kapitalister i alle land: forén dere!

Siste onsdag i oktober pakket jeg frem ullsokkene for første gang. Selv med tre lag sokker fryser jeg på beina. Samme dagen som beina mine holder en konstant temperatur på ca åtte grader celsius, ser jeg pynta juletrær inne på galleries lafaette. "Il commence à faire froid" er kanskje den mest sagte og hørte setningen i Paris for tiden. Når en ikke snakker om hvor kaldt det begynner å bli, snakkes det om finanskrisen og Barack Obama. Mine absolutte yndlingstema for tiden. Kalde tær, juletrær, dyr euro og konkurser- noe sier meg at vi nærmer oss ei anna tid.

Euroen er en hel krone dyrere enn for en måned siden, Sterling og Island er konkurs, amerikanerne er i ferd med å stemme frem en svart demokrat - Obama får forandringer (som han jo skriker etter) i massevis. Tidenes beste og altomfattende såpeopera er i ferd med å rokkere på spillelisten. Hovedrollen Herr Kapitalismus dør en langsom og smertefull død, ikke ulik den som røyking forårsaker, og inn kommer Monsieur Russki og Madame China. Disse skal komme til å fryse Kapitalistkongens kone, Ms USA, ut fra selskapet og hun skrives etterhvert ut av serien idet hun skrumper inn og forsvinner. Monsieur Russki + China danner den nye poppis-klicken som alle er dritredde for og som alle derfor vil være venn med. Island har allerede søkt seg inn i klicken og har spurt Russland om milliardbeløp for å få najsonen på beina igjen, noe som Frøken Norge og Familien EU blir fornærma og nervøse for.

Jeg elsker denne tiden. Ute er det kaldt, og det blir deiligere og deiligere å komme inn i varmen. Alt jeg tenker på om dagen er nye høstgensere, varm sjokolade, ulltepper, lodne votter og meningsmålingsstatistikk. Sistnevnte hører selvfølgelig ikke helt med i min parisiske høstromanse, men er uunngåelig fordi den utgjør et konstant og tilsynelatende uløselig problem. Bachelorstagnasjon har vært et vikitg stikkord de siste ukene, og jeg ser ingen vei ut av stagnasjonen med mindre meningsmålingsstatistikk går over fra å være et problem til å bli en løsning.

Velvel. To dager igjen før bacheloroppgaven tar helg. Da kommer Hanna på besøk og jeg skal ta henne med ut i kulden langs høst-dekorerte avenuer og til "Vélo et chocolat" der en kan gjemme seg for kulden og drikke varm sjokolade mens en får sykkelen reparert(!). På kveldene skal vi drikke oss halvfulle og sjarmerende før vi går ut og ser på søte franskmenn med krøllete hår, runde øyne og trutmunn.

Finanskrise, høst, USA-valg, Ullsokker, kapitalistslutt, og Marxist-seier. Jeg digger det.

Lørdag er det "fete des mortes", en morbid fering av de døde og jeg vet akkurat for hva jeg skal skåle; kapitalistdøden.

Til Morgenbladet

Det er fint å kunne sove lenge på en onsdag. Hvis jeg en gang blir full av plikter og stå opp tidlig-rutiner, skal jeg tenke tilbake på denne tiden da jeg kunne sove så lenge jeg ville, velge om jeg ville gjøre ingenting eller mye. Det er ei deilig tid om enn litt lite konstruktiv.

I går var det tirsdag, og en av de mange tingene jeg digger ved tirsdager, er at det er dagen da Morgenbladet faller ned i postkassa mi. Morgenbladet. Hvilket treffende navn, for det er nettopp onsdag morgen jeg får full valuta for min investering i avisabonnementet. Da setter jeg meg ved stuebordet med en kjempekopp med kaffe og koser meg gjennom horisontutvidende artikler. Og apropos valuta, ser jeg i yndlingsavisen min at Euroen er på hele 8.6 kroner.

8.6 kroner! Helvete. Jeg kan i mitt 22 år gamle liv ikke huske at jeg har betalt så mye for én euro. Hodeløse amerikanske kapitalister fra helvete har gjort at husleia mi har økt med 400 kroner på bare få måneder. Dette betyr at jeg har mindre penger å rutte med når jeg, i motsetning til materialistiske amerikanere, vil investere det lille som er igjen av studielånet mitt i parisisk kulturell kapital.

