Søndagssvik

Siste søndag før eksamen og jeg lukker ørene fra lesesalens kall. Ikke en eneste kcalori i kroppen min har lyst til å bli brukt for å frakte meg opp mot Sydnes. Jeg blir hjemme uten å ha bestemt meg for det. Min hjemmetilværelse har bestått i å utsette å pakke sekken, sminke meg, kle på meg annet enn joggebukse og store gensre osv. Nå er det så seint at klokken har tatt avgørelsen for meg; jeg går ikke på skolen i dag. Fire dager før eksamen. Jeg gjør ingen verdens ting for å lette på trykket, men blir heller hjemme for å øke det. Den dårlige samvittigheten for meg selv (og Vilde som jeg elegant ditchet å møte på universitetet til fordel for søndagskostymet mitt) vokser og jeg har ingen ting å rettferdiggjøre latheten med. Jeg var ikke ute i går og det ble heller ikke spesielt sent, jeg er verken syk eller spesielt sliten.

Nok om det.

Jeg har nå ca akkurat en måned igjen i Bergen. Det er rart. Etter hvert som tida før flytting blir kortere, blir jeg mer og mer glad i alt med Bergen. Til og med alt regnet synes jeg er litt søtt for tiden. Det kommer nok aldri til å gå opp for meg at studietiden min i Bergen er over, og når jeg tenker meg om, vil jeg heller ikke at den bobla skal sprekke...

Parlez vous francaise?

Jaiks. Jeg har, til min store overraskelse kommet inn på et universitet i Paris. Det at overskriften på dette innlegget ville sett ut som et pynta juletre, hadde det blitt rettet av en fransklærer, sier jo litt om utfordringen jeg nå har tatt på kanskje litt for strak arm. Jeg kjenner en liten klump av gruing i magen. Hovedgrunnen til gruinga er at jeg er tatt inn på Frankrikes eliteuniversitet nummer èn, uten at jeg på noe som helst tidspunkt kan, eller vil kalle meg elitist. Siences-Politique er et slags Europeisk Harvard der alle franske politikertopper har tatt sin utdannelse + Jonas Gahr Støre.
Hjelp.
Jeg ser for meg nazidisiplin, uendelige lesetimer, alpeluer, innleveringer og presentasjoner i 100-talls.
"jaja" tenker jeg, dette må jeg bare fikse. Inntil det er fikset, får jeg nyte sosial liv enn så lenge, gangavstand mellom alt, fjell og Hansa-øl.

Heia meg!

comeback

Et slags forsøk på gjenoppliving og en stille protest mot Facebook sin overtaing av verden. Lokalvalg 2007 er overstått og jeg er tilbake i Bergen etter tidenes beste sommer siden 2004-sommern, som jo i grunn ikke er særlig lenge siden, men som sikkert vil bestå som den legendariske Sommeren med stor S i lang fremtid.

Bergen er regnete og høstlig, flere beskrivelser gis ikke i fare for at de vil bikke over i en massivt utblåsing som ikke gagner noen. Faren for at min postadresse ikke lenger vil være i 5008 Bergen etter jul, begynner å bli stor. So beware, people.

Her skulle jeg gjerne skrevet ett og annet lurt om valget, men siden jeg lett kan avsløre meg som den ikke så lure bedreviteren jeg helst vil være, skal jeg unngå tema. FrP er ekkel, så mye kan jeg si. Jeg studerer jo tross alt politikk...

Bodø

Jeg har reist hjem til Bodø. Kanskje litt for fort. Jeg merker at jeg ikke helt har rukket å innstille meg på Bodø. Jeg er fortsatt i veldig Bergen-modus, og er klar for utepils innen gangbar rekkevidde og masse sosialt samvær. I Bodø er det mangel på samtlige. Spesielt sosialt samvær. Jeg må være Viggo Venneløs i ei uke, og flere landsdeler unna tropevarmen og -regn, musehagen, utepils, solkrem og pensumbøker. Sistnevnte klarer jeg meg riktignok uten, men det er litt vanskelig å være i Bergenmodus i Bodø.

Kom hjem, alle sammen!

