2009

Aurevoir finanskrise, svineinfluensa og klimatoppmøte. Nå er du ferdig, 2009. Takk for alt det spennende du har tatt meg med på.

Fy faen, du har vært bra!

Universitas

Så er jeg tre dager fra å få livet mitt tilbake igjen. De siste månedene har vært de mest monotone, men på veldig merkelig vis, noen av de mest spennende i min universitetshistorie. Jeg har snart overstått det som best kan beskrives som en faglig pubertet. En statsvitensapelig pubertet. Jeg har grått, slemret i dørene, følt intens glede og mer intenst hat. Klemt og dyttet, gitt high fives og low fives. Spist ubrukelige mengder godteri, drukket meg full i tider der jeg burde latt vær, sovet lenge og lagt meg sent, lagt meg sent og stått opp tidlig. Ting har vær opp ned. Leseplassen min har vært mitt hjem, og mitt hjem har vært et sovested. Fritiden min har vært hos noen andre, bortsett fra på søndager. På søndager har fritiden vært hos meg. For er det én ting jeg har lært, så er det at sunday is funday.
Om tre dager er det altså over. Om tre dager står jeg som nykonfirmert akademiker, på andre siden av det beryktede, sagnomsuste og fryktede STV 4020. Om tre dager er jeg akademiker med viskelærblyant, rak rygg og kunnskap om kalkulatorfunksjoner du ikke visste fantes.

På mandag reiser jeg til Berlin. Jeg skal drikke meg gjennom havet av Glühwein fra den ene siden av byen til den andre. Som akademiker, som del av universitaset.

For tiden bruker jeg omtrent 10 av døgnets timer på å gjøre ting jeg helst ikke vil gjøre. Jeg bruker også fryktelig mye tid på å tenke på alt jeg ville gjort dersom jeg ikke måtte gjort alt jeg må gjøre.

fjøs

Nå er det stille i fjøset. Det betyr ikke at jeg har mista stemmen... Eller jo, cyber-stemmen min er hes, nei, borte, undertrykt og neglisjert. Diskriminert. Jeg er stille som ei mus. Men nå har jeg stemmerett igjen. På Blindern har alle stemmerett (nei, nå er jeg på vei inn i bærskogen igjen).

Grunnen til at jeg nå skriver innlegg, er fordi jeg fikk et plutselig behov for å meddele tre ting som irriterer meg. Følgende matretter har så irriterende navn at jeg får lyst til å spytte på tavla de står skrevet på, kaste tallerkenen den blir servert på i veggen. Kaste den så hard at tallerkenen knuser i tusen biter, og de ekle semi-importerte rettene klines ut over en skitten vegg som dårlig betalte rengjørere må vaske opp og spise snerket av.

Hold deg for ørene, her er de:
- Chili con carne
- Pannacotta
- Pasta Carbonara

Æh!

no net no blog

Jeg har flytta igjen. Å være helt alene, høre vinyl mens jeg ser ut vinduet med hendene godt klistra rundt kaffekoppen i "Amélie-leiligheten"(som Ellinor så fint sa det) har gått til fordel for internettilgang, sushi-middager og spontankjøp. Derav lav blogg-aktivitet. For oppdatering- kom heller på besøk.

konge

Å glede seg til: Nytt Kings of Convenience-album
Å bli forelska av: denne videoen:


Takk for lenka, Ivar <3

glemte minner

Nå er det Oslo. Ikke lenger Paris. Men Oslo blir full av Paris når jeg river opp teipen som holder sammen eskene som har flydd fra den ene siden av kontinentet til det andre. Eskene, som en dag i juni ble pakket fulle, teipet sammen og bært ut den blå døra i nummer 208, og videre langs rue du Faubourg St Martin, står nå på mitt tregulv i en sliten leilighet på Oslos vestkant. Det er lenge siden de ble fraktet av to sett klamme hender gjennom den blå døra, forbi den lille kafeen, bakeriet, apoteket, den store hjørnekafeen der de selger sigaretter, den ubrukelige "bazar"-butikken som selger alt du har behov for kun en gang annenhvert år, det andre bakeriet med de enorme kokosbollene jeg alltid drømte om å kjøpe, men som kostet 3€80. Vel, når står eskene her, og jeg pakker dem ut og fyller mitt Oslo med mitt Paris. I veska mi ligger en hel del minner jeg hadde glemt. Det begynner med en bunke små norske papir-flagg som henger sammen i ei snor. Disse har reist helt fra Norge med mamma og pappa da de kom på besøk i mai første våren jeg bodde i Paris. Papirflaggene har ikke bare hengt fra taket i leiligheten i Paris et år, men overvært nok en 17.mai-feiring året etter med norsk-fransk allsang i Rue Lancry's beste pøbb, pynting i håret, vifting og risting.

Helt nederst i veska finner ei ensom peanøtt som umiddelbart minner meg om den kvelden Alexander Rybak vant Grand Prix, og en gjeng fulle nordmenn satt i ei New Zealandsk leilighet i Rue Paramentier og sang nasjonalsangen for full hals til naboene ringte politiet, og vi ble jaget ut. Vi gikk på en pøbb, og det regnet, og vi sang, og vi prøvde å komme oss inn på en klubb, men måtte betale, og jeg prøvde å krangle oss inn, men vakten ble sur og jaget oss bort. Det fortsatte å regne og vi fortsatte opp rue Jean-Pierre Timbaud til Belleville mens vi sang høyt og snakket med alle vi gikk forbi. Det regnet, masse, og Nina foreslo å søke ly på et merkelig sted på hjørnet av Boulevard de Belleville og Rue Ménilmontant. Stedet var stappfullt av stamgjester, rar musikk og dårlig luft, men vi fikk gratis øl, roser og en liten pose peanøtter hver. En av peanøttene ble ikke spist, men ble liggende i veska mi og minne meg på denne magiske kvelden.

Fra samme kvelden finner jeg et visittkort i veska fra en Sheikh Mubashar - "Restaurant chez hunza. 78, BD DE Belleville 75020 Paris". Det stammer fra senere samme kvelden, fra et tidspunkt der resten av Grand Prix-fansen, Heidi og Joachim, hadde dratt hjem med buss, Jon og frøken F det samme, Nina og Tristan hadde dratt hjem til fots, og jeg sto igjen med håp om å finne en ledig Vélib. Det regnet fortsatt, som faen, og ingen Vélib var igjen ved stasjonen. Jeg gikk til flere sykkelstasjoner, men alle sykler var tatt. Det var klissvått, mørkt og sent. Taxi. Ikke en eneste ledig taxi heller. Jeg husker jeg var på gråten av kulde og oppgitthet. Jeg sto ved veien som ei våt katt og vinket med armen til taxier som kjørte forbi med taklysene avslått. Like før jeg mistet motet helt, stoppet en svær og glinsende svart bil og en mann tilbød seg å kjøre meg hjem. Jeg satte meg inn i bilen og sendte melding til Heidi slik at hun kunne fortelle kripos om mine siste bevegelser før jeg eventuelt ble voldtatt og drept. Heidi tipset meg om å dreie samtalen med sjåføren inn på familie og barn. Det gjorde jeg, og mannen fortalte meg at han var restauranteier og hadde to døtre. Han spurte om jeg hadde tid til å vente mens han fylte bensin. Jeg sa ja, og han stoppet på bensinstasjonen og lot meg og bilnøkkelen bli i bilen mens han fylte. Tillitt. Vi snakket om hvor vanskelig det var å finne taxi på den tiden av døgnet før han sa at han synes jeg var pen. Jeg takket for komplementet og spurte mer om døtrene hans. Så ba jeg ham om å ta til venstre og stoppe ved den blå døra "der fremme". Han stoppet og jeg takket for turen og lovte ham å komme innom rastauranten hans en dag, noe jeg fortsatt har tilgode å gjøre.

Jeg finner lypsylen "dermophil" som jeg og Joachim kjøpte på Carrefour i 16. arrondissement den gangen jeg såvidt kjente Joachim. På Carrefour planla vi felles bursdagsfeiring og kjøpte pappglass og -tallerkner en dag i november.

