre. Nei, ser man det. Der er jeg utenfor nårtiden igjen.

"Carpe diem - det meste i livet er dill"

Rumpeakebrett

Magnhild inviterte meg opp på Fløientur i dag, og i ånd av mitt nyttårsforsett (og Magnhilds koselige vesen), ble jeg selvfølgelig med. På toppen var det stappfullt av folk med alt fra stilettheler og glinsende vesker, til kvikklunsj-nordmannen med anorakk og Madshusski, og det beste av alt; salg av rumpeakebrett. Valget var lett; 45kr for å ake ned et helt fjell = god valuta. Med kald, men velmassert rumpe, roser i kinna og strekere lattermuskler var vi nede i byens kjas og mas.
Ja til mer snø og akebillett til Fløien!

Hahahahaha!

Samefolk

Samefolkets dag er snart over, brødet mitt vil ikke heve og menneskeligheten ser ut til å bevege seg ut av seg sjøl. Dette har selvfølgelig ingen sammenheng, men noe å gjøre med blandingen av sukkersjokk og døgnmangel på skudd (den klassiske og beste måten å si at man har underskudd på søvn).

Tilbake til menneskelighetens undergang. Merk at jeg skriver menneskeLIGheten og ikke menneskeheten i sin helhet. Det som setter meg inn på tanken er den evige streben etter å fremstå som noe. Slutt med det, folkens. Ikke bruk så mye energi på opptredenen. Det er greit å ikke være flink i alt, det er greit å være lei seg en dag, sint en annen, eller bare redd. Jeg mener vi må slutte å undergrave følelsene fra det enorme følelsesspekteret og bare plukke frem de falske og aksepterte. Slutt med "hermetegn" og skalkeskjul. Vær sint og bann mere. Det er greit. Alt dette maset med å alltid skulle ha det så forbanna bra. Tenker du nå at jeg ikke har det bra? Joda, "jeg har det supert".

Sorry samefolk, det ble ingen joikasjokoladekake eller samefolkdag-feiring.

På tide å ta kveld. God natt.

ukas sitat

"Har du også sånn glatt hud under pungen, Øystein?" - Hanna sin bror kommer inn i stua etter å ha vært i dusjen.
Artibarti.

Jeg vrir meg unna oppgaveskriving. Stolen som jeg sitter på datt plutselig noen cm ned og ga fra seg et kjempesmell. Dreads er ikke kult lenger. Bare ekkelt. Serri, dreads er ikke kult. Jenter som så nettopp har kommet hjem fra latinamerika og "funnet seg sjæl", at de fremdeles lukter rom og svette. Såkalte latinamerikajenter kommer lett inn på topp 10-lista mi over det verste jeg vet. De går rundt med svære dreads i håret som det drypper voks og flass av, har på seg digre hårbånd strikket av en eller annen etisk handel-bonde og med økologiske farger. De bruker selvfølgelig aldri sminke og er totalt blottet for all form for selvironi. De er enten syltynne og høye eller halvtjukke og lave, men alle går med en eller annen form for latinokjole eller -skjørt over ei alt for stor bukse. Og de studerer selvfølgelig sosialantropologi.

(Til Silje som både studerer sosialantropologi og er i latinamerika; du er kul. Til Bodhild som studerer sosialantropologi og som har tenkt seg til latinamerika; du er også kul, men kom ikke hjem med dreads! :) )

monday, monday people.

Einsam. Eg er selskapssjuk, eg er svolten, eg er mett, eg er svett, eg er sliten, eg er nynorsk, eg er poetisk, eg er veldig upoetisk, eg er lur, eg er fordomsfull, eg er usikker om fordomsfull er eit nynorskord, eg er stiv i ryggmusklane, eg er lat, eg er stolt, eg er spent, eg er lei av å skrive "eg er", eg er lei av å skrive nynorsk, eg er identitetslaus på nynorsk.

