glad

Det er lite som overgår den gleden det gir å plutselig åpne døra en lørdags ettermiddag for å finne to av mine yndlingsmenn på andre siden av den. Å finne Ivar, Marius og Poppy bak døra mi i Skogsveien var litt som å åpne den 24. julekalenderluka. På samme måte som den 24. adventsluka minner om alt som skal skje senere på dagen, minnet Skogsvei-trioen om alt det hyggelige som venter senere denne jula. Til tross for ny sveis, nye venner, nye besøksadresser, nye sko, nye jobber, nye stiler og nye hobbyer siden sist vi klemte på hverandre, er det ingenting som stopper maijnskitpraten i å gå som den alltid har gjort. Det er så uendelig fint å få bekreftet at selv med et helt kontinent mellom oss, er vi like mye Bodøværinger idet vi setter vår fot på denne hellige grund.

Herrene tok meg med på luftetur rundt Skogsveien, og før vi skulle til å overraske Marianne med julebesøk, satte rosa skyer i gang med å felle snø. Store, myke og deilige snøflak. Vi lagde spor i snøen på veien hjem og snakket om gamledager og nye dager.
Det er ingen ting i verden som slår jul i Skogsveien.

God Jul.

change of hearts

Jeg har ombestemt meg. Jeg er ikke lei Paris likevel. Dagen har gitt meg flere grunner til å ombestemme meg. En av dem er at man blant de to-komma-ettellerannet millioner mennesker som bor i byen, kan bumpe tilfeldig inn i ett man kjenner. Av et hundretalls skobutikker i et tjutalls bydeler, på et hundretalls tidspunkter og blant et åttesiffret antall mennesker, hadde Joachim og jeg beveget oss inn i samme skobutikk, på samme tidspunkt i samme bydel i samme by. Sykt.

Den andre grunnen til at jeg har ombestemt meg for at jeg ikke er lei av Paris likevel, heter Mariage Frères. Her finner man de deiligste av de deiligste lukter, mørke og nedslitte tregulv og små sjarmerende franskmenn i dress. Pene franskmenn i dress som raskt plukker opp min påtatte sjarme og romantiske humør, og som introduserer meg til de deiligste lukter mens de spør meg søte spørsmål. Man kan tvinne fingeren i håret, smile og takke merci til overdådige komplementer som ikke er vulgære fordi de kommer fra søte dresskledde franskmenn med store øyne og trutmunn. Jeg føler meg som en parisisk klisjé, litt som dette:

Og det er det få steder som vet bedre å innfri forventningene til et parisisk klisjéliv enn nettopp Paris. Ah, je l'aime!

Sukk.

n'importe quoi

Eg er rastlaus og to dagar unna alt eg savnar. Ole Magnus og mongo-effekten han har på meg er borte, og her sitter eg med et ynskje om eit gramatisk feilfritt og flytande nynorsk skriftspråk, og ein irriterande japansk samtale i bakgunnen. Berre to dagar til eg reis hjem. Eg gledar meg så sjukt. Eg har vorte lei av metroen, lei av udefinert vér, lei av dyr euro og av menneske som gjeng alt for sakte i dei fulle gatane. Eg treng ein pause fra storbykjas og -mas.

Torsdag leverte eg bacheloroppgåva. Det ga ein god følelse idet dama på postkontoret hardt og bestemt stempla den tjukke A4-konvolutten tre gonger og sa "voilà". Det var akkurat det eg følte; "Voilà!" "Ferdig!" "Bachelor!" Ole gav meg ein gratulerande high five og ein klem. Digg. Det er fantastisk å vite at oppgåva si skjebne ikkje lenger avheng av min innsats. No kan den seile sin egen sjø i hendane på ein eller anna julemarsipanetande sensor. Eg held det sannsynleg at den utdelte gjennomsnittskarakteren er høgare på høstsemesteret enn på vårsemesteret. Studentane har den fordelen at sensorane rettar eksamenane medan dei goflar i seg mandarinar, julemarsipan og -kaker; tre gode grunnar til å tro at dei er i ei slags jule-rus.
Eg håpar det.

Held dykk fast, eg kjem snart heim!

