I dag vant jeg. Jeg digger å vinne. Jeg veddet med kollegaen min (åh, så kutl å kunne si det) om Paris' høyeste tårn. Han mente det var tour Montparnasse, jeg: Eiffeltårnet. Selvfølgelig. Eiffeltårnet er 101 meter høyere enn tour Montparnasse. Dermed kan jeg se frem til et glass (bedre) vin ved "neste anledning".
Sweet. Og vikitgst av alt: JEG VANT!
tirsdag, januar 27, 2009
mandag, januar 26, 2009
misantropen
Jeg har nå, i ganske akkurat ett år, gått rundt i Paris og følt meg urovekkende munter og folkelig. Hat-anfallene som akkompagnerte meg de fleste lesesaldagene i Bergen har vært så og si fraværende siden jeg forlot landet. Min forakt for latinamerikajenter, slafsing, motvind og sidelengsregn, jenter med joggebukse og "out of bed"-hår, høytskrålende bergensere og pretensiøse universitetsjævler skyller ikke over meg ikke lengre, og i en ubevisst stund har jeg tenkt "har jeg det for bra?". Jeg har lenge hatt grunn til bekymring.
I dag fant jeg meg selv igjen. Puh. Jeg fant meg selv på metroen. Der fant jeg også en gjeng japanere. På stasjonen Galleries Lafaytte - byens mest poshe kjøpesenter. Helvetes japanere. Fy i helvete så jævlig de er. Halvtjukke og midt i sin verste overgangsalder. Mon tro om det er (vel begrunnede) mindreverdighetskomplekser som gjør at de aldri forekommer i flokker på mindre enn 25. Så går de der, stinne av yen, i glitrende boblejakker og Louis Vuitton-jakker som er like stygge som de er dyre. Og det som nesten er like ille som blitsregnet og japselattern som ljomer etter dem, er de så intenst stygge hodeplaggene de går med. Faen asså. Det er som om "kulda" (det kan jo ikke kalles det for en hardbarka nordlending) legitimerer bruk av all slags vrangstrikka og jævlige pelsdotter av noen hodeplagg de tillater seg å gå med. Alle de bortskjemte, små og joppete dametøsene går med hatter som aldri burde fått lov til å se dagens lys.
Gutter med lange negler er forresten også noe av det aller aller verste og mest frastøtende jeg kan tenke meg. Æsj æsj æsj. Jeg har ikke ord for hvor ekkelt jeg synes det er.
Puh. Velkommen tilbake, Ida.
I dag fant jeg meg selv igjen. Puh. Jeg fant meg selv på metroen. Der fant jeg også en gjeng japanere. På stasjonen Galleries Lafaytte - byens mest poshe kjøpesenter. Helvetes japanere. Fy i helvete så jævlig de er. Halvtjukke og midt i sin verste overgangsalder. Mon tro om det er (vel begrunnede) mindreverdighetskomplekser som gjør at de aldri forekommer i flokker på mindre enn 25. Så går de der, stinne av yen, i glitrende boblejakker og Louis Vuitton-jakker som er like stygge som de er dyre. Og det som nesten er like ille som blitsregnet og japselattern som ljomer etter dem, er de så intenst stygge hodeplaggene de går med. Faen asså. Det er som om "kulda" (det kan jo ikke kalles det for en hardbarka nordlending) legitimerer bruk av all slags vrangstrikka og jævlige pelsdotter av noen hodeplagg de tillater seg å gå med. Alle de bortskjemte, små og joppete dametøsene går med hatter som aldri burde fått lov til å se dagens lys.
Gutter med lange negler er forresten også noe av det aller aller verste og mest frastøtende jeg kan tenke meg. Æsj æsj æsj. Jeg har ikke ord for hvor ekkelt jeg synes det er.
Puh. Velkommen tilbake, Ida.
søndag, januar 25, 2009
101 innlegg
Jeg kan se inn i stua til naboen på andre siden av gata. De har middagsgjester rundt spisebordet under den store lysekrona. Igjen. De har middagsselskap veldig ofte. Oftere enn normalt tror jeg. Nå ser det ut til at det deles ut sanghefter og at det sies noen (sikkert) velvalgte franske ord. Middagsselskapet får tankene mine over på 2008s siste middagsselskap - nyttårsaften der det også ble delt ut sanghefter og sagt noen ikkeså velvalgte ord.