Januar er teit. Januar er minneløs. Ingen husker vel ting fra Januar? Foruten de minnene vi med nordnorsk blod har fra de første soldagene etter mørketida, har jeg ett januarminne. Det handler riktignok om sola, for det er det som er eneste høydepunktet i januar. Det må ha vært en dag rundt 10. januar, for det er ca da solen rekker over fjellene i sør og vinker blidt til oss for første gang på alt for lenge. Jeg gikk på vgs og hadde allerede skulket både 1. og 2.time da Stine inviterte meg på frokost hjemme hos seg. Jeg takket selvfølgelig ja til det og mens vi satt der, hos Stine med hver vår kaffe og morgengugg i øynene, klatret årets første solstråler over Børvasstindene og rett i morgenfleisen vår. Vi skulket resten av skoledagen til fordel for en akkurat passe lang kjøretur med akkurat passe musikk til Rønvikfjellet, shellboller, kaffe, nydelig utsikt over alt vi ville ha utsikt over og selvfølgelig årets første solstråler fylt av deilig energi og D-vitaminer.

Akk. Når Bodø kommer langt nok unna, blir gamledagene gode og snille, og jeg får lyst til å leve enkelte av dem om igjen.

Jeg overlevde såvidt spinning i dag også. Jeg takket nei til pils og kondomer med samfunnetgjengen i kveld pga av spinninga som såvidt nesten drept meg.
"jeg vil ut, jeg vil ut, jeg vil ut og drikke meg full" (ikke akkurat nå, men i nærmeste fremtid)

dagen derpå

Dagen derpå med minimalt energibruk. Heldigvis har ikke denne dagen derpå-dagen rammet meg like mye som de fleste andre dagen derpå-dager. Gårdagen var en av de som vil bli husket en tid fremover. Jeg var på klassisk og morsom stå-fest første delen av kvelden og på vei fra stå-festen i Sandviken til byen, ramla Hanna og jeg inn på en av de mange lugubre Irish pubs i byen og dertil mange lugubre mennesker. Vi så ikke ett menneske under 40 år, og Hanna og jeg så vårt snitt til å hente det som hentes kunne av disse ensomme, illeluktende og arbeidsløse mennene. Det resulterte i en del påspanderte drinker og øl. Da de ble for innpåslitne og jævlige, smuglet vi med oss en fersk strawberry daiquiry i cosmopolitanglass med limepynt med oss ut. Vi gikk fulle og glade rundt i sluddregnet fra en harrry irish pub til kvarteret med en drink som lyste rød jorbærslush lang vei. Om noen bare hadde tatt bilde av oss... haha.

Postmaterialisme

Når oppgavehelvetet er løst, har jeg som godt innarbeidet vane å lagre mitt skrevne verk både på datamaskin og på mail, for å være på den sikre siden i tilfellet en av de to skulle finne på å være vanskelig mot meg. To ganger i hele min universitetskarriere har jeg av ulike grunner ikke lagret oppgaven på mail, og 100% av de gangene har de kryptiske, samarbeidsuvillige datamskinene slått seg vrang. I dag skjedde det altså. Innlevering klokka 15oo. Jeg var på skolen kl 1000 var nær å falle i bevisstløs tilstand da oppgaven min var, i følge herr datamaskin "utilgjengelig". Det endte med rådløshet og apati fra min side og fortsatte med shopping i Bergens snøfylte gater. Ja, snø. Der det tidligere regnet fra alle kanter, snør det nå fra alle kanter. Snø er bedre enn regn.

I flukt fra oppgaveskriving, skriver jeg nå et kjedelig innlegg om snø og datakomplikasjoner. Jeg er sulten og lei. Da blir det ekstra morsomt når Ole forfatter oppgavens overskrift til "Grønne partier - en følge av post-materialismen? ...eller klamydia?" hoho.

God helg.

Internasjonal lukt

Efterfest. Dagen har bestått av (naturligvis) alt for lite lesing, en del kollokvie, en stor del terping og avslutningsvis en veldig stor del internasjonale studenter og dertil en moderat del øl. Den såkalte fagfesten var ble dominert av studenter fra allverdens kanter av verden. Jeg vet ikke om det har noe med min fortid som turistinformatør å gjøre, at jeg kan lukter de forskjellige nasjonale identitetene. Eksepsjonell luktesans eller ikke - siste del av kvelden satt meg noen år tilbake i tid. Til den tiden da jeg selv utskilte en lukt av Norge i det da ukjente Tyskland. Det som imidlertid forundrer meg er at internasjonale studenter på universitetsnivå er skremmende lik de internasjonale studentene jeg møtte på tysk gymnasnivå. Gutter av middels høyde og med kviser, tar (for anledningen) på seg gensere med moderlandets navn skrevet i store bokstaver over hele brystet, og beveger seg med modeate trinn over dansegulvet i håp om å tiltrekke seg ei tysk jente med alt for store pupper. Italienske jenter med spisse nester og alt for markerte brilleinfatninger kliner med amerikanske halvfeite gutter som innimellom klininga uttrykker sin fascinasjon over norske drikkevaner.