I veska, under lypsylen ligger en papir-lapp med telefonnummeret til Cindy. Cindy er ei dame på min alder som jobber på et apotek i Montmartre og som solgte meg ansiktsrensen jeg forstsatt vasker ansiktet med hver kveld, og som jeg enda har masse igjen av. Cindy fant ut, etter en kortere samtale om ansiktshuden min, at jeg hadde en hud som umulig kan være av sør-europeisk slag. Cindy lurte derfor på hvor jeg kom fra og om jeg snakket engelsk. Jeg fortalte at jeg kunne godt engelsk, og Cindy foreslo å utveksle nummer slik at jeg kunne lære henne engelsk og hun meg sin afrikansk-franske aksent. Cindy ringte meg aldri, men bidrar fortsatt til at jeg savner alt som kan skje i Paris.

Jeg finner ei hårklipe som minner meg om hun tjukke dama som var sammen med oss på Oktoberfest i Munchen og som hadde sex med den jævlige amerikaneren på gulvet, rett ved siden av meg og min østerrikske venn Joachim etter en strabasiøs kveld i verdens største telt. Teltet hvor jeg mista jakka i mitt liv, en hel del hjerneceller, fornuften og verdigheten min. Ei sliten hårkype fra ei tjukk tøs er det minste en kan forvente av souvenirer fra en slik heisatur ei helg i oktober.

Så finner jeg ei tom fyrstikkeske fra hjørne-kafeen Le Passy der jeg og Johanna, fra den svenske UNESCO-delegasjonen, drakk rosévin etter å ha vært på et utdanningsseminar med blant annet en professor fra UiO som jeg noen måneder senere skulle gjenkjenne og snakke med under info-møtet for masterprogrammets i Oslo. Fyrstikkeska fra Le Passy ble senere samme kvelden brukt til å tenne sigaretter som jeg røkte med Tristan utenfor La Fourmi på Pigalle hvor vi drakk øl med Bridget og Nina. Samme kvelden så vi alle på kalenderen og ble klar over at det var farlig kort tid til jeg skulle pakke og teipe igjen pappeskene som nå, tre måneder senere, står på et tregulv i ei litt sliten, men fin leilighet midt i krysset på Majorstua i Oslo.

0364 Oslo

er mitt nye postnummer. For ja, riktig. Ida har fått seg kåk. Etter alt for mange slitsomme visninger, med varierende opptredner, er det meg fortsatt et mirakelt at jeg ble tildelt akkurat dette gullkuppet av et rom. Om du spør meg om tips til hvordan man best selger seg selv inn i et kollektiv, må jeg på bakgrunn av den siste ukas opplevelser, gi deg ei rar liste som dette:
- snik deg inn på den årlige Fafo-festen (Fagforeningens Forskningsinstitutt) kvelden før visninga. På Fafo-fest kan du svømme i alkohol og mennesker i alle aldre og fasonger, og drikke deg så full at du ender opp med å dra i gang jenka på dansegulvet sammen med Odd-Karsten Tveit eller andre NRK-fjes.
-Møt opp på visning tidlig dagen etter med krøllete og halvsvette klær som skriker etter å bli vaska.
- Sørg for at dagen derpå-leppene forblir røde og hovne så lenge som mulig
- Ikke dusj
- Vær nervøs og snakk om tema som man sjeldent snakker om (som f.eks ulike typer isoleringsmateriale, om det å våkne på natta, kakebaking) så lenge du bare klarer
- vær klam i henda
- lukt alkohol og røyk

Så vips, noen timer senere får du beskjeden "leiligheten er din".

So long, St.Hanshaugen. Hello Majorstua. Good bye Berlin, Hello Paris

Majorstua. 2 minutt fra trikken, 10 minutt fra alt.

Sykkel

Nå skal jeg bygge og bo. I alle fall bo. Nå bor jeg godt. Jeg har alt som trengs. Kjøleskap, balkong, skostativ, utsikt, mat på bordet (enda mer etter lønningsdag i morgen), og nå senest en sykkel. Det eneste jeg har å utsette på situasjonen jeg befinner meg i, er at den er midlertidig og at ingen ting i situasjonen er mitt. Men av og til når jeg kommer inn døra til leiligheten jeg egentlig ikke bor i later jeg som om jeg bor her for alltid.

I alle fall har jeg en sykkel en stund til. Den har kurv og ser omtrent slik ut:

Her er en annen jente på sykkel
Gutt på sykkel. Fint. Hund og sykkel.

Hvis du vil se flere sykler kan du gå inn på denne side hvor de lager sykler helt sjøl: http://www.pashley.co.uk/

blakkest

Jeg er ofte blakk. Jeg er også en av dem som sier de er blakke når de egentlig ikke er helt blakke, men når jeg ikke vil bruke penger på mat eller shopping. "æ e blakk" sier jeg ofte da. Nå angrer jeg litt på at jeg så mange ganger har misbrukt ordet blakk, for nå er jeg skikkelig blakk. På min tynne sparekonto i Nordlandsbanken står det nå kroner 57,03, og på min brukskonto kroner 6,61 kroner.

Nå er jeg blakk, nå. Skikkelig blakk. Med en samlet sum på kroner 73,64 kommer jeg meg ikke engang fra Gardermoen og inn til min nye hjemby.

Flaks at min venn i nøden, MasterCard finnes. puh.

Penger og øl mottas med takk.

Eple

Sommerferier bør avsluttes på slik: Finn en venn du er skikkelig glad i, og ta den med ut på rusletur langs en tørr og litt sliten asfalt som du har ruslet langs ti tusen ganger før. Minst. Avslutningen på sommerferien blir ekstra fin hvis grøftekanten langs veien din glitrer av nymodne bringebær som ikke eies av noen, men som du kan proppe deg full av mens du snakker om hyggelige ting med et av dine favorittmennesker.

Mitt favorittmenneske inviterte meg på sjokolademuffins etter bringbærgildet, før vi tuslet videre langs veldig kjente gater med betryggende få forandringer. Ingenting er som sommerferiens siste rusletur langs Skogsveien når gatelysene slås på, og store frodige busker blir oransje under lyktestolpene. Vi kan gå forbi store hus bak hager med hunder på nyklipt gress, lukte på blomster og beundre overgrodde rosebusker.

Sommerferien har fått sin verdige avslutning, og jeg vender nesa sørover med spenning og tilfredshet. Sørpå venter også blomster og rusleturer. Kanskje finner jeg et eple på et epletre. Sørpå har de sånt. Eple- og morelltrær så langt øyet rekker.

Alf Prøysen

Oppå lauvåsen veks det gutter,
fine gutter, lange gutter,
hele væla er bare gutter,
finn et stå og træ dom på

hurra!

*?!!"*?#

Sinna. Dritsur. Forbanna. Har lyst å rive av meg håret, sparke noen to ganger drithardt i leggen, minst, knuse knyttneven i veggen og skrike forpulte fitteSATAN drithøyt i øret på han som nettopp ødela alt. Faen. Jeg vil ha kaffe, men kaffenbeholderen er tom. Jeg ser meg rundt, leter i hyllene. begynner å svette og banne inne meg. River opp skapene og ser i skaphyller vi aldri har latt kaffen ligge. Ingen kaffe. Hore. Banneordene vokser i munnnen min og blir så store at de flyter over, og jeg begynner å mumle ord om kjønnsorgan og demoner. Jeg finner ingen kaffe. Jeg åpner kaffebeholderen en gang til, selv om jeg vet at den vil være like tom som for ett minutt siden. Faen i helvete. KUK! Jeg ringer han jeg mistenker for å ha traktet restene av kaffebønnene for å fortelle han hvor jævlig gjerrig, uomtenksom og forpult egoistisk han er. Jeg fikk ikke sagt det før han fortalte meg hvor det fantes kaffe. Jævlig irriterende. Nå har jeg mistet grunnen til å rope og banne inn i telefonen. Jeg trakter kaffe. Hvor faen i brennHELVETE er melka? Den satans kukjæveln har faen fitte meg drukket opp siste skvetten av melka jeg skulle ha i kaffen min.

SAAATAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAN!!!!!

Dyr

I går var jeg full. I dag tenker jeg på alle dyrene jeg har sett den siste uka. Her er de: ku

sel

katt hund

Oter Grindhval

Nise

Havørn

Verden er så fin og full av spennende ting

Har du sett denne før?

Har Heidi blitt plagiert? (Heidi?)

From Paris to Bodø

I Bodø snakker folk sakte og høyt og jeg føler meg overpynta i mine hverdagslige Paris-klær. Det skulle bare mangle. Bodø er ikke Paris. Paris er ikke Bodø. Fy faen så forskjellig det er her.

