Å glede seg til: Nytt Kings of Convenience-album
Å bli forelska av: denne videoen:
Takk for lenka, Ivar <3
søndag, september 20, 2009
tirsdag, september 01, 2009
glemte minner
Nå er det Oslo. Ikke lenger Paris. Men Oslo blir full av Paris når jeg river opp teipen som holder sammen eskene som har flydd fra den ene siden av kontinentet til det andre. Eskene, som en dag i juni ble pakket fulle, teipet sammen og bært ut den blå døra i nummer 208, og videre langs rue du Faubourg St Martin, står nå på mitt tregulv i en sliten leilighet på Oslos vestkant. Det er lenge siden de ble fraktet av to sett klamme hender gjennom den blå døra, forbi den lille kafeen, bakeriet, apoteket, den store hjørnekafeen der de selger sigaretter, den ubrukelige "bazar"-butikken som selger alt du har behov for kun en gang annenhvert år, det andre bakeriet med de enorme kokosbollene jeg alltid drømte om å kjøpe, men som kostet 3€80. Vel, når står eskene her, og jeg pakker dem ut og fyller mitt Oslo med mitt Paris. I veska mi ligger en hel del minner jeg hadde glemt. Det begynner med en bunke små norske papir-flagg som henger sammen i ei snor. Disse har reist helt fra Norge med mamma og pappa da de kom på besøk i mai første våren jeg bodde i Paris. Papirflaggene har ikke bare hengt fra taket i leiligheten i Paris et år, men overvært nok en 17.mai-feiring året etter med norsk-fransk allsang i Rue Lancry's beste pøbb, pynting i håret, vifting og risting.
Helt nederst i veska finner ei ensom peanøtt som umiddelbart minner meg om den kvelden Alexander Rybak vant Grand Prix, og en gjeng fulle nordmenn satt i ei New Zealandsk leilighet i Rue Paramentier og sang nasjonalsangen for full hals til naboene ringte politiet, og vi ble jaget ut. Vi gikk på en pøbb, og det regnet, og vi sang, og vi prøvde å komme oss inn på en klubb, men måtte betale, og jeg prøvde å krangle oss inn, men vakten ble sur og jaget oss bort. Det fortsatte å regne og vi fortsatte opp rue Jean-Pierre Timbaud til Belleville mens vi sang høyt og snakket med alle vi gikk forbi. Det regnet, masse, og Nina foreslo å søke ly på et merkelig sted på hjørnet av Boulevard de Belleville og Rue Ménilmontant. Stedet var stappfullt av stamgjester, rar musikk og dårlig luft, men vi fikk gratis øl, roser og en liten pose peanøtter hver. En av peanøttene ble ikke spist, men ble liggende i veska mi og minne meg på denne magiske kvelden.
Fra samme kvelden finner jeg et visittkort i veska fra en Sheikh Mubashar - "Restaurant chez hunza. 78, BD DE Belleville 75020 Paris". Det stammer fra senere samme kvelden, fra et tidspunkt der resten av Grand Prix-fansen, Heidi og Joachim, hadde dratt hjem med buss, Jon og frøken F det samme, Nina og Tristan hadde dratt hjem til fots, og jeg sto igjen med håp om å finne en ledig Vélib. Det regnet fortsatt, som faen, og ingen Vélib var igjen ved stasjonen. Jeg gikk til flere sykkelstasjoner, men alle sykler var tatt. Det var klissvått, mørkt og sent. Taxi. Ikke en eneste ledig taxi heller. Jeg husker jeg var på gråten av kulde og oppgitthet. Jeg sto ved veien som ei våt katt og vinket med armen til taxier som kjørte forbi med taklysene avslått. Like før jeg mistet motet helt, stoppet en svær og glinsende svart bil og en mann tilbød seg å kjøre meg hjem. Jeg satte meg inn i bilen og sendte melding til Heidi slik at hun kunne fortelle kripos om mine siste bevegelser før jeg eventuelt ble voldtatt og drept. Heidi tipset meg om å dreie samtalen med sjåføren inn på familie og barn. Det gjorde jeg, og mannen fortalte meg at han var restauranteier og hadde to døtre. Han spurte om jeg hadde tid til å vente mens han fylte bensin. Jeg sa ja, og han stoppet på bensinstasjonen og lot meg og bilnøkkelen bli i bilen mens han fylte. Tillitt. Vi snakket om hvor vanskelig det var å finne taxi på den tiden av døgnet før han sa at han synes jeg var pen. Jeg takket for komplementet og spurte mer om døtrene hans. Så ba jeg ham om å ta til venstre og stoppe ved den blå døra "der fremme". Han stoppet og jeg takket for turen og lovte ham å komme innom rastauranten hans en dag, noe jeg fortsatt har tilgode å gjøre.