Størstedelen av dagen har bestått av til tider uendelige diskusjoner om ord som "inhuman" er et godt nok ord til bruk i studentersamfunnets debattprogram. Hvis du allerede har gitt opp å lese mitt pretesiøse innlegg om nerdete ting, har jeg full forståelse for det. I skrivende stund plager jeg meg selv med formuleringer som uansett ikke kommer ut som jeg vil, sannsynlig pga den delen øl jeg har innabors.

Det regner fortsatt.

Takket være den fantastiske bruktsjappa i Nygårdsgaten, fikk Ole og jeg kjøpt to sesonger av verdens beste HBO-serie, "Six Feet Under" til den sneve sum 340kr. Jippi.

I morgen skal jeg på 90-tallsfest.

uten tittel

Nå skriver jeg historie. Første gang at jeg skriver blogg med rumpen plassert på en stol plassert i Bergen i år 2007. Det har regnet i 81 dager i strekk, sånt kan man ikke la være å nevne. 81 dager, I say. Hvis det regner i morgen slår Bergen norgesrekord. Under regnet har jeg, i ånden av mitt eget slagord, sagt ja til spinning hver gang Olem har spurt, kjøpt pensum, lest pensum, gått tur, drukket te uten sukker, meldt meg inn i studentersamfunnet, kun spist 200g sjokolade, og kun skulket en forelesning (hvilke ukristelige mennesker der ute holder seg våken kl 0815 på en tørr forelesning om alt det man uansett ikke får med seg så tidlig på morgenen?) og meldt meg inn i studentersamfunnet.

Jeg har trua på forestående semester. Det blir sannsynligvis så mye å gjøre at man må være übermensch for å få gjort alt, men det er fint. Jeg kan være übermensch. De neste dagene skal jeg være språknerd i studentersamfunnets programredaksjon og slå Hitlerhardt ned på samtlige i-forhold-til-feil.

nå: pensum

Mindre sukker - mer slagkraft ' 07

Først, en sang om fremtiden (men også litt om fortidens nyttårsaften 2006).

Ka e det som æ drømme om
at æ en dag ska våkne opp å vite,
at arbeidet æ leve med,
e mykje mykje meir enn det å slite.

Æ drømme om å være fri
lag med alle folkan som æ like.
Æ drømme om ei anna tid
da ingen folk e fattige og rike.

Æ drømme om at alle dæm
som trekke garnan langt der utpå sjyen
skal få ei bedre tid i lag med dæm
som jobbe skift på en fabrikk i byen.

Og dæm som har en liten gård,
nån kyr og ei gjeld dem ikkje klare.
Æ drømme at dæm får en vår
dæm bruke te nå’ meir enn det å spare.

Æ drømme at vi får en vår
da undertrøkkinga å jorda stanse.
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og det bli like fint å jobbe som å danse

Godt nytt 2007-år.

Året har rukket å bli fire dager gammelt. 2007 er året som skal forgå under mottoet "mindre sukker - mer slagkraft". Foreløpig har sukkerinntaket ikke minket noe særlig, heller ikke har slagkraften vist spesiell kraft, men ingen grunn til pessimisme av den grunn. Om to dager står mine føtter i regnvåte bergensgater igjen og mitt nye og bedre liv står på randen av begynnelsen.

Hjemmetilværelsen er like fortreffelig som den var da den begynte for tre uker siden, selv om jeg etter hvert som godtfolket reiser fra byen, innser at Bodøtilværelsen ikke er like fortreffelig uten dem.

Nå snør det, og Mariell, Olem og jeg skal ut på skogsekspedisjon langs Hunstadtoppen.