Om ingenting

Mandag igjen. Mange mandager blir til få mandager igjen før eksamen. I skrivende stund er det tre, men jeg skal ikke kjede de få leserne jeg har igjen med eksamenssnakk.
Derimot vil jeg skrive om et noe så sjeldent tema som været. Det er fint vær. Sola skinner og vi fikk lurt med oss seminarleder og -gruppa på uteseminar. Få byer er så flott som Bergen om våren. De trange gatene og de åpne vinduene gjør at hele sentrum fylles av god å dårlig musikk fra allskens stereoanlegg tilhørende allskens folk.
Nå skal jeg ut med pledd og dagens Aftenposten i parken.

radio luxembourg versus facebook

Oj. Facebook tar over hele verden. Inkludert min blog som grunnet et visst alkoholinntak blir fullt av skrivefeil i kveld. det er greit å ha en deilig oevrstått påskeferie og skrive bloginnlegg klokka 05:36 ¨på en søndagsnatt på samfunnetkomtoret. javel, så ble vi full i dag. Også på en søndag.

Ida goes crazy (og droppa sannsynligvis forelesning imårra).

Er det fortsatt noen som leser dette skvipet?

Wow

Med bilde. Yeah. Alt jeg trenger hjelp til nå er å legge lenker inn i margen. Hjelp.

Fortid

Sa jeg noe om tidsforbruk og livet i nuet? Nuet er pikk. Jeg lever i fortiden. Etter ei uke i verdens beste by med verdens beste folk, verdens beste øl, årets beste vær og som verdensmester i tysk, er det egentlig ikke overraskende at Bergen synes kjip å komme tilbake til. Særlig når innflygningen til Flesland holdt på å ende i massiv flystyrt og vi i tillegg blir ønsket velkommen tilbake med bøttevis av regn, liten storm og forsinket flybuss, får jeg mest lyst til å snu og reise tilbake. I tillegg venter en altomfattende omgjøring av oppgaven som har utvikliet seg til en vond kreftsvulst i magen min.
BLÆH.
Men snart kommer våren smygende og da er Bergen verdens nest beste by å bo i (etter Berlin så klart).
Til alle jeg har avtalt å drikke årets første utepils med; den er allerede drukket...

År

Sermandet. Ett helt år har passert siden jeg fødte denne....verdensvevsdagboka?bloggen?tenketanken?(nei, æsj jeg hater det ordet), skribledingsen? Ja, skribledingsen. Jeg har visstnok et arkiv som går helt tilbake til mars 2006. Det er jo slett ikke lenge siden.

For å holde på mitt "publikum" skal jeg fra nå av slå an et heidundrende sitat innimellom alt det andre "dillet" som forhåpentligvis kan strekke på en lattermuskel eller to.

Ok, here we go:
"Selvfølgelig har det forekommet ulykker og dødsfall i boksing, men ingen av dem har vært særlig alvorlige"
- Anonym

"Carpe pungballan dine"

Skrivesperren har låst meg ute av bloggeriet. Her er et fattig forsøk på å låse den opp.

Jeg leste nylig i A-magasinet at mennesker bruker det meste av tiden sin på å tenke på det som skal skje, nest mest på det som har vært, mens det som skjer akkurat NÅ må slite seg til en skral smule av tidskaka vår. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å snu denne trenden, men heller følge den ved å begynne med den som skal skje.

Før jeg reiser på Berlin-ferie med studieturalibi skal jeg:
- grave etter nyskapende perpektiver på nasjonsbygging
- skrive en knakende god kronikk om nasjonsbygging
- vaske klær
- se etter ny leilighet med Ole
- delta på alle debattene/foredrag i forestående Tysklandsuka som en god oppvarming før jeg skal
- reise til Berlin


Lenge før denne lista ble skrevet utsatte jeg meg selv for 17 minusgrader og sosialt samvær med mine fantastiske brødre i Tromsø. Besøket i Tromsø ga en helt ny betydning til uttrykket bitende kulde. Kulda beit meg. Den beit over vitale organer og nerver som sørger for følelse i kroppen. I tillegg til kulde, førte besøket naturligvis med seg en hel del vindrikking og oppklarende diskusjoner med Even og Mads. Ei utrolig koselig helg.

Helga etter kom Trine endelig på besøk, og i motsetning til hva et Tromsøbesøk kan by på, kunne Bergen by på varmegrader og opphold (!). Helgas høydepunkt var definitivt det tidspunktet på lørdagskvelden der vinen ble drukket i litt for store slurker, og førte til HØYLYTT H. Sivertsen-allsang oppå alle av leilighetens border og krakker. Herligheten tok såpass av at Ole Magnus, Trine og jeg ikke var ute på byen før det var en halvtime igjen til stengetid, og til jeg tok i bruk ukonvensjonelle underholdningsmåter(...).