Jeg finner lypsylen "dermophil" som jeg og Joachim kjøpte på Carrefour i 16. arrondissement den gangen jeg såvidt kjente Joachim. På Carrefour planla vi felles bursdagsfeiring og kjøpte pappglass og -tallerkner en dag i november.
I veska, under lypsylen ligger en papir-lapp med telefonnummeret til Cindy. Cindy er ei dame på min alder som jobber på et apotek i Montmartre og som solgte meg ansiktsrensen jeg forstsatt vasker ansiktet med hver kveld, og som jeg enda har masse igjen av. Cindy fant ut, etter en kortere samtale om ansiktshuden min, at jeg hadde en hud som umulig kan være av sør-europeisk slag. Cindy lurte derfor på hvor jeg kom fra og om jeg snakket engelsk. Jeg fortalte at jeg kunne godt engelsk, og Cindy foreslo å utveksle nummer slik at jeg kunne lære henne engelsk og hun meg sin afrikansk-franske aksent. Cindy ringte meg aldri, men bidrar fortsatt til at jeg savner alt som kan skje i Paris.
Jeg finner ei hårklipe som minner meg om hun tjukke dama som var sammen med oss på Oktoberfest i Munchen og som hadde sex med den jævlige amerikaneren på gulvet, rett ved siden av meg og min østerrikske venn Joachim etter en strabasiøs kveld i verdens største telt. Teltet hvor jeg mista jakka i mitt liv, en hel del hjerneceller, fornuften og verdigheten min. Ei sliten hårkype fra ei tjukk tøs er det minste en kan forvente av souvenirer fra en slik heisatur ei helg i oktober.
Så finner jeg ei tom fyrstikkeske fra hjørne-kafeen Le Passy der jeg og Johanna, fra den svenske UNESCO-delegasjonen, drakk rosévin etter å ha vært på et utdanningsseminar med blant annet en professor fra UiO som jeg noen måneder senere skulle gjenkjenne og snakke med under info-møtet for masterprogrammets i Oslo. Fyrstikkeska fra Le Passy ble senere samme kvelden brukt til å tenne sigaretter som jeg røkte med Tristan utenfor La Fourmi på Pigalle hvor vi drakk øl med Bridget og Nina. Samme kvelden så vi alle på kalenderen og ble klar over at det var farlig kort tid til jeg skulle pakke og teipe igjen pappeskene som nå, tre måneder senere, står på et tregulv i ei litt sliten, men fin leilighet midt i krysset på Majorstua i Oslo.
Helt nederst i veska finner ei ensom peanøtt som umiddelbart minner meg om den kvelden Alexander Rybak vant Grand Prix, og en gjeng fulle nordmenn satt i ei New Zealandsk leilighet i Rue Paramentier og sang nasjonalsangen for full hals til naboene ringte politiet, og vi ble jaget ut. Vi gikk på en pøbb, og det regnet, og vi sang, og vi prøvde å komme oss inn på en klubb, men måtte betale, og jeg prøvde å krangle oss inn, men vakten ble sur og jaget oss bort. Det fortsatte å regne og vi fortsatte opp rue Jean-Pierre Timbaud til Belleville mens vi sang høyt og snakket med alle vi gikk forbi. Det regnet, masse, og Nina foreslo å søke ly på et merkelig sted på hjørnet av Boulevard de Belleville og Rue Ménilmontant. Stedet var stappfullt av stamgjester, rar musikk og dårlig luft, men vi fikk gratis øl, roser og en liten pose peanøtter hver. En av peanøttene ble ikke spist, men ble liggende i veska mi og minne meg på denne magiske kvelden.