Glühwein

23 år og to dager. Bursdagen er vel overstått og velfeiret. Før bursdagsfesten var 6. desember veldig lite bursdagete, men med ballonger, papirpynt i taket og gelésprit kom bursdagsfølelsen tikkende inn.

Det som venter nå er julefølelsen. Forutenom mandariner og voldsom julepynt på Galeries Lafayette er det lite som minner om jul. Det er langt til nærmeste snøskavl og jeg kan gå ut uten lue uten å miste følelsen på øra. Det tas imidlertid noen initiativ for å lokke frem juleånden i oss. Nina inviterte til julesøndagsmiddag i går (som til norsk sammenligning var veldig lite julete) med Glühwein som aperitif. Nice.

Halvmett på couscous og varm på Glühwein tuslet jeg hjem til nummer 208 mens jeg pustet frostrøyk og hørte på Ane Brun. En koselig hjemtur med stopp ved slusene ved Canal St Martin. Akk, Paris mestrer å være vakker til og med en grå desemberdag uten snø.

Snart hjemreise. Jeg gleder meg som en unge. Ski, tv, sofa, kafka, nordlandspils, badstue, mandariner, pinnekjøtt og ribbe, bil, julefrokost, hund, familie, backgammon, venner.
(!!!!!!!)

exclamation mark

"denne forunderlige by som ingen forlater før har har fåt mærker av den..." Jeg snakker ikke om Knut Hamsuns Kristiania, men om Paris. Selvfølgelig. Jeg snakker kun om Paris.

Jeg har blitt sårbar for utropstegn. Det er slik Paris har "mærket" meg. Man ser ikke utropstegn noen steder her. Utropstegn er nesten forbudt i dette landet. Å bruke utropstegn i Frankrike er litt som å bruke fotformsko på fest. Folk frynser på nesen av sånt.
Derfor må jeg be folk om å være forsiktige med utropstegn rundt meg. Jeg blir stressa av det. Utropstegn i tekstmeldiner, e-mails og (Gud forby) utropstegn i eventuelle kommentarer som måtte komme til mine meningsløse blogginnlegg.

Bruk av flere utropstegn etter hverandre vil jeg ikke en gang gå inn på. Flere utropstegn etter hverandre kan under ingen omstendigheter rettferdiggjøres.

"Hvis semikolon tilhører tegnenes overklasse, tilhører utropstegnet den møkkete arbeiderklassen" er resultatet av google-søk på "utropstegn".

Hilsen snobbete, men stolt tilhører av tegnenes overklasse.

In the Reins

Nå hører jeg på den fineste sangen jeg vet om; In the Reins av Calexico og Iron and Wine. Det, kombinert med høstmørke og kalde tær under ull-teppet gjør meg ikke så lite melankolsk og savnfull. Det er ikke så lett å sette fingern på akkurat hva man savner, men det er tydelig at det er en følelse av savn etter ettellerannet inne i organismen. Kanskje savner jeg et sted der regnet regner rett ned istedenfor fra siden slik at iskalde regndråper lurer seg inn i bukselinninga og oppunder jakka og gjør at beinmargen min fryser til is.

Nei, jeg tror ikke jeg ønsker å være noe annet sted enn i Paris selv om det er veldig kjipt vær i byen for tiden. Jeg digger fortsatt denne byen og tilværelsen her. Særlig når den krydres med fantastiske museer som Musée d'Orsay (som har blitt min absolutte favoritt), deilig kaffe og chocolat chaud, god vin, fint besøk. Siste fine besøk var av Mads. Det ble ei dyr, men veldig gøy helg. Nå får kroppen min en ukes resitusjon før det går løst påny med Even fra Libanon. Finfint besøk fortjener tilstrekkelig med oppvartning og underholdning.

Nei, det er ikke savn etter noe veldig spesielt. Kanskje heller en følelse av tilfredshet. Jo, jeg tror det er det. Jeg har mandariner, sjokolade, et par resterende episoder av Sopranos, fersk baguette og en mjauende og kosete katt rundt meg i skrivende stund. Gode grunner til å være fornøyd.