Det som før var daglige øl og kaféopphold har blitt byttet ut med turister, lundefugl og saltstraumen, og tilhører nå sjeldenheten. Jeg diskuterer ikke lengre Indias forhold til ditt, USAs forhold til datt, kandidater til generaldirektørstillingen i UNESCO eller fremtiden for internasjonal undervannskultur. Der jeg for et en måned siden befant meg i en bråkete kantine med smakløs mat, eller spisende gjennom kjeksskåla på kontoret i selskap av den svenske eller tsjekkiske delegasjonen mellom klokken 13.00-15.00, er jeg nå langt til havs mellom havørn, sjøsprøyt og med nordnorsk saltvannsvind i håret.


Det er så rart å dingle mellom ulikhetene. Fra stappfulle métroer i rushtiden til komplett stillhet i et hus ved en skog nord for polarsirkelen. From Paris to Bodø. Fra et liv til et annet. Og jeg elsker dem begge.


Dressjakka på den rake ryggen, notatblokka og de høyhælte skoa har på magisk og plutselig vis blitt om til dette mellom klokka 12.00 og 15.00 på hverdagene.

Her og der

Før var jeg der, nå er jeg her. Her er det kaldere enn der jeg var sist. Der jeg var sist var det så varmt at mennesker kastet bort vett og forstand, og tillot seg å vandre gatelangs i Oslo i bar overkropp. Dette kan under ingen omstendigheter rettferdiggjøres. Med det sagt, vil jeg si litt mer om det stedet jeg var før jeg kom hit; Oslo. Oslo var full av pene jenter. Flere pene jenter enn pene gutter, men guttene er fine de òg. Joviale og velstelte. I Oslo kommer bussene ganske mange minutter for sent uten at noen uffer seg og ser på klokka. De fleste tånegler er pyntet med neglelakk og sola lyser opp himlen helt til klokka blir nesten midnatt. I Oslo blir jeg invitert med på båttur i oppussede trebåter og svære plastikk-båter med hvit skinnsofa og gjesterom. Jeg har sett kyr gresse etter å ha syklet fem minutter ut av byen, jeg har badet i havet og spist reker og drukket norsk øl. Jeg har sett Delillos spille i beste Oslostil; i varm uteluft med øl og glade mennesker. Jeg har sett mennesker jeg er glad i og ikke har sett på lenge. jeg har hatt årets eneste og beste sommerferie. Oslosommerferie. Jeg slutter meg til Heidi sin oppsummering: "Eg har vore glad kvar dag".

Nå er jeg her. Her er i skrivende stund Bodø. Å lande i Bodø var like spennende som å ankomme tusenfryd da jeg var 8 år. Det kribler i magen og jeg får lyst til å hoppe og klappe i hendene og springe gale-mathias rundt i gatene. Nå er jeg her, og det er fantastisk. Her er det fortsatt blå og lys himmel selv om klokka tikker mot 01.30 på natta. Her ser jeg mange hundrevis av kilometer ut overalt fra stuevinduet mitt, jeg kan se fjell med snø på, jeg har ubegrenset med plass å bo i, frisk luft og gamle gode venner. Det er fint å være her, og circa sånn her ser det ut:

Og sånn her ser det ut der jeg skal i morgen:

Men først skal jeg på "tivoli" hit:

When in Paris

Lørdag. 22:08. På samtlige av mine Parisiske lørdager har jeg på et slikt tidspunkt hatt mennesker rundt meg og promille i blodet. Nå har jeg ingen av delene. Derimot har jeg et tilsynelatende uoverkommelig rot av esker, klær, bøker, kopper, kar, sko og oppvask. De står der, roter til alt og minner meg om ei tid som om tre dager er forbi. På tirsdag er ikke 208 ([d'øsåuitt]), rue du Faubourg St Martin lenger min adresse. På tirsdag går jeg ut den blå døra rett overfor butikken til vinmannen i mitt liv for aller siste gang. Jeg skal ikke lengre bo i gata der dama med de sprø klærne og de fem hundene går daglige turer mens de snakker med Halal-slaktern og de små pensjonistdamene som plukker opp matrester fra søpla som Franprix-folkene har kasta ut. Ikke lenger skal jeg strutte forbi den røde hjørnekafeen med han høye bartendern. De neste månedene får jeg ikke høre albino-dama på butikken si sitt automatiske "meeerciauureevoiiir" når jeg har betalt. Heller ikke skal jeg få fine avokadoer med på kjøpet når jeg handler hos innvandrern som står foran métrostoppet på jobb, og som roper "BONJOUR" etter meg hvis jeg glemmer å hilse på ham på vei fra jobb. Det er lenge til neste gang jeg rødmer foran Vinmannen i mitt liv når har kommer med hyggeligheter som "ca va, mademoiselle? J'ai une nouvelle bouteille qui va vous plaire". Jeg skal ikke lenger høre billettmaskinenes "biip" hver morgen, ikke lenger høyhælte sko mot métroasfalt, lyden av dørene lukkes og halvsure fioliner som spiller oppbrukte Amélie-melodier blant inorerende avislesere. Folket jeg har sett hver uke, hver dag, drukket øl og røkt sigaretter med, blir snart et helt kontinent unna.

Paris og jeg er over for denne gangen. Jeg blir nok tunget av kjærlighetssorg og savn en tid fremover, men ryktene sier det skal komme en ny by i mitt liv.

I morgen skal Paris og jeg ut og markere slutten på ett og et halvt års liv sammen med Fête de la Musique. Ah, alt vi har vært igjennom, Paris!

Snart slutt

En av de mange gærningene jeg kommer til å savne; give a warm welcome to TRISTAN!

likestilte barn av regnbuen

No er det kome fram at terroristar var åsraka til flystyrten. Dette betyr mellom anna strengere og fleire ugleblikk på dei lange skjeggate mennene, svette armhuler og hender, og tilløp til panikk om desse mennene i tillegg ber ein koffert. Uansett om det er same kofferten som den middelaldrande tjukke tyskaren foran i køen har. Men, med frykt for å aldri koma ut igjen, skal eg skal ikkje gå inn i diskusjonen om media og deires misbruk av makta dei sit med. Eg skal heller seie nokre ord om kor stor tru eg har på verda.

Eg går no mot slutten av den siste av mine 20 (eller noko sånt) veker i UNESCO. UNESCO, ein stor, og trass usemje og krangel, glad familie, nydeleg plassert langs vakre Parisiske avenuer, mellom Eiffeltårnet og Hôtel des Invalides. Her har eg åte smakløse lønsjar medan eg gjennom vindauget har fulgt Eiffeltårnheisen utrettelege frakt av turistar opp og ned tårntoppen, eg har sett ridande og rakrygga militærgutar på stolte hestar utanfor Ecole Militaire, sola som skinn over regnvåte Paristak og nylagt asfalt som tørkar seg i sola. Kva har dette med verda å gjere, spør du? Vel, alt og ingen ting. I dette tilfellet ingen ting, det var meir ein reflekterande digresjon over tida som snart er forbi. No kjeme det som har med verda å gjere;

Kvar dag i UNESCO har eg hilst på folk eg ikkje aner kven er, kvar dag har eg utveksla små ”ca va? Oui, merci, je vais bien, et vous?”-fraser. Stadig har det verte fleire av dei. Eg har sett dei merkelegste klesdrakter, høyrt dei raraste meiningane eg nokon gång har høyrt uttrykt, lukta dei strammaste kroppsluktane og sett arroganse eg ikkje tudde fants. Likevel har eg, også med desse menneske meistra å halde samtalen gåande. Det viser seg at sjølv om du kjem frå Luxembourg eller Sri Lanka, Tuvalu eller Irak, er me alle av samme ulla og eg kan (og alle andre kan) snakke med desse menneska. Me har noko å snakke om. Alle saman! Om det så er vêret eller finanskrise, vi møtes ein stad i midten, og det er dette som er så fascinerande. Alle kan snakke med alle! Eg ville t.o.m sagt ”ca va” til Bin Laden og George Bush hadde dei vert i dei same korridorane som meg.

Poenget som eg her prøver å få fram, er at me er alle er berre menneske og at alle difor kan møtes på eit eller anna medmenneskeleg nivå.