Nå er jeg mange innsjøer, hovedsteder, land og fjell unna, men inni hodet mitt står vi alle tett i ring og synger/roper Ellinors vise. Det er fint å kunne møtes inni hodet mitt. Det fineste er at vi kan møtes akkuart når og hvor vi vil, selv om minnemøtene ikke er like fine som ordentligmøter Det har imidlertid skjedd mye siden minne-innsamlinga i jula. Jeg har blitt klokere, finere i klærne, sulten og urban igjen. Før jeg ble det kan følgende hendelser noteres;
- Jeg ble lagt inn på Aker sykehus, men ble diagnostisert med noe så kjedelig som MUPS (medisinsk uforklaringe plager og sykdommer)
- Jeg begynte i jobb
- Jeg har klart å holde rorbua-vitsene inni meg til tross for mye og veldig god champagne og vin på middag hos ambassadøren.
- Jeg har fucka opp en del andre ting (som ikke egner seg å legge ut om i offentligheten)
Sumsummarum: Jeg har det fint, om enn litt forvirra.
Nå er jeg mange innsjøer, hovedsteder, land og fjell unna, men inni hodet mitt står vi alle tett i ring og synger/roper Ellinors vise. Det er fint å kunne møtes inni hodet mitt. Det fineste er at vi kan møtes akkuart når og hvor vi vil, selv om minnemøtene ikke er like fine som ordentligmøter Det har imidlertid skjedd mye siden minne-innsamlinga i jula. Jeg har blitt klokere, finere i klærne, sulten og urban igjen. Før jeg ble det kan følgende hendelser noteres;
- Jeg ble lagt inn på Aker sykehus, men ble diagnostisert med noe så kjedelig som MUPS (medisinsk uforklaringe plager og sykdommer)
- Jeg begynte i jobb
- Jeg har klart å holde rorbua-vitsene inni meg til tross for mye og veldig god champagne og vin på middag hos ambassadøren.
- Jeg har fucka opp en del andre ting (som ikke egner seg å legge ut om i offentligheten)
Sumsummarum: Jeg har det fint, om enn litt forvirra.
lørdag, januar 17, 2009
Om å begynne
Første dag på jobb. Herregud. Jeg overlevde. Jeg burde snart begynne å ane et mønster, nemlig at det sjeldent er så skummelt som jeg tror. Første dag på jobb ble jeg møtt av et godt håndtrykk, en god klem og uendelige påfølgende (klamme) håndtrykk. Jeg har fått komplimenter fra den afghanske ambassadøren, et fast håndtrykk fra den japanske og en hel del lykkeønskninger fra tidligere norske stortingsrepresentanter.
Dagen bestod av møteforberedelse, møtevirkosomhet, lønsj og mere møtevirksomhet. Jeg kan oppsummere dagen med mye snikksnakk, mange håndtrykk og 6 timers tilstedeværelse i UNESCOs eksekutivrådsmøte. <-- stilig ord på matchende stilig jobb.
Jeg har hatt på meg skjorte og blazer, vært rak i ryggen, lekt selvsikker og altvitende, og de største spørmålene jeg sitter igjen med er "hvorfor har representanten for Togo lilla hår?" og "hvordan skal jeg noen gang komme meg gjennom jungelen av forkortelser, dedikasjoner og UNESCOs strukturelle oppbygging"?
Har det gått flere hus forbi at 2008 var året for poteten?
Klokeste ord sålangt idag (angående helvetet i Gaza); weapons should not be the language of this world, dialog should be our common language" - kloke ord fra en (ikkeså klok) kubansk ambassadør.
Nå kan jeg telle mange komplimenter, et stk telefonnummer til en brannmann fra den lokale brannstasjonen, en erfaring rikere, mange øl innabords og et mer optimistisk syn på forestående semester.