Som oppvarming på denne helga inviterte Max og Lisa, Mari og meg på hyttetur. Hyttetur og hyttetur, det lignet mer en skjærgårdsvilla enn en hytte. Det sier jo sitt at vi endte opp med Singstar etter x antall vinglass (ja, det meste jeg foretar meg innebærer visstnok mye vin) på ei hytte. Singstar altså. Veldig koselig villatur og god oppvarming foran helga.

Nåtiden går ut på å prøve å jage oppgavestresset ut av hodet og tenke på hvor tidlig jeg må stå opp i morgen for å få nok tid til alt jeg må gjøre. Nei, ser man det. Der er jeg utenfor nårtiden igjen.

"Carpe diem - det meste i livet er dill"

Rumpeakebrett

Magnhild inviterte meg opp på Fløientur i dag, og i ånd av mitt nyttårsforsett (og Magnhilds koselige vesen), ble jeg selvfølgelig med. På toppen var det stappfullt av folk med alt fra stilettheler og glinsende vesker, til kvikklunsj-nordmannen med anorakk og Madshusski, og det beste av alt; salg av rumpeakebrett. Valget var lett; 45kr for å ake ned et helt fjell = god valuta. Med kald, men velmassert rumpe, roser i kinna og strekere lattermuskler var vi nede i byens kjas og mas.
Ja til mer snø og akebillett til Fløien!

Hahahahaha!

Samefolk

Samefolkets dag er snart over, brødet mitt vil ikke heve og menneskeligheten ser ut til å bevege seg ut av seg sjøl. Dette har selvfølgelig ingen sammenheng, men noe å gjøre med blandingen av sukkersjokk og døgnmangel på skudd (den klassiske og beste måten å si at man har underskudd på søvn).

Tilbake til menneskelighetens undergang. Merk at jeg skriver menneskeLIGheten og ikke menneskeheten i sin helhet. Det som setter meg inn på tanken er den evige streben etter å fremstå som noe. Slutt med det, folkens. Ikke bruk så mye energi på opptredenen. Det er greit å ikke være flink i alt, det er greit å være lei seg en dag, sint en annen, eller bare redd. Jeg mener vi må slutte å undergrave følelsene fra det enorme følelsesspekteret og bare plukke frem de falske og aksepterte. Slutt med "hermetegn" og skalkeskjul. Vær sint og bann mere. Det er greit. Alt dette maset med å alltid skulle ha det så forbanna bra. Tenker du nå at jeg ikke har det bra? Joda, "jeg har det supert".

Sorry samefolk, det ble ingen joikasjokoladekake eller samefolkdag-feiring.

På tide å ta kveld. God natt.

ukas sitat

"Har du også sånn glatt hud under pungen, Øystein?" - Hanna sin bror kommer inn i stua etter å ha vært i dusjen.
Artibarti.

Jeg vrir meg unna oppgaveskriving. Stolen som jeg sitter på datt plutselig noen cm ned og ga fra seg et kjempesmell. Dreads er ikke kult lenger. Bare ekkelt. Serri, dreads er ikke kult. Jenter som så nettopp har kommet hjem fra latinamerika og "funnet seg sjæl", at de fremdeles lukter rom og svette. Såkalte latinamerikajenter kommer lett inn på topp 10-lista mi over det verste jeg vet. De går rundt med svære dreads i håret som det drypper voks og flass av, har på seg digre hårbånd strikket av en eller annen etisk handel-bonde og med økologiske farger. De bruker selvfølgelig aldri sminke og er totalt blottet for all form for selvironi. De er enten syltynne og høye eller halvtjukke og lave, men alle går med en eller annen form for latinokjole eller -skjørt over ei alt for stor bukse. Og de studerer selvfølgelig sosialantropologi.

(Til Silje som både studerer sosialantropologi og er i latinamerika; du er kul. Til Bodhild som studerer sosialantropologi og som har tenkt seg til latinamerika; du er også kul, men kom ikke hjem med dreads! :) )

monday, monday people.

Einsam. Eg er selskapssjuk, eg er svolten, eg er mett, eg er svett, eg er sliten, eg er nynorsk, eg er poetisk, eg er veldig upoetisk, eg er lur, eg er fordomsfull, eg er usikker om fordomsfull er eit nynorskord, eg er stiv i ryggmusklane, eg er lat, eg er stolt, eg er spent, eg er lei av å skrive "eg er", eg er lei av å skrive nynorsk, eg er identitetslaus på nynorsk.

