
Det er langfredag og den føles nettopp slik. Lang, grå og forvirret. Det er flere ting som forvirrer meg. Først og fremst været som en mer ubesluttsom enn meg - et mål som er vanskelig å slå i disse dager. Jeg er svært ubesluttsom, eller kanskje nærmere tiltaksløs. Et helt fjell av gjøremål er stabilt plassert foran nesen min. I steden for å bruke energien min til å rydde bort deler av fjellet, bruker jeg den heller på å forsøke å gjøre arbeidsfjellet om til påskefjell. Jeg drømmer meg bort til fjellet med familie, ski, aking, appelsiner og alle klisjeer som hører påsken til. Jeg vil spille kort og drikke rødvin fra en halvdyr pappkartong, røyke sigaretter, være småfull samtidig som jeg lukter bål og svette fra dagens tilbakelagte skitur.
Isteden sitter jeg her og håper på en bølge av motivasjon til å lete etter ikke-fransk litteratur til elite-prosjektet mitt.
Jeg håper været bestemmer seg for å bli vår snart. Jeg gleder meg villt til å innta Paris parker med skolebøker, rutete duk, vin og ost.
Ja til klisjeer.