Med vennlig, optimistisk, lettet og spent hilsen
Ida/ Jaqueline (mitt nye favoritt-alter-ego)
Dagen bestod av møteforberedelse, møtevirkosomhet, lønsj og mere møtevirksomhet. Jeg kan oppsummere dagen med mye snikksnakk, mange håndtrykk og 6 timers tilstedeværelse i UNESCOs eksekutivrådsmøte. <-- stilig ord på matchende stilig jobb.
Jeg har hatt på meg skjorte og blazer, vært rak i ryggen, lekt selvsikker og altvitende, og de største spørmålene jeg sitter igjen med er "hvorfor har representanten for Togo lilla hår?" og "hvordan skal jeg noen gang komme meg gjennom jungelen av forkortelser, dedikasjoner og UNESCOs strukturelle oppbygging"?
Har det gått flere hus forbi at 2008 var året for poteten?
Klokeste ord sålangt idag (angående helvetet i Gaza); weapons should not be the language of this world, dialog should be our common language" - kloke ord fra en (ikkeså klok) kubansk ambassadør.
Nå kan jeg telle mange komplimenter, et stk telefonnummer til en brannmann fra den lokale brannstasjonen, en erfaring rikere, mange øl innabords og et mer optimistisk syn på forestående semester.
Med vennlig, optimistisk, lettet og spent hilsen
Ida/ Jaqueline (mitt nye favoritt-alter-ego)
onsdag, januar 14, 2009
sangen om imårra
Rare ting. De er overalt og det skjer hele tiden. 2009 har allerede gitt meg mange rare ting. Av de rareste er de (nesten) daglige møtene med en gammel venn i Oslos gater. Vi møtes på helt forskjellige steder i Oslo og på helt forskjellige tider. Men det rareste er kanksje at vi har møttes tilfeldig hver gang jeg har vært i Oslo de siste fem årene. Fint, tenker jeg. Da trenger vi verken utveksle nummer eller avtale å møtes. Vi møtes jo uansett.
Den andre rare tingen 2009 har gitt meg er kjærlighetssorg. Dette er det aller aller rareste og kjipeste og mest altomfattende og tristeste og destruktive av alle. Den gjør at jeg gråter og gjør rare ting. Sånn som å skrive om det her.
Den tredje rare tingen 2009 har gitt meg er et (kort) sykehusopphold.
Den fjerde rare tingen 2009 har gitt meg er skrivestopp.
Stopp.
Her kommer mitt yndlingsdikt istede:
Blå skrivebok nr. 10
Det var en gang en rødhåret mann som ikke hadde øyne eller ører. Hår hadde han heller ikke, så rødhåret var en sannhet med modifikasjoner.
Snakke kunne han ikke, fordi han ikke hadde munn, Nese hadde han heller ikke.
Han hadde ikke engang armer eller bein. Noen mage hadde han heller ikke, ingen rygg hadde han, og ingen ryggrad, og ikke noen slags innvoller heller. Han hadde ingenting! Så, det er umulig å skjønne hvem det var.
Det er vel best at vi ikke snakker mer om ham.
- Daniil Kharms
Den andre rare tingen 2009 har gitt meg er kjærlighetssorg. Dette er det aller aller rareste og kjipeste og mest altomfattende og tristeste og destruktive av alle. Den gjør at jeg gråter og gjør rare ting. Sånn som å skrive om det her.
Den tredje rare tingen 2009 har gitt meg er et (kort) sykehusopphold.
Den fjerde rare tingen 2009 har gitt meg er skrivestopp.
Stopp.
Her kommer mitt yndlingsdikt istede:
Blå skrivebok nr. 10
Det var en gang en rødhåret mann som ikke hadde øyne eller ører. Hår hadde han heller ikke, så rødhåret var en sannhet med modifikasjoner.
Snakke kunne han ikke, fordi han ikke hadde munn, Nese hadde han heller ikke.
Han hadde ikke engang armer eller bein. Noen mage hadde han heller ikke, ingen rygg hadde han, og ingen ryggrad, og ikke noen slags innvoller heller. Han hadde ingenting! Så, det er umulig å skjønne hvem det var.
Det er vel best at vi ikke snakker mer om ham.
- Daniil Kharms
Abonner på:
Innlegg (Atom)