"Så sitter dem der, som sånne små ekorn med de digitale ordbøkene sine"
- Joachim om asiatene i klassen sin. Ukorrekt, men herlig uttalelse fra herlig fyr.

Jeg gleder meg til jul

funny time of year

Calexico. Min nyoppdagede skatt.

I en tid med alt for mye tid, er det deilig å fylle den med fin musikk som får deg til å glemme alt det viktige en kunne brukt all denne tiden til. Tiden går saktere når det går mot jul. Heldigvis. Samtidig går tiden kjempefort fordi man vet akkurat hva dagene før jul skal fylles med. Men om det er noe som får tiden til å gå fort, så er det nettopp all snakkingen om den. Derfor slutter jeg her. Jeg liker nemlig at tiden går sakte.

Jeg ser at avsnittet over er ganske så ambivalent, men det er akkurat det jeg er overfor tema tid. Eller "temps" som det heter på fransk. Men det uttales bare "tæå:" <-- ikke så god på akkurat det med lydskrift, men har blitt god til å snakke fransk.

Jeg er imidlertid ikke så flink på å stå opp tidlig. Jeg skal prøve å bli flink til det. Og jeg skal begynne prøvelsen i morgen. Derfor skal jeg legge meg nå. Full av tid og god musikk på øret.

Jeg håper det begynner å snø snart. Men selv om det ikke gjør det, skal jeg bruke neste dag med massevis av tid til å gå rundt ved Galleries Lafayette og Printemps og gjøre det som på dårlige amerikanske tv-serier kalles window shopping, men som jeg kaller å beundre overdådige utstillingsvindu i verdens motehovedstad.

La vie en rose

Mandag igjen. Helsikke som disse helgene blir om til mandager. Til min store glede betyr det fint lite. For meg er mandager og fredag de samme. Det eneste som skiller dem er at jeg sliter med litt mindre dårlig samvittighet for alt jeg skulle gjort på en fredag enn på en mandag. Faen, nå kom jeg på alt jeg skulle gjort igjen. Æsj. Dårlig samvittighet.

En god måte å glemme det hele på er The Flight of the Conchordes. Fyttigrisen, så gøy.
Hahaha.

Igår fikk jeg en rose av en tilfeldig fyr på metroen. Ja, sånn er det i Paris. Trekkspillmusikk og rosefrieri på hvert gatehjørne.

Bret og Jemaine venter. <3

The aftermath

Helga før sjampagnekorkene spratt rundt om i verden og før verden stemte i en felles "YES WE CAN", satt to jenter fra brunostens hjemland fast i en leilighet i Paris. De satt fast pga av et mystisk virus som gjorde at underskrevne i tre dager var lenket til en tilværelse der tilgang til toalett innen 20 sekunders avstand var prekært. Jeg hadde planlagt helga ned til minste detalj og lenge gledet meg over alt jeg skulle ta Hanna med på.

Istedet ble jeg sittende på do, mens hun sprang ned å kjøpte Cola og kjeks.

Helga ble på underlig vis veldig fin til tross for ekstrem passivitet, oppkast og "numéro cinq". I mangel på annen underholdning undeholdt vi oss selv og endte opp med svært mange tilfeller av "den gode samtalen". Nå tror jeg enda sterkere på det Robert Putnam kaller "social capital" og verdien av den gode samtalen og "human ineraction". Vi fikk dekket de fleste vikitige tema; finanskrise, kjærlighet, politikk, sex, sosiale klasseskiller, presdentvalg, skolepolitikk, fremtid, gutter, mat og forhold.

Nå har kroppen min stabilisert seg, men før den gjorde det leste jeg denne herlige tolkningen av livets sirkel i Rocky (som går alt for fort å lese ferdig!).