Dei site 20 vekene har UNESCO lært meg at verda ikkje er meir enn summen av folket som bur her, og det er berre folk. Folk som deg og meg. Det må ein aldri glemme, og ein må ikkje la seg fremmedgjere av folk med fancy titlar og dyre slangeskinnsko, langt skjegg eller burka. Me kan alle snakke om vêret saman. Til og med med terroristen som styrta ned Air France-flyet. Også han kunne ein ha prata om vêret med. Han var akkurat like mykje menneske som deg og meg og alle andre. Eg tippar terroristen ikkje hadde nokon snakke om utsikta frå flyet med, ingen å dele peanøtterne med og som difor ikkje hadde vanskleg for å sprengje heile greia til helvete.

Snakk, folkens!

tu veux mon parapluie?

Jeg faller for klisjeen. Med en tilbakelagt dag med over 30 varmegrader, med svette armhuler og litt klisjete hår fra en klam panne, er det lett å falle for amerikansk romanseklisj idet Tor svinger hammeren over himmelen og slipper tempererte regndråper på størrelse med tennisballer ned fra den rosa himmelen. Hvis man i tillegg lar top of the pops-gruppa til Sixpense Non the Richer være så amerikanske og sukkersøte som de vil uten å la seg fortyrre av det, er det ingenting som er finere enn å småspringe gatelangs i Paris med høye skuldre, regnvått hår og mascara rennende nedover ansiktet. Når man i tillegg til alt dette ser søte par som krymper seg inn under små paraplyer og snur seg til en søt guttestemme som spør "tu veux mon parapluie", vil jeg tro det er umulig å la være å falle pladask i sommervarme sølepytter-forelska i denne fantastiske byen.

Aaaaah. Im in looove. (og ikke i et eventyr, men noe virkelig som er så fint at det kunne vært nettopp et det)

Legg bort fordommer mot billigprodusert komersialistisk pop-drit, len deg tilbake, lukk øynene og kjenn regndråpene plaske mot ansiktet og tordenet dundre i bakgrunnen:

ignorance is bliss

Det er fint med et par reserveforeldre i ermet som tar deg med på ferie til Paris. Til et Paris som fortsatt er full av trekkspillmusikk, jazzmusikere og liksom-kunstnerisk utfoldelse. Til et Paris hvor en sitter på parisiske hjørnekafeer og mottar roser og lange blikk fra små franskmenn i hullete dressjakker og med krusete hår. Det er deilig å bli tatt med til dette Paris og sitte igjen med en mage full av mediumstekt entrecôte, rødvin og en følelse av å ha vært på storbyferie i Paris før hverdagen kicker inn. Og når hverdagen gjør det, kan man tusle til "Paris" på 20 minutter.

russ

No er eg så lei av alle som skal mene noko om russe-kidsa. For Guds skuld; ja, det er ein idiotisk tradisjon, ja, det er for mykje alkohol og sex, og ja, foreldra burde ta ansvar.

Det er dei same innlegga kvar forbanna vår og russen forblir like fulle og kåte. Let dei drikke og pule, og bruke idiotsummar på høytalerannlegg og glinsande bussar. Det er vel betre å samle allsangen til postgirobygget-låtane i ein skog på Vestlandet i nokre dagar, enn å spre faenskapen utover landets pøbbar og gatar i årevis etterpå. Nei, la idiotane "idiotere" frå seg, så kan vi håpa russemånaden vekker eit behov for å kompensere månaden med aktiv hjernecelle-knusing med opplysing og dannelse.

Æsj, der verte også eg til ein av dei russe-menande idiotane.

rush hour

Når man har nådd grensen av hva man kan tåle av der her:

og det her;og det her;
er det lett å bli syk av savn etter det her;og det her;og det her;og det her:
Jeg kjenner en deilig dose lengsel etter lyse netter på et folketomt sted nord for polarsirkelen.

forelska 85

Denne sangen minner meg om å komme halvfull hjem på lyse sommernetter, om å lufte Balder mens sola fortsatt skinner, om gode samtaler langs skogsveien mens fuglene synger, om å rydde halvfulle ølbokser av verandabordet og om bunker av brente CDer som kremen av godtfolk har danset seg svette til i de sene nattetimer.



Sangen gjør meg fortsatt forelska.

bossnapping

I dag føler jeg meg skikkelig voksen. Jeg er helt alene på kontoret. Jeg låser opp, leser mail, sorterer post, svarer på invitasjoner, går på møter, skriver rapporter, slår av lyset, låser kontoret, går ut til lønsj, sier "jeg må tilbake på kontoret før møtet", ordner opp i ting som må ordes opp i, tar ansvar, hilser på kolleger i korridorene.

Nå er jeg der jeg vil være om 5 år. Jeg får smake på drømmejobben, tygge litt på den, men får ikke svelge. Som ei klubbe du har skikkelig lyst på og som du får smake på, men som du må gi tilbake med bare håpet om at du en gang kan kjøpe deg ei helt egen.

Nå over til noe annet.
Frankrike gir meg så mangt; følelsen av å være voksen og ansvarsfull, fransk og fjong, folkelig og fornøyd. Jeg har etter hvert forstått at dette landet ikke er som alle andre. Det er rart at hendelser som skjedde hundrevis av år tilbake, ja, faktisk for nøyaktig 220 år siden fortsatt kan prege folkesjela og -kulturen. Revolusjon og revolusjonær oppførsel er viktig for disse - etter norsk målestokk- små menneskene.

Det lukter uro og revolusjon av landet for tiden. Finanskrisa har omsider tatt et klamt balletak rundt fransk industri og arbeidere. IMF anslår finanskrisa til å skvise så mange som 10 prosent av franskmennene ut av arbiedsmarkedet ved slutten av året, men allerede ved årets begynnelse kan vi se stor økning i utskvisingen. Flere store industrier kutter ned på bemanningen og arbeidere ved bedrifter som Toyota og Catepillar blir nervøse. Det som skiller franskmenn fra de fleste andre menn (i generell betydning) er at de ikke bare nøyer seg med å streike eller forene seg i fagforeninger for å sikre sin egen overlevelse, de går mer revolusjonært til verks.

I mars i år ble lokalt ansatte ved SONY så nervøse av nedbemmanningen ved fabrikken at de ikke så annen utvei enn å kidnappe "bossen" i SONY. Derav ordet "bossnapping". Natt til 14. mars stengte arbeiderne sjefen sin inne på kontoret. Voilà. "Det gjør vi, folkens! Vi stenger'n INNE! Da tenker jeg det blir andre boller!". Det samme gjorde ansatte ved Catepillars, 3M og en hel del andre steder.

Hæ? Hva i all verden er dette slags metode? Stenge sjefen sin inne? Jo mer jeg tenker over det, jo dummere blir det. Det er så dumt at det er helt herlig. Mon tro om det lå grundig resultatbasert planlegging bak handlingene, i så fall er jeg interessert i logikken bak ideen om å stenge sjefen inne på kontoret for å bevare jobben. Der jeg kommer i fra er det mer sannsynlig at slike handlinger vil telle heller negativt i oppsigelsesvurderingen.

Men sånn er det i Frankrike. De minste forandringene får franskemenn til å miste hodet, og det som er så rart er at det er så akseptabelt. "jaja", skriver avisene, "lærere i offentlig skole streiker i fire uker i protest mot at skolen skal males gul". Det er den gjennomgående mangelen på proposjoner i aksjon og reaksjon som forundrer meg i dette landet.

Man skulle jo nettopp tro at et land med en tradisjon for revolusjon og radikal forandring skulle være mer vant til nettopp forandring. I stedet sitter jeg igjen med følelsen av at franskmenn har kastet selve verktøykassa som de arvet fra deres forfedre en gang på 1700-tallet, og at de nå sitter igjen med et sett verktøy som de ikke har lest bruksanvisninga på, men som de bruker uten å ha den ringeste anelse om hvordan og når.

det hender du glemmer de gode ting

Da har jeg endelig fått livet mitt tilbake. 14 timers arbeidsdager er over og jeg kan endelig nyte å ha ei fritid. Enn så lenge. Svineinfluensan har kommet. Den er i skrivende stund i Belleville i følge ryktene.

Men fortvil ei, folkens, i influensahysteriet skal jeg guide dere gjennom saker som ikke får klistret seg fast på vg-netts førstesideoppslag. Ekte saker. Virkelighet. Folkelighet. Saker som fortjener mer plass i nyhetsbildet og som gir et sla i trynet til hysteri og dødsangst. Her, historier fra virkeligheten:

Finnmarken.no:

– Hjelp, hvor skal vi?

