sangen om imårra

Rare ting. De er overalt og det skjer hele tiden. 2009 har allerede gitt meg mange rare ting. Av de rareste er de (nesten) daglige møtene med en gammel venn i Oslos gater. Vi møtes på helt forskjellige steder i Oslo og på helt forskjellige tider. Men det rareste er kanksje at vi har møttes tilfeldig hver gang jeg har vært i Oslo de siste fem årene. Fint, tenker jeg. Da trenger vi verken utveksle nummer eller avtale å møtes. Vi møtes jo uansett.

Den andre rare tingen 2009 har gitt meg er kjærlighetssorg. Dette er det aller aller rareste og kjipeste og mest altomfattende og tristeste og destruktive av alle. Den gjør at jeg gråter og gjør rare ting. Sånn som å skrive om det her.

Den tredje rare tingen 2009 har gitt meg er et (kort) sykehusopphold.

Den fjerde rare tingen 2009 har gitt meg er skrivestopp.
Stopp.

Her kommer mitt yndlingsdikt istede:

Blå skrivebok nr. 10

Det var en gang en rødhåret mann som ikke hadde øyne eller ører. Hår hadde han heller ikke, så rødhåret var en sannhet med modifikasjoner.

Snakke kunne han ikke, fordi han ikke hadde munn, Nese hadde han heller ikke.

Han hadde ikke engang armer eller bein. Noen mage hadde han heller ikke, ingen rygg hadde han, og ingen ryggrad, og ikke noen slags innvoller heller. Han hadde ingenting! Så, det er umulig å skjønne hvem det var.

Det er vel best at vi ikke snakker mer om ham.
- Daniil Kharms