Angst og Filosofi

Jeg får vel gjøre som så mange andre:
music: Wilco - Via Chicago

Dette gleder jeg meg til.



Jeg har akkurat funnet min ex.phil-bok fra 2004 og trykker den mot mitt bryst. Her er redningen. Jeg trenger en redning, nemlig. Omkring fem bøker skal leses på to uker + pensumslitteraturen på det jeg nå anser som universitetets mest ubrukelige fag (og som jeg vurderer å ha som mål å kun stå på). Hjelp. Filosofiredningen er "filosofihistorie". En bok med idiotsikker innføring i hodene til Hobbes, Spinoza, Rousseau og alle tenkelige herligheter, skrevet av Nils Gilje. Nils. Denne uendelig sympatiske mannen, min foreleser, redningsmann og forfatter av redningsboka. Takk.

Takket være smart brainsene på mitt quiz-lag, vant vi quizen i går og billetter til DELILLOS. Jeg hylte av glede. Ville gått på konserten uansett, naturligvis, men nå får jeg billetten gratis OG med sikkert følge. Kroppen har 11 organ, norges nasjonalfjell er såklart Stetind og japan har mange flere provinser enn man skulle tro. So that so.

Det er fint å ha Delillos-konsert og en bursdag i vente. Også er det fint med en reisende pappa som kan ta meg og Ole ut på middag.

Forslag til nervedempende musikk mottas med takk.

Stønnende HORE

I dag, mandag, på min nye startdag, er Ida Breckan Claudi fysisk tilstede på lesesalen kl 0900. Imponerende vil noen si, ren vane vil jeg si. Rundt klokken 11 slenger ei tøs fra seg sekken og noen bøker ved siden av meg på nabopulten. Etter å ha bladd opp ei bok større enn en bibel fra 1600-tallet med tittelen "5000 russian words", starter sirkuset. Hun begynner å sukke. Også hoster hun høyt, uten å holde seg for munnen eller gjøre noen forsøk på å være diskret (et ord, for avansert til at dette brødhodet kjenner betydningen av det). Hun sukker, nærmest stønner høylytt. Mange ganger. Som om ikke det er nok, finner hun frem boller som hun sitter og slafser på innimellom all stønninga. Jeg kjenner at jeg hater henne. Jeg får ikke fullført en eneste setning om Lenins tolkning av Marxismen uten denne f***a si stønning rett i mitt høyre øre. Jeg teller 11 sukk mellom klokka 11:26 og 11:36. Kl 12:00 stønner jeg tilbake til henne og klasker penn og boka i pulten og pakker demonstrativt sammen. Jeg setter meg på mat.nat. istedet. Der hører jeg bare lyden av kalkulatorer.

Nå kureres jeg av Whitest Boy Alive og tanken på årets beste konsertopplevelse med Kings of Convenience i Johanneskirken.
"Vi spurte om å få låne orgelet. Det fikk vi ikke, men det ikke alle vet, er at dette pianoet har noe som ligner på orgelet" - Erlend Øye og setter igang "misread" med orgel-koring.
Erlend Øye er min "månedens helt" som jeg fra nå av skal kåre månedlig.

Etter en 9 timers lesedag, minus tiden det tok å gå mellom HF og Mat.Nat, ser jeg nå frem til at Hanna skal komme med vaffeljernet. Da skal vi lage vafler. Jeg gleder meg.

Fat man & Little boy.

Onsdag. I morgen begynner jeg på nytt. Jeg begynte riktignok på nytt på mandag også, men da var det eksamen og påfølgende eksamensøl. Så nå må jeg begynne på nytt på nytt. Fra og med torsdag den 16/11 skal jeg være på skolen fra 09-16 hver dag. Jeg skal ha faste møter med Rousseau, Carl Schmitt, Constant og resten av den lange lista med filosofer som skal utvide mine forståelseshorisonter og perspektiv. Jeg lover.

Dagen før den nye begynnelsen har jeg tilbrakt 4 timer på skolen, hvorav 2 bestod av konsentrasjon på høyt nivå for å forstå, og la være å le av vår noe hysteriske forelserer av veldig italiensk bakgrunn. Foreleseren Paola kaster uhemmet med armene når hun snakker, og avslutter ofte en setning med et hysterisk latteranfalt avbrutt av innoversnorking, mens hun konstant uttaler frykt som frukt.
Dagen før den nye begynnelsen har jeg flyktet fra høstregnet (som ser ut til å aldri ta slutt) og inn på koselige kafè Knøderen sammen med Olem og Elin og en annen hyperaktiv skrue. Jeg lærte at Fat Man og Little Boy var atombombene som ble sluppet under andre verdenskrig. (nei, jeg visste faktisk ikke det)

Nå gleder jeg meg til jul. Til ordentlig jul og ikke butikkjul med julemarsipan og -kalendere i butikkhyllene allerede i begynnelsen av Oktober. Teite liksom-julebutikker og teite liksom-julemennesker som kjøper julemarsipan allerede i oktober. Nei, jeg gleder meg til skikkelig jul. Jul i Bergen, men mest i Bodø. Jul med snø og fri og ski og gamle, gode folk og bil (miljøsvin som jeg er) og dyr øl på Kafè Kafka og familie og stappfullt kjøleskap og badstue og mat og peislukt og trær med snø på og nordlys.

Back in black

Pipip. her er jeg igjen og gir lys fra meg. Vel tilbake i Bergen etter eventyr med NU sine studentlag fra hele norgen land, i Kroatia, Bosnia og Serbia. Vanvittig spennende land.

De siste ukene har bestått av eksamenslesing, eksamenslesing og atter eksamenslesing. All denne lesinga med sikte på morgendagens eksamen. Med det sagt, får jeg panikk og avslutter internettilværelsen og går over i lesetilværelsen.
Takk for mei. Utsikt fra hotellet i Serbia. Et hotell med noe erotiske undertoner, og som vi flyktet fra så snart vi ble klar over hva "room servicen" kunne inneholde. Heia Natur og Ungdom.
Kanskje det vakreste bilde jeg noen gang har tatt?
Siste kvelden ute. Vi sørger for å holde oss langt unna alt som kan minne om prøvesmaking av lokalkultur/-øl og sponset Tuborg i videre ølproduksjon. Ane, Signe, Magnhild og Torkil

Kanskje det morsomste bildet noen gang tatt? Legg merke til Rasmus uttryksløse ansikt i det han hopper inn i bildet.
Serbere synes å tviholde på det gamle kvalitetsbilene fra Yugo-tida (Yugo-tida= Uttrykk for yugoslavia-tiden, brukt av folk som er overbevist om å ha full innsikt i tidligere Yugoslavisk kultur og historie. Jmf Ida).
Utsikt over Novi Sad. Masse luftforurensing, men veldig varmt.
Kroatiske høner. Tror de var lykkeligere enn norske høner.
Kristoffer og jeg i Bosnisk varme.
Olem og Kjerti + Rasmus og Ingun litt redusert etter kvelden før.
Full forståelse for dette.