– Vi skal se Europa. Men hvor bør vi dra, spør et Kirkenes-par.

____________________________________________________________________

Bruker kreftfremkallende ammunisjon

Oslo (ANB-NTB):

Det norske forsvaret har store mengder ammunisjon som ifølge amerikanske undersøkelser kan være kreftfremkallende.

Ærlig talt... Hva er farligst, kreftfremkallende ammunisjon eller krig?

____________________________________________________________________

Saker som desverre druknes i influensa-hysteri og som derfor bare finnes på nettsidene til lokalavisa Hallingdolen.no:

Russejente skadd

Ei russejente vart sendt på legevakta natt til 1. mai.

Ei flaske vart kasta inn i ein russebil på Gol. Jenta vart råka av glassplinter. Ho fekk ein splint i auga, og vart derfor sendt på legevakta. Politi veit kven som kasta flaska.

____________________________________________________________________

Dette har skjedd på Hareid:

Slo ekssambuaren

Ein mann på Hareid skal ha slått ekssambuaren sin fredag ettermiddag.

Ugjerninga skjedde då mannen leverte tilbake felles barn.
Kvinna melde episoden til politiet klokka 18.00 same dag. Ho skal ikkje ha drege til legevakta den kvelden, men ville kanskje gjere det neste dag.

____________________________________________________________________

I Fitjarposten kan vi glede oss over tanken på følgende:

Kuslepp på Hogste

Det var 18 glade kyr som blei sleppt ut på Hovstad 1. mai. Jammen hoppa og sprang dei godt, sjølv etter ein lang vinter inne.

"On ne trouve pas le chemin dans les nuages"

Jeg er travelt opptatt. Ja, faktisk. Opptatt og travel. Jeg sitter i møter. Møter som varer så lenge at ettermiddager blir til kveld, og at gjenklangen av diplomater og ambassadørers argument for draft decisions ditt og draft adoption datt fortsatt sitter igjen i hodet mitt idet jeg legger meg (alt for) sent på kvelden.

Jeg er i krig, jeg elsker det.

Fortsetter...

help, I need Paris

Jeg er ikke klar for å flytte tilbake!
Hjelp!
Her er alt satt i system, alle har på seg samme klær, snakker innenfor samme samtaletemaer og er sjenerte, uhøflige og kjipe.

Jeg er ikke klar for Norge. Ikke i det hele tatt.

Gleder meg til franske gutter, vin, rare folk og uoppdagede steder.

Paris, here I come. Jeg savner deg. Mer enn noe annet.

take a walk in the mine field of deadlines

I helvette. Plutselig faller himmelen i hodet på meg, og jeg blir skremmende klar over alt jeg har å gjøre. Derfor skremt. Jeg ser til min store skrekk at søknadsfrister for masteropptak og praktikantstillinger har sneket seg helt inn til hushjørnet uten at jeg har sett dem før nå. Tre dager før jeg reiser på påskefjellet og bort fra alle "must dos". Ute skinner sola og varmer lufta opp til 20 varmegrader. Mobilen min tar imot tektmeldinger med invitasjoner til pilsing i vårsola, og det er lite jeg synes er vanskeligere enn å si nei til akkurat sånne situasjoner. Søknader må velfomuleres og sendes sammen med nødvendige papirer som UiB fortsatt besitter, rapporter må fullføres, eksekutivrådsdokument må leses, lovforslag må studeres og skrives, kofferter må pakkes, ost og vin må handles inn.

Men hva gjør jeg? Jeg klamrer meg til blogging i rettferdiggjøringa av at det kan vise seg å være fornuftig en dag. Fornuft er stikkordet. Den forvirres så lett av fuglekvitter, solskinn, utebord og -stoler, skummete ølglass, kanalkos (nytt ord), varmegrader og vårhormoner.

Kjære fornuft, i dag er du velkommen. I dag skal du få bestemme. I hvertfall noen timer til. Og dette gjør jeg for at jeg senere skal kunne fortsette å synge "je ne regrette rien" og mene det.

Hvordan skrive motivasjonsbrev uten motivasjon? Tips mottas med stor takk.

you make me go ouuu

yes. Sånn er det. Onsdag med en "viss en" i tankene, men som etterhvert har blitt druknet i øl, vin, og tidenes mest merkeligste Russisk-Ukrainske UNESCO-mottakelse i forbindelse med jeg-vet-ikke-hva. Så vant til disse mottakelsene har jeg blitt, at jeg ikke engang gidder å sette meg inn i hvorfor de arrangeres. Ikveld fikk man vinglass fylt med vodka istedenfor vin. Det var nytt. Ellers begynner ting å bli litt "hverdagslige". Herregud. Tenk at champagne etter jobb kan bli hverdagslig.

Sola skinner, og det er så varmt ute at man kan gå uten jakke. Herre min -eller din- gud, Paris er så ubegripelig deilig om dagen. Nå: finne en grunn til å bli her.

en time mindre

Blue monday. Fyttigrisen så trøtt. En time mindre søvn er utrivelig. Spesielt når jeg ville betalt umålelige priser for å få den ene timen på lørdag tilbake. Når man i tillegg må starte uka med å bruke en hel kjip og trang time på metron for å komme seg på jobb, er utgangspunktet for den forestående uka ganske dårlig. Det fine med uka er imidlertid at mine overordnede er i hjemme i fedrelandet slik at jeg kan sitte på kontoret med bena på bordet og med bukseknappen åpen uten at andre enn assistenten ser det. Puh.

Rundt klokka fem i ettermiddag våknet jeg, og det av Joachims eventyrfortellinger fra helga, og senere av billige drinker med mine fantastiske fire. Elsa, Anne, Johanna og meg. Fire forskjellige forbokstaver, fire hårfarger, fire nasjonaliteter, fire forskjellige drinker. Det er så godt med jentevenner. Fjoll, kuk, fremtid og jobb. Fire fine temaer rundt et bord med fire stoler. (mensåerdetjosåkoseligmeddisseguttevennaogsåda!)

Nå har jeg spist fiskesuppe og skrevet historiens teiteste innlegg.

Men han her er teitere:

l'émotion à emporter 2

Jeg kan herved refereres til som tante Ida! Herre! Et helt nytt menneske. En flunke ny Claudi! Velkommen skal du være!


Ok, denne er enda bedre (også akkurat i rue Oberkampf. Why, GOD why wasn't I THERE?!?!?!)



Idag har jeg vært ute med omtrent 40 praktikanter fra italienske, tyske, amerikanske, belgiske, danske, svenske, sveitsiske, østerrikske etc etc ambassader. Her er dem; fremtidens ambassadører og beslutningstakere. Måtte det gå vel for oss og alle dem som skal lide under dems styring. Og måtte nye frøken Claudi få godt utbytte av disse tilsynelatende hyggelige og fremtidige styrende.

l'émotion à emporter

Av og til snubler jeg over cyberskatter som denne:



som gjør meg så smilende glad og full av overivrige sommerfugler i magen, og ei kribling helt ut i fingerspissene. Jeg blir forelska. Forelska i Beirut og Zach Condon, Paris og fransk, sommer og is, folk og livet, verden og sola.

iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiik!

lyst på

I dag har jeg lyst på en sykkel. Stikkende, skrikende lyst på en sykkel. En sykkel med store hjul og tynn ramme, 21 gir og spreke for- og bakbremser. Jeg vil ha årets første 17 plussgrader, ei litt over middels stilig bomullsbukse som kan trekkes opp på leggen uten å skli ned etter noen sykkeltråkk. Jeg vil ha en bra hårdag og ei gul t-skjorte som jeg kan sykle i. Også vil jeg ha ei bred gate uten biler, men med noen få mennesker og kanskje en hund eller to i. Jeg har lyst på is som jeg kan spise når jeg trenger en pause fra syklinga. Og musikk. Musikk som får det til å krible i magen.

Og en ball. Gjerne en god volleyball som er mjuk nok til at man ikke blir redd for å slå den. En volleyball og en håndfull venner å sentre mellom. Og innimellom volleyball-sentringa vil jeg kjøpe pølse på Narvesen. Ah, Narvesen. Jeg trodde ikke at man kunne ha gode følelser for en butikkjede. Nå ble jeg klar over at det går an og jeg kjenner meg litt glad i Narvesen. Hvem ellers byr deg på pølsefest?

