glad

Det er lite som overgår den gleden det gir å plutselig åpne døra en lørdags ettermiddag for å finne to av mine yndlingsmenn på andre siden av den. Å finne Ivar, Marius og Poppy bak døra mi i Skogsveien var litt som å åpne den 24. julekalenderluka. På samme måte som den 24. adventsluka minner om alt som skal skje senere på dagen, minnet Skogsvei-trioen om alt det hyggelige som venter senere denne jula. Til tross for ny sveis, nye venner, nye besøksadresser, nye sko, nye jobber, nye stiler og nye hobbyer siden sist vi klemte på hverandre, er det ingenting som stopper maijnskitpraten i å gå som den alltid har gjort. Det er så uendelig fint å få bekreftet at selv med et helt kontinent mellom oss, er vi like mye Bodøværinger idet vi setter vår fot på denne hellige grund.

Herrene tok meg med på luftetur rundt Skogsveien, og før vi skulle til å overraske Marianne med julebesøk, satte rosa skyer i gang med å felle snø. Store, myke og deilige snøflak. Vi lagde spor i snøen på veien hjem og snakket om gamledager og nye dager.
Det er ingen ting i verden som slår jul i Skogsveien.

God Jul.

change of hearts

Jeg har ombestemt meg. Jeg er ikke lei Paris likevel. Dagen har gitt meg flere grunner til å ombestemme meg. En av dem er at man blant de to-komma-ettellerannet millioner mennesker som bor i byen, kan bumpe tilfeldig inn i ett man kjenner. Av et hundretalls skobutikker i et tjutalls bydeler, på et hundretalls tidspunkter og blant et åttesiffret antall mennesker, hadde Joachim og jeg beveget oss inn i samme skobutikk, på samme tidspunkt i samme bydel i samme by. Sykt.

Den andre grunnen til at jeg har ombestemt meg for at jeg ikke er lei av Paris likevel, heter Mariage Frères. Her finner man de deiligste av de deiligste lukter, mørke og nedslitte tregulv og små sjarmerende franskmenn i dress. Pene franskmenn i dress som raskt plukker opp min påtatte sjarme og romantiske humør, og som introduserer meg til de deiligste lukter mens de spør meg søte spørsmål. Man kan tvinne fingeren i håret, smile og takke merci til overdådige komplementer som ikke er vulgære fordi de kommer fra søte dresskledde franskmenn med store øyne og trutmunn. Jeg føler meg som en parisisk klisjé, litt som dette:

Og det er det få steder som vet bedre å innfri forventningene til et parisisk klisjéliv enn nettopp Paris. Ah, je l'aime!

Sukk.

n'importe quoi

Eg er rastlaus og to dagar unna alt eg savnar. Ole Magnus og mongo-effekten han har på meg er borte, og her sitter eg med et ynskje om eit gramatisk feilfritt og flytande nynorsk skriftspråk, og ein irriterande japansk samtale i bakgunnen. Berre to dagar til eg reis hjem. Eg gledar meg så sjukt. Eg har vorte lei av metroen, lei av udefinert vér, lei av dyr euro og av menneske som gjeng alt for sakte i dei fulle gatane. Eg treng ein pause fra storbykjas og -mas.

Torsdag leverte eg bacheloroppgåva. Det ga ein god følelse idet dama på postkontoret hardt og bestemt stempla den tjukke A4-konvolutten tre gonger og sa "voilà". Det var akkurat det eg følte; "Voilà!" "Ferdig!" "Bachelor!" Ole gav meg ein gratulerande high five og ein klem. Digg. Det er fantastisk å vite at oppgåva si skjebne ikkje lenger avheng av min innsats. No kan den seile sin egen sjø i hendane på ein eller anna julemarsipanetande sensor. Eg held det sannsynleg at den utdelte gjennomsnittskarakteren er høgare på høstsemesteret enn på vårsemesteret. Studentane har den fordelen at sensorane rettar eksamenane medan dei goflar i seg mandarinar, julemarsipan og -kaker; tre gode grunnar til å tro at dei er i ei slags jule-rus.
Eg håpar det.

Held dykk fast, eg kjem snart heim!

Glühwein

23 år og to dager. Bursdagen er vel overstått og velfeiret. Før bursdagsfesten var 6. desember veldig lite bursdagete, men med ballonger, papirpynt i taket og gelésprit kom bursdagsfølelsen tikkende inn.

Det som venter nå er julefølelsen. Forutenom mandariner og voldsom julepynt på Galeries Lafayette er det lite som minner om jul. Det er langt til nærmeste snøskavl og jeg kan gå ut uten lue uten å miste følelsen på øra. Det tas imidlertid noen initiativ for å lokke frem juleånden i oss. Nina inviterte til julesøndagsmiddag i går (som til norsk sammenligning var veldig lite julete) med Glühwein som aperitif. Nice.

Halvmett på couscous og varm på Glühwein tuslet jeg hjem til nummer 208 mens jeg pustet frostrøyk og hørte på Ane Brun. En koselig hjemtur med stopp ved slusene ved Canal St Martin. Akk, Paris mestrer å være vakker til og med en grå desemberdag uten snø.

Snart hjemreise. Jeg gleder meg som en unge. Ski, tv, sofa, kafka, nordlandspils, badstue, mandariner, pinnekjøtt og ribbe, bil, julefrokost, hund, familie, backgammon, venner.
(!!!!!!!)