Januar er teit. Januar er minneløs. Ingen husker vel ting fra Januar? Foruten de minnene vi med nordnorsk blod har fra de første soldagene etter mørketida, har jeg ett januarminne. Det handler riktignok om sola, for det er det som er eneste høydepunktet i januar. Det må ha vært en dag rundt 10. januar, for det er ca da solen rekker over fjellene i sør og vinker blidt til oss for første gang på alt for lenge. Jeg gikk på vgs og hadde allerede skulket både 1. og 2.time da Stine inviterte meg på frokost hjemme hos seg. Jeg takket selvfølgelig ja til det og mens vi satt der, hos Stine med hver vår kaffe og morgengugg i øynene, klatret årets første solstråler over Børvasstindene og rett i morgenfleisen vår. Vi skulket resten av skoledagen til fordel for en akkurat passe lang kjøretur med akkurat passe musikk til Rønvikfjellet, shellboller, kaffe, nydelig utsikt over alt vi ville ha utsikt over og selvfølgelig årets første solstråler fylt av deilig energi og D-vitaminer.

Akk. Når Bodø kommer langt nok unna, blir gamledagene gode og snille, og jeg får lyst til å leve enkelte av dem om igjen.

Jeg overlevde såvidt spinning i dag også. Jeg takket nei til pils og kondomer med samfunnetgjengen i kveld pga av spinninga som såvidt nesten drept meg.
"jeg vil ut, jeg vil ut, jeg vil ut og drikke meg full" (ikke akkurat nå, men i nærmeste fremtid)

dagen derpå

Dagen derpå med minimalt energibruk. Heldigvis har ikke denne dagen derpå-dagen rammet meg like mye som de fleste andre dagen derpå-dager. Gårdagen var en av de som vil bli husket en tid fremover. Jeg var på klassisk og morsom stå-fest første delen av kvelden og på vei fra stå-festen i Sandviken til byen, ramla Hanna og jeg inn på en av de mange lugubre Irish pubs i byen og dertil mange lugubre mennesker. Vi så ikke ett menneske under 40 år, og Hanna og jeg så vårt snitt til å hente det som hentes kunne av disse ensomme, illeluktende og arbeidsløse mennene. Det resulterte i en del påspanderte drinker og øl. Da de ble for innpåslitne og jævlige, smuglet vi med oss en fersk strawberry daiquiry i cosmopolitanglass med limepynt med oss ut. Vi gikk fulle og glade rundt i sluddregnet fra en harrry irish pub til kvarteret med en drink som lyste rød jorbærslush lang vei. Om noen bare hadde tatt bilde av oss... haha.

Postmaterialisme

Når oppgavehelvetet er løst, har jeg som godt innarbeidet vane å lagre mitt skrevne verk både på datamaskin og på mail, for å være på den sikre siden i tilfellet en av de to skulle finne på å være vanskelig mot meg. To ganger i hele min universitetskarriere har jeg av ulike grunner ikke lagret oppgaven på mail, og 100% av de gangene har de kryptiske, samarbeidsuvillige datamskinene slått seg vrang. I dag skjedde det altså. Innlevering klokka 15oo. Jeg var på skolen kl 1000 var nær å falle i bevisstløs tilstand da oppgaven min var, i følge herr datamaskin "utilgjengelig". Det endte med rådløshet og apati fra min side og fortsatte med shopping i Bergens snøfylte gater. Ja, snø. Der det tidligere regnet fra alle kanter, snør det nå fra alle kanter. Snø er bedre enn regn.

I flukt fra oppgaveskriving, skriver jeg nå et kjedelig innlegg om snø og datakomplikasjoner. Jeg er sulten og lei. Da blir det ekstra morsomt når Ole forfatter oppgavens overskrift til "Grønne partier - en følge av post-materialismen? ...eller klamydia?" hoho.

God helg.