Når jeg er full...

-får mobilen min ufortjent mye makt
-tror jeg at jeg er flink til å danse
-driver jeg detektivarbeid på facebook
-får jeg ideer om å skrive fengslende artikler og bli en landskjent politikk-kommetator
-tror jeg at jeg er sjarmerende bare jeg tvinner fingeren i håret nok
-synes jeg at eldre menn med grått sidehår er søte
-tenker jeg på gamle flammer
-får mobilen min gjøre som den vil
-får jeg ideer
-tror jeg ideene mine er gode
-blir jeg kjærlighetssyk
-blir jeg tøff i shorts
-blir jeg glad
-er jeg uovervinnelig
-innbiller jeg meg at jeg er dronning av sosialisering
-er jeg ærlig
-er jeg for ærslig
-får mobilen min bestemme
-tar fornuften min farvel
-blir jeg blank i øya
-synger jeg høyt
-får jeg rare innfall
-blir jeg ...
-sender jeg melding til mennesker som er langt unna
-røyker jeg for mye
-gir jeg faen
-banker hjertet mitt fort
-blir jeg sulten
-tar jeg på pene rumper
-sender jeg lange blikk
-snakker jeg høyt om ting jeg ikke vet noen ting om
-kjøper jeg mange øl
-danser jeg med henda over hodet
-bruker jeg mer penger enn jeg har
-banner jeg høylytt. PUTAIN
-synger jeg sanger jeg ikke kan
-snakker jeg flytende fransk
-rister jeg på kroppen
-blir jeg sliten dagen etter

Dikt fra ei hemmelig bok fra ei hemmelig tid

"Fine daga,
daga der du virkelig lev, de kommer
og de går.

Dagan e fylt av sol og vennskap og røyk og biltura,
biltura med musikk,
musikk du kan lev til, syng til, pust til.

De fine dagan skal man gjem
inni sæ, og lev på når de dårlige
dagan kommer.

Det sir mamman min.

Mammana bruka
å vite sånt"

- av en nydelig forfatter med langt, og den gang, lyst hår

de nada

Av og til har jeg mange ideer. Noen av dem er til og med gode. Nå har jeg ingen ideer. Null og niks, og ideene jeg en gang hadde har blitt til ingenting. Eller til noe halvveis. Men det som er halvveis, blir ofte om til ingenting etter å ha vært halvveis en periode. Jeg skulle ønske jeg var litt flinkere til å gjøre halvveis til helveis. Men det er så mye man skulle vært, og så mye man skulle gjort, og sagt, og malt, og gått, og reist og og og... Jeg beundrer og skremmes litt av dem som faktisk gjør alt jeg skulle gjort og tenkt og sagt og skrevet. De såkalte overmenneskene. Übermenschen.

Übermenschen er som oftest jenter. Pene, slanke jenter i akkurat passe fine klær. De bærer klær som er over gjennomsnittlige lekre, men uten at de blir pretensiøse. Klær som kun finnes i begrensa opplag på H&M slik at de er unike, men samtidig innenfor allfarveiens veikant. De har smale ansikt og sporty kropp. De klarer på en unik og overmenneskelig måte å få tid og lyst til å trene innimellom alle frivillighetsverv, møter og vennebesøk. I tillegg er de som oftest skikkelig flink i det de gjør, og det de gjør er også over gjennomsnittlig kult uten å bikke over i for kult. De driver med ting som klatring eller terrengsykling. Ting som man ikke kommer på å gjøre engang. Det er det som er så fantastisk med overmenneskene; de gjør alt, og alt de gjør holdes innenfor den hårfine grensen mellom kult og pretensiøst. Übermenschen har ingen feil, og det er derfor umulig å gjøre noe annet enn å beundre dem. De er så perfekte at baksnakking av dem under ingen omstendigheter kan rettferdiggjøres, hvilket gjør det hele litt frustrerende.

Übermenschen går akkurat passe fort fra ett vikitg sted til et annet, men tar seg tid til å stoppe og snakke med kjente. Übermenschen har mange kjente, men tar seg likevel tid til samtaler hvor de mestrer å være akkuart passe engasjert i og trivelig. Senere går de videre i akkurat passe høye sko, som gir fra seg akkurat passe høy lyd til at du ikke irriterer deg over den, men som likevel gjør at du snur deg for å se overmenneskets lange og glansfulle hår flagrende i gata på vei til å noe produktivt.

Übermenschen er aldri late eller ubevisste. Du vil aldri høre dem di "åh, i dag ha jeg kuket rundt på facebook". Nånejdu. Hvert kvarter, hvert minutt er øremerket noe produktivt og viktig. Om de tar pause fra vikitigheten, så er det for å kunne være mere viktig og effektive etterpå.

Jeg er ikke noe übermensch. Laaangt derifra. Jeg spiser sjokolade til frokost, skjeier ut i møtet med kjeksskåla, bruker timesvis på facebook uten å vite at jeg gjør det, kuker rundt på youtube uten å komme frem til noe spesielt morsomt. Trener stortsett aldri og blir dødsstolt når jeg gjør det. Her kommer et passe bilde av meg som av Joachim har fått tittelen "minst mongo". Se så, ja. Jeg er ikke noe overmenneske, men akkurat passe til ikke å være mongo. Det kan jeg være fornøyd med, hvilket jeg ikke tror et übermensch kunne vært. Hah! Det fant jeg feilen: for høye forventninger, for lite kos.

"han masserte forsiktig ru..."

"Sædsprut"
"kul på pungen"
"tale til konfirmant fra besteforeldre"
"nakne damer"
"spise skorper"
"tale til mor 70 år",
"frosne vannrør på hytte"
"ingenting"
"katt kaste opp"
"badedrakt med skjørt"
"36 år og gravid"
"gummigulv"

Jeg har kommet over en side som gjør meg glad og som forteller meg hva slags søkeord som brukes akkurat NÅ. Fantastisk. Siden gjør meg nesten like glad som LOL cats.

Og her: LOLcats fra Joachim sin blog. Jeg ler om igjen og om igjen og om igjen og om igjen.

For mere moro; http://www.kvasir.no/nokkelhullet/

Medmenneske

En storby som Paris kan gjøre mye med folk. Mange forestiller seg at byen gjør folk kunstneriske, filosofiske, intellektuelle og forelska. Sistnevnte har jeg desverre ikke mange eksempler på. Derimot finnes det mange eksempler på folk som "av-menneskeligseres" av denne byen. Etter vel ett år her kan jeg si meg sikker på at det også gjelder meg selv. Paris lykkes i å suge ut medmennesket i meg, og gjør at jeg himler med øynene og sukker høylytt av folk som ikke kjenner de uskrevne reglene på metroen Jeg går fort, og legger ikke skjul på irritasjonen over folk som hindrer meg i å gjøre det. Etter hvert vet jeg mer om tilbudene på Darty og hvor mye appelsinene på Franprix koster, enn jeg vet om fargen på himmelen og knoppene på trærne. Medmennesket i meg har blitt om til noe "som er på vei et sted".

At medmennesket har vært borte en stund, ble jeg først klar over da det en gang i forrige uke kom tilbake. Jeg fant det igjen idet jeg var på vei inn på jobb. For ved inngangsdøren til UNESCO sitter ofte ei ung dame med en tre-fireårig gutt sovende i fanget. Hun har skaut på hodet og rister med en liten kopp og ynker "s'il vous plait" idet jeg går forbi. Jeg har liten sympati for skautkledde sigøynere som ynker seg på fortauskanten mens de kunne vært ute og gjort seg fortjent til noen skarve mynter. Det jeg imidlertid har sympati for er barnet som må ut og tigge på gata med mamman sin istedet for å lære gangetabellen på skolen. På veggen sigøynerdama og barnet lener seg mot henger en utstilling med de ulike plakatene som UNESCOs har brukt for prosjektene sine gjennom tidene. Et av det mest kjente og vellykkede prosjektet er det som heter utdanning for alle (Education For All). Målet er så enkelt som å skaffe alle barn i hele verden grunnskoleutdanning (dette er et av FNs tusenårsmål som UNESCO har ansvar for å nå) innen 2015.