Fra samme kvelden finner jeg et visittkort i veska fra en Sheikh Mubashar - "Restaurant chez hunza. 78, BD DE Belleville 75020 Paris". Det stammer fra senere samme kvelden, fra et tidspunkt der resten av Grand Prix-fansen, Heidi og Joachim, hadde dratt hjem med buss, Jon og frøken F det samme, Nina og Tristan hadde dratt hjem til fots, og jeg sto igjen med håp om å finne en ledig Vélib. Det regnet fortsatt, som faen, og ingen Vélib var igjen ved stasjonen. Jeg gikk til flere sykkelstasjoner, men alle sykler var tatt. Det var klissvått, mørkt og sent. Taxi. Ikke en eneste ledig taxi heller. Jeg husker jeg var på gråten av kulde og oppgitthet. Jeg sto ved veien som ei våt katt og vinket med armen til taxier som kjørte forbi med taklysene avslått. Like før jeg mistet motet helt, stoppet en svær og glinsende svart bil og en mann tilbød seg å kjøre meg hjem. Jeg satte meg inn i bilen og sendte melding til Heidi slik at hun kunne fortelle kripos om mine siste bevegelser før jeg eventuelt ble voldtatt og drept. Heidi tipset meg om å dreie samtalen med sjåføren inn på familie og barn. Det gjorde jeg, og mannen fortalte meg at han var restauranteier og hadde to døtre. Han spurte om jeg hadde tid til å vente mens han fylte bensin. Jeg sa ja, og han stoppet på bensinstasjonen og lot meg og bilnøkkelen bli i bilen mens han fylte. Tillitt. Vi snakket om hvor vanskelig det var å finne taxi på den tiden av døgnet før han sa at han synes jeg var pen. Jeg takket for komplementet og spurte mer om døtrene hans. Så ba jeg ham om å ta til venstre og stoppe ved den blå døra "der fremme". Han stoppet og jeg takket for turen og lovte ham å komme innom rastauranten hans en dag, noe jeg fortsatt har tilgode å gjøre.
Jeg finner lypsylen "dermophil" som jeg og Joachim kjøpte på Carrefour i 16. arrondissement den gangen jeg såvidt kjente Joachim. På Carrefour planla vi felles bursdagsfeiring og kjøpte pappglass og -tallerkner en dag i november.
I veska, under lypsylen ligger en papir-lapp med telefonnummeret til Cindy. Cindy er ei dame på min alder som jobber på et apotek i Montmartre og som solgte meg ansiktsrensen jeg forstsatt vasker ansiktet med hver kveld, og som jeg enda har masse igjen av. Cindy fant ut, etter en kortere samtale om ansiktshuden min, at jeg hadde en hud som umulig kan være av sør-europeisk slag. Cindy lurte derfor på hvor jeg kom fra og om jeg snakket engelsk. Jeg fortalte at jeg kunne godt engelsk, og Cindy foreslo å utveksle nummer slik at jeg kunne lære henne engelsk og hun meg sin afrikansk-franske aksent. Cindy ringte meg aldri, men bidrar fortsatt til at jeg savner alt som kan skje i Paris.
Jeg finner ei hårklipe som minner meg om hun tjukke dama som var sammen med oss på Oktoberfest i Munchen og som hadde sex med den jævlige amerikaneren på gulvet, rett ved siden av meg og min østerrikske venn Joachim etter en strabasiøs kveld i verdens største telt. Teltet hvor jeg mista jakka i mitt liv, en hel del hjerneceller, fornuften og verdigheten min. Ei sliten hårkype fra ei tjukk tøs er det minste en kan forvente av souvenirer fra en slik heisatur ei helg i oktober.
Så finner jeg ei tom fyrstikkeske fra hjørne-kafeen Le Passy der jeg og Johanna, fra den svenske UNESCO-delegasjonen, drakk rosévin etter å ha vært på et utdanningsseminar med blant annet en professor fra UiO som jeg noen måneder senere skulle gjenkjenne og snakke med under info-møtet for masterprogrammets i Oslo. Fyrstikkeska fra Le Passy ble senere samme kvelden brukt til å tenne sigaretter som jeg røkte med Tristan utenfor La Fourmi på Pigalle hvor vi drakk øl med Bridget og Nina. Samme kvelden så vi alle på kalenderen og ble klar over at det var farlig kort tid til jeg skulle pakke og teipe igjen pappeskene som nå, tre måneder senere, står på et tregulv i ei litt sliten, men fin leilighet midt i krysset på Majorstua i Oslo.
Abonner på:
Innlegg (Atom)