Samtidig som verdens finansmarked går til helvete, pyntes butikker over den norske land med julenisser og -trær fra truede regnskoger og kommersialiseringen av alt som en gang var hyggelig og ikke-kommerst, får seile sin egen uforstyrrede og kyniske sjø. Må finanskrisen inn og stjele folks sparepenger før vi fatter hvordan det kan går om vi lar penger styre oss? Om ikke en euro til 8.6 kroner får folk til å skjønne hva som kan skje om man stemmer FrP og fortsetter å synes det er greit at julen starter i oktober, lurer jeg på om menneskeheten har møtt intelligensveggen. Svaret på dette får vi i november og heter enten Obama eller McCain.

Go Obama!

l'automne m'embrasse

Ny mandag, nye ambisjoner.

Helga ble særdeles fuktig og jeg sitter foran datamaskinen på et gulvteppe marinert i rødvin fra lørdagens fyllekalas og en hodepine som har hamret i skallen siden søndag morgen. Vel vel. Nok en unnskyldning til å utsette det nødvendige spa-taket for bacheloroppgaven.

Paris er fantastisk for tiden. Gatene er overfylt av de største løvblarne jeg har sett i mitt liv, og avenuene og overgrodde smug er så fulle av deilig høstluft og -løv at de gir meg følelsen av å vandre rundt i en eneste stor og god høstklem. Helga har vært veldig fin og høstlig. Fredag flyktet jeg fra skrivestopp og dårlig arbeidsmoral, og vandret rundt i park Buttes Chaumont og rundt omkring i Belleville med Pierre Antoine. Der så vi, ved place des Fêtes, mannen som spiller så fryktelig kult og kjekk i Samuraï. Med lang beige frakk og fransk hatt - akkurat som i filmen. Lørdag var jeg på marked og kjøpte billige ting og snikk-snakket meg rundt med artige selgere før jeg ganske så uelegant rølpet meg til en førsteplass og var festens desidert fulleste. Heldigvis tok herligheten sted hjemme hos meg og Yeo Jin, slik at veien til senga var rimelig kort. Vellykket fest har jeg i ettertid blitt fortalt og jeg velger å tro på påstandene. Det er jo begrenset hvor ille det kan være når leiligheten er fylt til veggene av folk og når vinflekker på de underligste stedet vitner om festens grad av festlighet.

Mandagen har nå blitt til noe så ufornuftig som kjøp av overpriset cola og kaffe på café, men med et nokså fornuftig innslag av leksehjelp for Joachim. Og å introdusere ham til kontinentets beste Falafel, kan jo heller ikke sies å være alt for ufornuftig. Falafel med stor F.

Mens Paris gir meg deilige høstklemmer - sånne som føles likt som de klemmene man får av kjekke høye gutter med store boblejakker og myke kinn, fortsetter jeg søke etter en slags struktur og progresjon i hverdagen. Det er ikke så enkelt når lokkende milde høstklemmer i verdens flotteste parker tar konsentrasjonen fra en.

groggy

Plutselig er det snart helg igjen. Jeg synes ikke uka gjør noe annet enn å bli om til helg. Denne uka har gitt meg ganske liten tid til å bli klar for helga. Uka som jo skulle foregå under allskens lovord om bedre helse, mer trim, mindre sukker og mer fornuftighet. Jeg har selvfølgelig ikke lykkes i mitt nokså ambisiøse prosjekt, og jeg spør meg selv når jeg endelig skal lære meg å uttøve selvkontroll, eller enda bedre spørmål; når skal jeg innse at jeg ikke eier det.

Hvorfor er jeg så glad i alt man ikke burde være glad i?

Heldigvis er jeg glad i bacheloroppgaven min. Den er det ensomme innskuddet på fornuftskontoen min. Frøken Bachelor og jeg kommer foreløpig særdeles godt overens. Selvsagt har vi våre uoverenstemmelser en gang i blant, men denne uka har i grunn vært en faglig givende uke. Før den plutselig ble helg.

Før uke 40-ettellerannet ble til helg, har jeg:
-kommet over den dårlige samvittigheten fra helga før
-fått en ny (og veldig kul) venn
-blitt forkjøla
-pustet inn mye biblotekluft
-prøvd å stake ut løypa for neste semester
-ikke drukket nok tran for å unngå denne leie forkjølelsen
- funnet ut at jeg vil komme til å stemme på et hvert parti som lover lyntog mellom Oslo og Bergen.
-pillet av fingerneglene mine som før uka var lange og velpleide

I Paris kan man kjøpe vin på butikksalg "kjøp en flaske - få den andre gratis".
"ok" tenker jeg, og kjøper to vinflasker til prisen av en.

Over og ut