Det føles absurd å gå inn i lukkede kontor blant klikk-klakk-sko og dresskledde menn, og jobbe for at barn i Afrika skal få tilgang til et klasserom og ei lærebok, når det ligger en kid i et fang rett utenfor kontoret mitt. Frankrike lover skoletilgang, gull og grønne skoger i Afrika, men tilgang til skoler for ikke-franske barn i franske gater snakkes det ikke om. Vel, der kom frustrasjonen, paradoksene og oppgittheten frem, og med det fulgte en liten dæsj menneskelighet. Utdanning er fremtiden. Det er jeg overbevist om. Det er så viktig at jeg får tårer i øynene av å tenke på det.

Menneskelig.

Rainbowwarriors

Jeg vil ha kaffe, sjokolade, røyk, øl, potetgull, frukt, Narvesen-pølse, after eight-sjokolade, en tekstmelding fra et ukjent nummer, en invitasjon til søndagsgodteri og -film, en stor TV-skjerm, en hund, et fjell å gå tur på, nye joggesko, tilgang til 6 millard d'autres-utstillinga, energi til å jogge, lyst til å jogge, beslutningssans, et innkommende anrop fra en venn langt unnafra, fine søndagssklær, sol og varmegrader, Cocorosie-album.

Nå får Feist til å tenke fine tanker, og jeg kan begynne å se frem til sommern og dette som jeg i skrivende stund savner:

freitag fahrenheit

Freitag in the night. I dag har jeg vært "casual friday" og sneket på meg sneakers på jobb. Sjåføren vår (for ja, vi har en sjåfør) synes jeg så funky ut og lurte på hvor det var blitt av hælene. Jeg sa jeg hadde planlagt å holde meg utenfor almennheten og inne på kontoret hele dagen, og at jeg derfor tillot meg Nike-sko istedenfor høye hæler som sier klikk klakk når jeg går i gangene. Han synes det var litt rart.

Jeg har ikke kommet i mål med alt som burde vært gjort før fredagen ble om til helg, men kastet allikevel inn håndkledet en halvtime før stengetid. Effektiviteten gikk inn for telling etter sjokoladekjeks nummer 17 og et ukjent antall kaffekopper. Nå er jeg klar for det som helga har å lære meg. Jeg skal spise ost, reise med tog og lage matpakke før vi reiser til Versailles på søndag. Men først skal jeg ut og utforske freitag fahrenheit-tempen i Paris. Selv om den sikkert er noe høyere i Deutschland:

ex-liverpool

Ok, det ble øl og jobb-cocktail i dag også.

Jeg har sett Liverpool vs Real Madrid. Også har jeg drevet networkin på høyt nivå.

For første gang heiet jeg på Real Madrid.

System overload

Det blinker røde lamper i sidesynet mitt. De har vært der en stund, men jeg har kledt på meg skylapper og druknet alarmlyden i Robyn og Hercules and Love Affair. Også har jeg dopet dem ned med min nyoppdagede franske vidunderkur mot snikende forkjølelser; Fervex. En slags legitim doprus som gjør deg kvikk og fornøyd før den trekker deg ned i den deiligste søvn som du senere våkner fra, opplagt og frisk.

Vel, jeg føler meg ikke særlig opplagt og frisk lengre, men snarere neddopa og sliten. Jeg er ikke dopa, men jeg er sliten. Ukene er fylt til randen av små prosjekter, cocktails, fester, bekjentskaper, lønsjavtaler og kveldsavtaler. Men som en klok matematikklærer en gang sa: + og + blir minus... eller vent litt... var det kanksje omvendt? + og + blir +? Ok, kanskje finnes det ikke noen matematisk formel på tilstanden min. Jeg trenger ikke noen matematisk formel for å finne svar på at jeg må ta det litt lungt snart.

Skal bare ut på én liten øl først. Så skal jeg roe ned. Jeg lover.

dupp

Jeg tror jeg er full. Fortsatt. På en mandag.

Hadde jeg kunne valgt, ville jeg valgt å være en sjøhest. Da kunne jeg krøllet meg sammen og lagd små og store luftbobler i vannet.

SUNday

Okei, Paris er kanskje ikke fullt SÅ sommerlig enda, men dagen i dag ga meg en deilig påminnelse om alt det fine som er i vente.

Mange av de fine ting med å begynne å jobbe er at man lærer seg å sette uendelig pris på helgene. De må utnyttes til det fulle og jeg er glad for å ha blitt kjent med den nye Ida som vet å gjøre akkurat det. Søndags-Ida for et drøyt år siden befant seg som regel i fosterstilling foran doskåla på søndager, mens den nye Ida befinner seg (nesten) fresh og opplagt før sola skinner fra sør. Og det til tross for at klokka ofte blir rundt 5 før jeg ser på den for siste gang en lørdagsnatt.

Dagen i dag har inneholdt akkurat det søndager bør inneholde; venner, kaffe, marked, sol, bok, café, tilfeldige møter med bekjente, tusling, barnevogner og -familier, film og franske bakevarer.

blog me all night long

Midt i beste lørdagstid. Eg sitter med ei øl i handa (som for fyste gång er KALD i år 2009 etter fire uker utan kjøleskap), full av parfyme, sminke og forventningar. Heidi og eg skal ut og samle pokemon. La Caravane igjen. No ventar eg berre på ei melding frå andre sia av byen om at ho er på veg.

No kom meldinga og eg drikk opp ølla medan Robyn gjer med lysta til å danse meg bortover til caravanen.

Eg elskar helg

bort med deg

Endelig har hverdager blitt om til helgedager. Jeg puster lettet ut. Denne uka har vært fra helvete. Ting har liksom bare gått litt på skakke hele uka. Det er kanksje akkurat det som gjør den så ille. Det hadde kanskje vært bedre om ting hadde gått ordentlig til helvete istedet for sånn semi-helvete. Det er vanskelig å vite hvordan man skal takle semi-helvete. Uka har vært full av idiotiske tulleting. De har ikke vært alvorlige nok til at de krever en unnskyldning og en forklaring, men samtidig så dumme at man ikke vil la det gå forbi i det stille. Jeg har gitt rare inntrykk og svette håndtrykk hele uka, og de fleste situasjoner har liksom falt mellom to stoler. Sakl jeg forklare meg eller la dem tro at jeg er sånn her? Jeg klarer ikke bestemme meg for hvordan stol jeg skal sette meg på, og det jeg har bestemt har vist seg å bli kleint.

For eksempel torsdag. Tordag, da jeg fikk ekstra beskjed om å komme en halvtime tidligere for å bidra i forberedelsene til storbesøket hjemmefra. Torsdag morgen våkner jeg 30 minutter før jeg skal være på jobb, og i en by som Paris kreves det betydelig lengre tid fra mårratrynet befinner seg på hodeputa til det kommer seg til andre siden av byen. Jeg kommer for sent på jobb og for sent til møtet. Magen min rumlet og jeg drømte om pain au chocolat og croissants under hele møtet og gledet meg til å gofle i kantina i pausen. I pausen tok jeg heisen ned til kantina, men kom meg bare såvidt til 7.ende etasje før den stoppet. Heispause. Pauseheis. Jeg kom for sent til møtet igjen.

Ca sånn har uka mi vært hele tida. Vitser som ikke slår an, historier jeg ikke forteller ferdig fordi folk ikke hører på, kommentarer som ikke blir respondert på, samtaler uten tema. Jeg vil ikke tenke mer på det.

Sola skinner, himmelen er blå og jeg skal ta på meg mitt Jaqueline Van Bever og tusle rundt i marais med kaffe i hånda.

pokemon

Søndag igjen. Det er mange fine ting med søndager. Av de fineste tingene vil jeg sette gjennomgang av helgas pokemon-samling høyt oppe på lista. Denne helga har desverre bydd på få nye pokemon-kort. "Du må prøve å se ut som om du ikke tenker på pokemon". Å være ute i Paris er litt som å gå inn i den deiligste godteributikken på ditt mest godterisjuke tidspunkt på en dagen derpå-søndag. Man har lyst på alt. Desverre skiller utelivet i Paris seg fra godteributikken på den måten at man ikke kan få alt. Det er kanskje akkurat det som gjør at vi mister konsentrasjonen, blir målløse og ute av stand til å føre samtalen med hverandre videre. Gårdagen var et perfekt eksempel på det. Joachim, Heidi og meg. Pluss en masse av kjekke, skjeggete messieurs med krøllete hår og trutmunn. Planen om å gå ut og "ta et par pils" er umulig å gjennomføre på en bar som La Caravane som tilsynelatene har den beste pokemonsamlinga i hele Paris. Konsentrasjonen av gode pokemonkort kombinert med tre stk mennesker med slapp trusestrikk, gjorde at vi ble sittende og stirre i hver sin retning, måpende.
Innimellom forsøkte vi å holde samtalen mellom oss i gang, men det tok få minutter før en av oss falt ut av samtalen og inn i fantasier om skjegg, overarmer og franske gloser som ikke står på pensum.

