Rumpeakebrett

Magnhild inviterte meg opp på Fløientur i dag, og i ånd av mitt nyttårsforsett (og Magnhilds koselige vesen), ble jeg selvfølgelig med. På toppen var det stappfullt av folk med alt fra stilettheler og glinsende vesker, til kvikklunsj-nordmannen med anorakk og Madshusski, og det beste av alt; salg av rumpeakebrett. Valget var lett; 45kr for å ake ned et helt fjell = god valuta. Med kald, men velmassert rumpe, roser i kinna og strekere lattermuskler var vi nede i byens kjas og mas.
Ja til mer snø og akebillett til Fløien!

Hahahahaha!

Samefolk

Samefolkets dag er snart over, brødet mitt vil ikke heve og menneskeligheten ser ut til å bevege seg ut av seg sjøl. Dette har selvfølgelig ingen sammenheng, men noe å gjøre med blandingen av sukkersjokk og døgnmangel på skudd (den klassiske og beste måten å si at man har underskudd på søvn).

Tilbake til menneskelighetens undergang. Merk at jeg skriver menneskeLIGheten og ikke menneskeheten i sin helhet. Det som setter meg inn på tanken er den evige streben etter å fremstå som noe. Slutt med det, folkens. Ikke bruk så mye energi på opptredenen. Det er greit å ikke være flink i alt, det er greit å være lei seg en dag, sint en annen, eller bare redd. Jeg mener vi må slutte å undergrave følelsene fra det enorme følelsesspekteret og bare plukke frem de falske og aksepterte. Slutt med "hermetegn" og skalkeskjul. Vær sint og bann mere. Det er greit. Alt dette maset med å alltid skulle ha det så forbanna bra. Tenker du nå at jeg ikke har det bra? Joda, "jeg har det supert".

Sorry samefolk, det ble ingen joikasjokoladekake eller samefolkdag-feiring.

På tide å ta kveld. God natt.