Internasjonal lukt

Efterfest. Dagen har bestått av (naturligvis) alt for lite lesing, en del kollokvie, en stor del terping og avslutningsvis en veldig stor del internasjonale studenter og dertil en moderat del øl. Den såkalte fagfesten var ble dominert av studenter fra allverdens kanter av verden. Jeg vet ikke om det har noe med min fortid som turistinformatør å gjøre, at jeg kan lukter de forskjellige nasjonale identitetene. Eksepsjonell luktesans eller ikke - siste del av kvelden satt meg noen år tilbake i tid. Til den tiden da jeg selv utskilte en lukt av Norge i det da ukjente Tyskland. Det som imidlertid forundrer meg er at internasjonale studenter på universitetsnivå er skremmende lik de internasjonale studentene jeg møtte på tysk gymnasnivå. Gutter av middels høyde og med kviser, tar (for anledningen) på seg gensere med moderlandets navn skrevet i store bokstaver over hele brystet, og beveger seg med modeate trinn over dansegulvet i håp om å tiltrekke seg ei tysk jente med alt for store pupper. Italienske jenter med spisse nester og alt for markerte brilleinfatninger kliner med amerikanske halvfeite gutter som innimellom klininga uttrykker sin fascinasjon over norske drikkevaner.

Størstedelen av dagen har bestått av til tider uendelige diskusjoner om ord som "inhuman" er et godt nok ord til bruk i studentersamfunnets debattprogram. Hvis du allerede har gitt opp å lese mitt pretesiøse innlegg om nerdete ting, har jeg full forståelse for det. I skrivende stund plager jeg meg selv med formuleringer som uansett ikke kommer ut som jeg vil, sannsynlig pga den delen øl jeg har innabors.

Det regner fortsatt.

Takket være den fantastiske bruktsjappa i Nygårdsgaten, fikk Ole og jeg kjøpt to sesonger av verdens beste HBO-serie, "Six Feet Under" til den sneve sum 340kr. Jippi.

I morgen skal jeg på 90-tallsfest.

uten tittel

Nå skriver jeg historie. Første gang at jeg skriver blogg med rumpen plassert på en stol plassert i Bergen i år 2007. Det har regnet i 81 dager i strekk, sånt kan man ikke la være å nevne. 81 dager, I say. Hvis det regner i morgen slår Bergen norgesrekord. Under regnet har jeg, i ånden av mitt eget slagord, sagt ja til spinning hver gang Olem har spurt, kjøpt pensum, lest pensum, gått tur, drukket te uten sukker, meldt meg inn i studentersamfunnet, kun spist 200g sjokolade, og kun skulket en forelesning (hvilke ukristelige mennesker der ute holder seg våken kl 0815 på en tørr forelesning om alt det man uansett ikke får med seg så tidlig på morgenen?) og meldt meg inn i studentersamfunnet.

Jeg har trua på forestående semester. Det blir sannsynligvis så mye å gjøre at man må være übermensch for å få gjort alt, men det er fint. Jeg kan være übermensch. De neste dagene skal jeg være språknerd i studentersamfunnets programredaksjon og slå Hitlerhardt ned på samtlige i-forhold-til-feil.

nå: pensum

Mindre sukker - mer slagkraft ' 07

Først, en sang om fremtiden (men også litt om fortidens nyttårsaften 2006).

Ka e det som æ drømme om
at æ en dag ska våkne opp å vite,
at arbeidet æ leve med,
e mykje mykje meir enn det å slite.

Æ drømme om å være fri
lag med alle folkan som æ like.
Æ drømme om ei anna tid
da ingen folk e fattige og rike.

Æ drømme om at alle dæm
som trekke garnan langt der utpå sjyen
skal få ei bedre tid i lag med dæm
som jobbe skift på en fabrikk i byen.

Og dæm som har en liten gård,
nån kyr og ei gjeld dem ikkje klare.
Æ drømme at dæm får en vår
dæm bruke te nå’ meir enn det å spare.

Æ drømme at vi får en vår
da undertrøkkinga å jorda stanse.
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og det bli like fint å jobbe som å danse

Godt nytt 2007-år.

Året har rukket å bli fire dager gammelt. 2007 er året som skal forgå under mottoet "mindre sukker - mer slagkraft". Foreløpig har sukkerinntaket ikke minket noe særlig, heller ikke har slagkraften vist spesiell kraft, men ingen grunn til pessimisme av den grunn. Om to dager står mine føtter i regnvåte bergensgater igjen og mitt nye og bedre liv står på randen av begynnelsen.

Hjemmetilværelsen er like fortreffelig som den var da den begynte for tre uker siden, selv om jeg etter hvert som godtfolket reiser fra byen, innser at Bodøtilværelsen ikke er like fortreffelig uten dem.

Nå snør det, og Mariell, Olem og jeg skal ut på skogsekspedisjon langs Hunstadtoppen.