"Så var man inne i livets høst igjen. Hvert år når man er inne i livets høst begynner man å skru ned tempoet og nyte de siste gyldne årene. Man setter større pris på naturens skjønnhet og så videre, sexlysten har gitt seg for lenge siden, men man har forsonet seg med at tilværelsen går mot slutten. Deretter kommer vinteren og døden, og kroppen blir frosset ned av caleforniske new age-forskere for å bli tint opp igjen til våren når forskningen har kommet langt nok. Da blir man født på ny og er ung og kåt igjen. Om sommeren er man middelaldrende, står foran grillen og klør seg i den digre ræva si og glaner etter regnskyer. Når man kommer til livets høst bryr man seg ikke lenger om været. Når jeg dør neste gang gjør jeg det for 35. gang. Jeg tror jeg kommer til å rekke 105 reinkarnasjoner før the big steep, så jeg har to tredjedeler igjen. Det er ganske mye. "

Livets høst, ja. Sånn føles det om dagen. Jeg har ikke lyst til å bevege meg utenfor. Kun sitte inne med varm te, sjokolade, Heroes (mitt nye litt teite, men veldig underholdende HBO-prosjekt), dyne og en ferdigskrever bacheloroppgave.

Motivasjonstips byttes gjerne mot franske gloser. Ta kontakt.
Bill.mrk. "daff&dum"

ooooOOOBAMA!

Yes they can! Endelig ser vi litt fornuft hos amerikanerne.

Jeg tror vi skylder tidens tann en takk for at det ikke ble McCain som ble USAs 44. president, for hvem ville vel takket nei til å se en kjekkas som dette boltre seg over verdens tv-skjermer de neste fire årene?


Jeg kjenner jeg lett kunne satt min politiske fornuft tilside for et sånt utseende. Heldigvis har tiden sørget for å frelse meg fra slike fristelser og fått McCain slik ut den dag i dag:

kapitalister i alle land: forén dere!

Siste onsdag i oktober pakket jeg frem ullsokkene for første gang. Selv med tre lag sokker fryser jeg på beina. Samme dagen som beina mine holder en konstant temperatur på ca åtte grader celsius, ser jeg pynta juletrær inne på galleries lafaette. "Il commence à faire froid" er kanskje den mest sagte og hørte setningen i Paris for tiden. Når en ikke snakker om hvor kaldt det begynner å bli, snakkes det om finanskrisen og Barack Obama. Mine absolutte yndlingstema for tiden. Kalde tær, juletrær, dyr euro og konkurser- noe sier meg at vi nærmer oss ei anna tid.

Euroen er en hel krone dyrere enn for en måned siden, Sterling og Island er konkurs, amerikanerne er i ferd med å stemme frem en svart demokrat - Obama får forandringer (som han jo skriker etter) i massevis. Tidenes beste og altomfattende såpeopera er i ferd med å rokkere på spillelisten. Hovedrollen Herr Kapitalismus dør en langsom og smertefull død, ikke ulik den som røyking forårsaker, og inn kommer Monsieur Russki og Madame China. Disse skal komme til å fryse Kapitalistkongens kone, Ms USA, ut fra selskapet og hun skrives etterhvert ut av serien idet hun skrumper inn og forsvinner. Monsieur Russki + China danner den nye poppis-klicken som alle er dritredde for og som alle derfor vil være venn med. Island har allerede søkt seg inn i klicken og har spurt Russland om milliardbeløp for å få najsonen på beina igjen, noe som Frøken Norge og Familien EU blir fornærma og nervøse for.

Jeg elsker denne tiden. Ute er det kaldt, og det blir deiligere og deiligere å komme inn i varmen. Alt jeg tenker på om dagen er nye høstgensere, varm sjokolade, ulltepper, lodne votter og meningsmålingsstatistikk. Sistnevnte hører selvfølgelig ikke helt med i min parisiske høstromanse, men er uunngåelig fordi den utgjør et konstant og tilsynelatende uløselig problem. Bachelorstagnasjon har vært et vikitg stikkord de siste ukene, og jeg ser ingen vei ut av stagnasjonen med mindre meningsmålingsstatistikk går over fra å være et problem til å bli en løsning.

Velvel. To dager igjen før bacheloroppgaven tar helg. Da kommer Hanna på besøk og jeg skal ta henne med ut i kulden langs høst-dekorerte avenuer og til "Vélo et chocolat" der en kan gjemme seg for kulden og drikke varm sjokolade mens en får sykkelen reparert(!). På kveldene skal vi drikke oss halvfulle og sjarmerende før vi går ut og ser på søte franskmenn med krøllete hår, runde øyne og trutmunn.