"Sjansene dine blir ganske små når du har en ståkuk i panna, Joachim" som Heidi så fint sa det.

Søndagen har imidlertid vært usedvanlig fin til tross for liten pokemonsamling. Jeg har tuslet rundt i St Germain, drukket kaffe og snakket om kjærlighet. Vi ble enige om at svaret på alt er 42, og at man kanske ikke trenger kjærlighet med stor K. Kanksje er det nok med venner. Varierte venner som kan fylle "our departments of needs". Så kan man bruke av pokemonsamlinga år det trengs.

les tours de Paris

I dag vant jeg. Jeg digger å vinne. Jeg veddet med kollegaen min (åh, så kutl å kunne si det) om Paris' høyeste tårn. Han mente det var tour Montparnasse, jeg: Eiffeltårnet. Selvfølgelig. Eiffeltårnet er 101 meter høyere enn tour Montparnasse. Dermed kan jeg se frem til et glass (bedre) vin ved "neste anledning".

Sweet. Og vikitgst av alt: JEG VANT!

misantropen

Jeg har nå, i ganske akkurat ett år, gått rundt i Paris og følt meg urovekkende munter og folkelig. Hat-anfallene som akkompagnerte meg de fleste lesesaldagene i Bergen har vært så og si fraværende siden jeg forlot landet. Min forakt for latinamerikajenter, slafsing, motvind og sidelengsregn, jenter med joggebukse og "out of bed"-hår, høytskrålende bergensere og pretensiøse universitetsjævler skyller ikke over meg ikke lengre, og i en ubevisst stund har jeg tenkt "har jeg det for bra?". Jeg har lenge hatt grunn til bekymring.

I dag fant jeg meg selv igjen. Puh. Jeg fant meg selv på metroen. Der fant jeg også en gjeng japanere. På stasjonen Galleries Lafaytte - byens mest poshe kjøpesenter. Helvetes japanere. Fy i helvete så jævlig de er. Halvtjukke og midt i sin verste overgangsalder. Mon tro om det er (vel begrunnede) mindreverdighetskomplekser som gjør at de aldri forekommer i flokker på mindre enn 25. Så går de der, stinne av yen, i glitrende boblejakker og Louis Vuitton-jakker som er like stygge som de er dyre. Og det som nesten er like ille som blitsregnet og japselattern som ljomer etter dem, er de så intenst stygge hodeplaggene de går med. Faen asså. Det er som om "kulda" (det kan jo ikke kalles det for en hardbarka nordlending) legitimerer bruk av all slags vrangstrikka og jævlige pelsdotter av noen hodeplagg de tillater seg å gå med. Alle de bortskjemte, små og joppete dametøsene går med hatter som aldri burde fått lov til å se dagens lys.

Gutter med lange negler er forresten også noe av det aller aller verste og mest frastøtende jeg kan tenke meg. Æsj æsj æsj. Jeg har ikke ord for hvor ekkelt jeg synes det er.

Puh. Velkommen tilbake, Ida.

forresten

Dagens feelgood og -ovenpå-låt.

http://fr.youtube.com/watch?v=KE2orthS3TQ

101 innlegg

Jeg kan se inn i stua til naboen på andre siden av gata. De har middagsgjester rundt spisebordet under den store lysekrona. Igjen. De har middagsselskap veldig ofte. Oftere enn normalt tror jeg. Nå ser det ut til at det deles ut sanghefter og at det sies noen (sikkert) velvalgte franske ord. Middagsselskapet får tankene mine over på 2008s siste middagsselskap - nyttårsaften der det også ble delt ut sanghefter og sagt noen ikkeså velvalgte ord.

Nå er jeg mange innsjøer, hovedsteder, land og fjell unna, men inni hodet mitt står vi alle tett i ring og synger/roper Ellinors vise. Det er fint å kunne møtes inni hodet mitt. Det fineste er at vi kan møtes akkuart når og hvor vi vil, selv om minnemøtene ikke er like fine som ordentligmøter Det har imidlertid skjedd mye siden minne-innsamlinga i jula. Jeg har blitt klokere, finere i klærne, sulten og urban igjen. Før jeg ble det kan følgende hendelser noteres;

- Jeg ble lagt inn på Aker sykehus, men ble diagnostisert med noe så kjedelig som MUPS (medisinsk uforklaringe plager og sykdommer)
- Jeg begynte i jobb
- Jeg har klart å holde rorbua-vitsene inni meg til tross for mye og veldig god champagne og vin på middag hos ambassadøren.
- Jeg har fucka opp en del andre ting (som ikke egner seg å legge ut om i offentligheten)

Sumsummarum: Jeg har det fint, om enn litt forvirra.

Om å begynne

Første dag på jobb. Herregud. Jeg overlevde. Jeg burde snart begynne å ane et mønster, nemlig at det sjeldent er så skummelt som jeg tror. Første dag på jobb ble jeg møtt av et godt håndtrykk, en god klem og uendelige påfølgende (klamme) håndtrykk. Jeg har fått komplimenter fra den afghanske ambassadøren, et fast håndtrykk fra den japanske og en hel del lykkeønskninger fra tidligere norske stortingsrepresentanter.

Dagen bestod av møteforberedelse, møtevirkosomhet, lønsj og mere møtevirksomhet. Jeg kan oppsummere dagen med mye snikksnakk, mange håndtrykk og 6 timers tilstedeværelse i UNESCOs eksekutivrådsmøte. <-- stilig ord på matchende stilig jobb.
Jeg har hatt på meg skjorte og blazer, vært rak i ryggen, lekt selvsikker og altvitende, og de største spørmålene jeg sitter igjen med er "hvorfor har representanten for Togo lilla hår?" og "hvordan skal jeg noen gang komme meg gjennom jungelen av forkortelser, dedikasjoner og UNESCOs strukturelle oppbygging"?

Har det gått flere hus forbi at 2008 var året for poteten?

Klokeste ord sålangt idag (angående helvetet i Gaza); weapons should not be the language of this world, dialog should be our common language" - kloke ord fra en (ikkeså klok) kubansk ambassadør.

Nå kan jeg telle mange komplimenter, et stk telefonnummer til en brannmann fra den lokale brannstasjonen, en erfaring rikere, mange øl innabords og et mer optimistisk syn på forestående semester.

Med vennlig, optimistisk, lettet og spent hilsen
Ida/ Jaqueline (mitt nye favoritt-alter-ego)

sangen om imårra

Rare ting. De er overalt og det skjer hele tiden. 2009 har allerede gitt meg mange rare ting. Av de rareste er de (nesten) daglige møtene med en gammel venn i Oslos gater. Vi møtes på helt forskjellige steder i Oslo og på helt forskjellige tider. Men det rareste er kanksje at vi har møttes tilfeldig hver gang jeg har vært i Oslo de siste fem årene. Fint, tenker jeg. Da trenger vi verken utveksle nummer eller avtale å møtes. Vi møtes jo uansett.

Den andre rare tingen 2009 har gitt meg er kjærlighetssorg. Dette er det aller aller rareste og kjipeste og mest altomfattende og tristeste og destruktive av alle. Den gjør at jeg gråter og gjør rare ting. Sånn som å skrive om det her.

Den tredje rare tingen 2009 har gitt meg er et (kort) sykehusopphold.

Den fjerde rare tingen 2009 har gitt meg er skrivestopp.
Stopp.

Her kommer mitt yndlingsdikt istede:

Blå skrivebok nr. 10

Det var en gang en rødhåret mann som ikke hadde øyne eller ører. Hår hadde han heller ikke, så rødhåret var en sannhet med modifikasjoner.

Snakke kunne han ikke, fordi han ikke hadde munn, Nese hadde han heller ikke.

Han hadde ikke engang armer eller bein. Noen mage hadde han heller ikke, ingen rygg hadde han, og ingen ryggrad, og ikke noen slags innvoller heller. Han hadde ingenting! Så, det er umulig å skjønne hvem det var.

Det er vel best at vi ikke snakker mer om ham.
- Daniil Kharms