bossnapping

I dag føler jeg meg skikkelig voksen. Jeg er helt alene på kontoret. Jeg låser opp, leser mail, sorterer post, svarer på invitasjoner, går på møter, skriver rapporter, slår av lyset, låser kontoret, går ut til lønsj, sier "jeg må tilbake på kontoret før møtet", ordner opp i ting som må ordes opp i, tar ansvar, hilser på kolleger i korridorene.

Nå er jeg der jeg vil være om 5 år. Jeg får smake på drømmejobben, tygge litt på den, men får ikke svelge. Som ei klubbe du har skikkelig lyst på og som du får smake på, men som du må gi tilbake med bare håpet om at du en gang kan kjøpe deg ei helt egen.

Nå over til noe annet.
Frankrike gir meg så mangt; følelsen av å være voksen og ansvarsfull, fransk og fjong, folkelig og fornøyd. Jeg har etter hvert forstått at dette landet ikke er som alle andre. Det er rart at hendelser som skjedde hundrevis av år tilbake, ja, faktisk for nøyaktig 220 år siden fortsatt kan prege folkesjela og -kulturen. Revolusjon og revolusjonær oppførsel er viktig for disse - etter norsk målestokk- små menneskene.

Det lukter uro og revolusjon av landet for tiden. Finanskrisa har omsider tatt et klamt balletak rundt fransk industri og arbeidere. IMF anslår finanskrisa til å skvise så mange som 10 prosent av franskmennene ut av arbiedsmarkedet ved slutten av året, men allerede ved årets begynnelse kan vi se stor økning i utskvisingen. Flere store industrier kutter ned på bemanningen og arbeidere ved bedrifter som Toyota og Catepillar blir nervøse. Det som skiller franskmenn fra de fleste andre menn (i generell betydning) er at de ikke bare nøyer seg med å streike eller forene seg i fagforeninger for å sikre sin egen overlevelse, de går mer revolusjonært til verks.

I mars i år ble lokalt ansatte ved SONY så nervøse av nedbemmanningen ved fabrikken at de ikke så annen utvei enn å kidnappe "bossen" i SONY. Derav ordet "bossnapping". Natt til 14. mars stengte arbeiderne sjefen sin inne på kontoret. Voilà. "Det gjør vi, folkens! Vi stenger'n INNE! Da tenker jeg det blir andre boller!". Det samme gjorde ansatte ved Catepillars, 3M og en hel del andre steder.

Hæ? Hva i all verden er dette slags metode? Stenge sjefen sin inne? Jo mer jeg tenker over det, jo dummere blir det. Det er så dumt at det er helt herlig. Mon tro om det lå grundig resultatbasert planlegging bak handlingene, i så fall er jeg interessert i logikken bak ideen om å stenge sjefen inne på kontoret for å bevare jobben. Der jeg kommer i fra er det mer sannsynlig at slike handlinger vil telle heller negativt i oppsigelsesvurderingen.

Men sånn er det i Frankrike. De minste forandringene får franskemenn til å miste hodet, og det som er så rart er at det er så akseptabelt. "jaja", skriver avisene, "lærere i offentlig skole streiker i fire uker i protest mot at skolen skal males gul". Det er den gjennomgående mangelen på proposjoner i aksjon og reaksjon som forundrer meg i dette landet.

Man skulle jo nettopp tro at et land med en tradisjon for revolusjon og radikal forandring skulle være mer vant til nettopp forandring. I stedet sitter jeg igjen med følelsen av at franskmenn har kastet selve verktøykassa som de arvet fra deres forfedre en gang på 1700-tallet, og at de nå sitter igjen med et sett verktøy som de ikke har lest bruksanvisninga på, men som de bruker uten å ha den ringeste anelse om hvordan og når.