Finanskrise, høst, USA-valg, Ullsokker, kapitalistslutt, og Marxist-seier. Jeg digger det.

Lørdag er det "fete des mortes", en morbid fering av de døde og jeg vet akkurat for hva jeg skal skåle; kapitalistdøden.

Til Morgenbladet

Det er fint å kunne sove lenge på en onsdag. Hvis jeg en gang blir full av plikter og stå opp tidlig-rutiner, skal jeg tenke tilbake på denne tiden da jeg kunne sove så lenge jeg ville, velge om jeg ville gjøre ingenting eller mye. Det er ei deilig tid om enn litt lite konstruktiv.

I går var det tirsdag, og en av de mange tingene jeg digger ved tirsdager, er at det er dagen da Morgenbladet faller ned i postkassa mi. Morgenbladet. Hvilket treffende navn, for det er nettopp onsdag morgen jeg får full valuta for min investering i avisabonnementet. Da setter jeg meg ved stuebordet med en kjempekopp med kaffe og koser meg gjennom horisontutvidende artikler. Og apropos valuta, ser jeg i yndlingsavisen min at Euroen er på hele 8.6 kroner.

8.6 kroner! Helvete. Jeg kan i mitt 22 år gamle liv ikke huske at jeg har betalt så mye for én euro. Hodeløse amerikanske kapitalister fra helvete har gjort at husleia mi har økt med 400 kroner på bare få måneder. Dette betyr at jeg har mindre penger å rutte med når jeg, i motsetning til materialistiske amerikanere, vil investere det lille som er igjen av studielånet mitt i parisisk kulturell kapital.

Samtidig som verdens finansmarked går til helvete, pyntes butikker over den norske land med julenisser og -trær fra truede regnskoger og kommersialiseringen av alt som en gang var hyggelig og ikke-kommerst, får seile sin egen uforstyrrede og kyniske sjø. Må finanskrisen inn og stjele folks sparepenger før vi fatter hvordan det kan går om vi lar penger styre oss? Om ikke en euro til 8.6 kroner får folk til å skjønne hva som kan skje om man stemmer FrP og fortsetter å synes det er greit at julen starter i oktober, lurer jeg på om menneskeheten har møtt intelligensveggen. Svaret på dette får vi i november og heter enten Obama eller McCain.

Go Obama!

l'automne m'embrasse

Ny mandag, nye ambisjoner.

Helga ble særdeles fuktig og jeg sitter foran datamaskinen på et gulvteppe marinert i rødvin fra lørdagens fyllekalas og en hodepine som har hamret i skallen siden søndag morgen. Vel vel. Nok en unnskyldning til å utsette det nødvendige spa-taket for bacheloroppgaven.

Paris er fantastisk for tiden. Gatene er overfylt av de største løvblarne jeg har sett i mitt liv, og avenuene og overgrodde smug er så fulle av deilig høstluft og -løv at de gir meg følelsen av å vandre rundt i en eneste stor og god høstklem. Helga har vært veldig fin og høstlig. Fredag flyktet jeg fra skrivestopp og dårlig arbeidsmoral, og vandret rundt i park Buttes Chaumont og rundt omkring i Belleville med Pierre Antoine. Der så vi, ved place des Fêtes, mannen som spiller så fryktelig kult og kjekk i Samuraï. Med lang beige frakk og fransk hatt - akkurat som i filmen. Lørdag var jeg på marked og kjøpte billige ting og snikk-snakket meg rundt med artige selgere før jeg ganske så uelegant rølpet meg til en førsteplass og var festens desidert fulleste. Heldigvis tok herligheten sted hjemme hos meg og Yeo Jin, slik at veien til senga var rimelig kort. Vellykket fest har jeg i ettertid blitt fortalt og jeg velger å tro på påstandene. Det er jo begrenset hvor ille det kan være når leiligheten er fylt til veggene av folk og når vinflekker på de underligste stedet vitner om festens grad av festlighet.

