bort med deg

Endelig har hverdager blitt om til helgedager. Jeg puster lettet ut. Denne uka har vært fra helvete. Ting har liksom bare gått litt på skakke hele uka. Det er kanksje akkurat det som gjør den så ille. Det hadde kanskje vært bedre om ting hadde gått ordentlig til helvete istedet for sånn semi-helvete. Det er vanskelig å vite hvordan man skal takle semi-helvete. Uka har vært full av idiotiske tulleting. De har ikke vært alvorlige nok til at de krever en unnskyldning og en forklaring, men samtidig så dumme at man ikke vil la det gå forbi i det stille. Jeg har gitt rare inntrykk og svette håndtrykk hele uka, og de fleste situasjoner har liksom falt mellom to stoler. Sakl jeg forklare meg eller la dem tro at jeg er sånn her? Jeg klarer ikke bestemme meg for hvordan stol jeg skal sette meg på, og det jeg har bestemt har vist seg å bli kleint.

For eksempel torsdag. Tordag, da jeg fikk ekstra beskjed om å komme en halvtime tidligere for å bidra i forberedelsene til storbesøket hjemmefra. Torsdag morgen våkner jeg 30 minutter før jeg skal være på jobb, og i en by som Paris kreves det betydelig lengre tid fra mårratrynet befinner seg på hodeputa til det kommer seg til andre siden av byen. Jeg kommer for sent på jobb og for sent til møtet. Magen min rumlet og jeg drømte om pain au chocolat og croissants under hele møtet og gledet meg til å gofle i kantina i pausen. I pausen tok jeg heisen ned til kantina, men kom meg bare såvidt til 7.ende etasje før den stoppet. Heispause. Pauseheis. Jeg kom for sent til møtet igjen.

Ca sånn har uka mi vært hele tida. Vitser som ikke slår an, historier jeg ikke forteller ferdig fordi folk ikke hører på, kommentarer som ikke blir respondert på, samtaler uten tema. Jeg vil ikke tenke mer på det.

Sola skinner, himmelen er blå og jeg skal ta på meg mitt Jaqueline Van Bever og tusle rundt i marais med kaffe i hånda.