Mandagen har nå blitt til noe så ufornuftig som kjøp av overpriset cola og kaffe på café, men med et nokså fornuftig innslag av leksehjelp for Joachim. Og å introdusere ham til kontinentets beste Falafel, kan jo heller ikke sies å være alt for ufornuftig. Falafel med stor F.

Mens Paris gir meg deilige høstklemmer - sånne som føles likt som de klemmene man får av kjekke høye gutter med store boblejakker og myke kinn, fortsetter jeg søke etter en slags struktur og progresjon i hverdagen. Det er ikke så enkelt når lokkende milde høstklemmer i verdens flotteste parker tar konsentrasjonen fra en.

groggy

Plutselig er det snart helg igjen. Jeg synes ikke uka gjør noe annet enn å bli om til helg. Denne uka har gitt meg ganske liten tid til å bli klar for helga. Uka som jo skulle foregå under allskens lovord om bedre helse, mer trim, mindre sukker og mer fornuftighet. Jeg har selvfølgelig ikke lykkes i mitt nokså ambisiøse prosjekt, og jeg spør meg selv når jeg endelig skal lære meg å uttøve selvkontroll, eller enda bedre spørmål; når skal jeg innse at jeg ikke eier det.

Hvorfor er jeg så glad i alt man ikke burde være glad i?

Heldigvis er jeg glad i bacheloroppgaven min. Den er det ensomme innskuddet på fornuftskontoen min. Frøken Bachelor og jeg kommer foreløpig særdeles godt overens. Selvsagt har vi våre uoverenstemmelser en gang i blant, men denne uka har i grunn vært en faglig givende uke. Før den plutselig ble helg.

Før uke 40-ettellerannet ble til helg, har jeg:
-kommet over den dårlige samvittigheten fra helga før
-fått en ny (og veldig kul) venn
-blitt forkjøla
-pustet inn mye biblotekluft
-prøvd å stake ut løypa for neste semester
-ikke drukket nok tran for å unngå denne leie forkjølelsen
- funnet ut at jeg vil komme til å stemme på et hvert parti som lover lyntog mellom Oslo og Bergen.
-pillet av fingerneglene mine som før uka var lange og velpleide

I Paris kan man kjøpe vin på butikksalg "kjøp en flaske - få den andre gratis".
"ok" tenker jeg, og kjøper to vinflasker til prisen av en.

Over og ut

Se min kjole

Lørdag. Klokken er 21.32. Jeg liker dette tidspunktet. Like før alt skal skje. Det har riktig nok skjedd mye den siste tiden. Av høydepunktene kan jeg sette "seier over Sciences Po" og "(very) blue skirt purchase" øverst på hendelseslista. En lørdag i juni, full av lettelse, sol, musikk fra mitt nyinnkjøpte headsett av beste kvalitet, mastercard og lykkerus, tok meg ut på luftetur i Paris - byen som jeg blir mer og mer forelsket i.
Jeg elsker Paris.
Jeg elsker Paris.
Jeg elsker Paris.

Letter To Nina

Eksamenstid gjør morsomme ting med en. Leiligheten er sjelden så proper som de siste ukene før eksamen. Støvtørking, neglelakkering, badekardesinfisering og diverse rariteter synes mye mer morsomt enn å bestige det forestående fjellet av tungt faglitteratur. Merkelig.

Vel fire måneder tilbakelagt i Paris, og jeg kan si meg fornøyd. Jeg har klart det jeg på et tidspunkt var helt sikker på at jeg ikke ville klare. Sciences-Po kan ta seg en bolle og jeg meg en øl med god samvittighet - snart. Tirsdag blir det øl med god samvittighet. Fredag, lørdag, søndag og mandag blir det øl med litt mindre god samvittighet. For ja, det drikkes mye øl. Ikke så mye vin som man skulle tro var naturlig i Frankrike, neida, øllen forblir min favoritt.

To uker igjen til jeg reiser hjem. Det blir nok godt med en pause fra svette metromenn og -kvinner (inkludert meg selv i disse dager), trafikkstøy og ufornuftige fristelser. Skrivestopp.

En fornemmelse av påske

Det er langfredag og den føles nettopp slik. Lang, grå og forvirret. Det er flere ting som forvirrer meg. Først og fremst været som en mer ubesluttsom enn meg - et mål som er vanskelig å slå i disse dager. Jeg er svært ubesluttsom, eller kanskje nærmere tiltaksløs. Et helt fjell av gjøremål er stabilt plassert foran nesen min. I steden for å bruke energien min til å rydde bort deler av fjellet, bruker jeg den heller på å forsøke å gjøre arbeidsfjellet om til påskefjell. Jeg drømmer meg bort til fjellet med familie, ski, aking, appelsiner og alle klisjeer som hører påsken til. Jeg vil spille kort og drikke rødvin fra en halvdyr pappkartong, røyke sigaretter, være småfull samtidig som jeg lukter bål og svette fra dagens tilbakelagte skitur.

Isteden sitter jeg her og håper på en bølge av motivasjon til å lete etter ikke-fransk litteratur til elite-prosjektet mitt.

Jeg håper været bestemmer seg for å bli vår snart. Jeg gleder meg villt til å innta Paris parker med skolebøker, rutete duk, vin og ost.
Ja til klisjeer.

hakkespett

Jeg har et tre på utsiden av vinduet mitt. Et stort tre med plass til mye rart. Jeg har sett duer som krangler, som kysser, som parrer og nå tror jeg at jeg ser en hakkespett. Den er veldig liten, men lager likevel mye lyd. En lyd som hakkespetter gjør. Tror jeg, det er i alle fall derfor jeg tror det er en hakkespett. Jeg har aldri sett en hakkespett før, så jeg er selvfølgelig ikke helt sikker, men jeg er jo i utlandet og der fins det mange ting man ikke har sett før. Lister over ting jeg ikke har sett før er lang, så jeg velger å unngå å skrive den.

So far so good. Paris er heldigvis ikke så skummel som først antatt. Det er fortsatt en dose skummelhet i hverdagen, men i akkurat passelig mengde. Det skumle er alt fra å sitte på metroen alene med en gærning om natten, folk som synger høylytt i gatene, lange nedover-rulletrapper, studenter i slips og dyre frakker, biler som kjører fort og som aldri stopper for fotgjengere, muntlig-presentasjoner, dyre priser og for lite penger.

Heldigvis er det mest av det gode. Så mange gode og ikke-skumle ting at også den listen blir for lang til å begynne på.

Snart er det helg, og for enkelte lengre nord, påske. I Frankrike flesker dem til med en dag påskeferie. Mandag. Dermed utgår mine kanskje litt for ambisiøse planer om å reise rundt i vindaler og drikke vin i påsken. Vinpåske. Utgår.

Konklusjon: Jeg har det bra. Bedre enn på lenge. C'est tout.

Uredd '08

er slagordet for året som nå akkurat har blitt ni år gammelt. Jeg tror slagordet er forbeholdt 2008 mer enn noen andre år. Foreløpig funker det ikke helt som jeg vil. Jeg er nemlig ganske redd. Frankrike ser skummelt ut fra denne vinkelen. Bodøvinkelen som er så trygg og lun, kanskje ikke et passende adjektiv med tanke på at byen er temmelig forblåst, men lun nok til at jeg ikke har lyst til å forlate det. Litt sånn som senga er en kald vintermorgen. Men på samme måte som sengetilværelsen vil bli litt i overkant kjedelig og innholdsløs, vil nok også bodø-tilværelsen bli nokså kjip etter hvert som man blir boende her for lenge. Men som Solveig bemerket her en romjulsdag, finnes det nok et visst oppførselsmønster når jeg befinner meg en plass på vei til en annen... (Det e problemfritj)

Ting som har forandret seg siden siste innlegg:
- volumet i håret mitt er sporløst forsvunnet
- kroppsfasongen min
- adressen min
- antallet personlige eiendeler
- alderen min
- franskvokabularet har utvidet seg fra innholdet i "le sac de voyage" til eiendomspronomen
- sivilstatusen min
- håret mitt har gått fra krøller til "udefinert"
- årstallet


Nå teller jeg dager til avreise og streker i (litt for) langsomt tempo over ting på gjøre-lista mi.
Bon anée!