Rainbowwarriors

Jeg vil ha kaffe, sjokolade, røyk, øl, potetgull, frukt, Narvesen-pølse, after eight-sjokolade, en tekstmelding fra et ukjent nummer, en invitasjon til søndagsgodteri og -film, en stor TV-skjerm, en hund, et fjell å gå tur på, nye joggesko, tilgang til 6 millard d'autres-utstillinga, energi til å jogge, lyst til å jogge, beslutningssans, et innkommende anrop fra en venn langt unnafra, fine søndagssklær, sol og varmegrader, Cocorosie-album.

Nå får Feist til å tenke fine tanker, og jeg kan begynne å se frem til sommern og dette som jeg i skrivende stund savner:

freitag fahrenheit

Freitag in the night. I dag har jeg vært "casual friday" og sneket på meg sneakers på jobb. Sjåføren vår (for ja, vi har en sjåfør) synes jeg så funky ut og lurte på hvor det var blitt av hælene. Jeg sa jeg hadde planlagt å holde meg utenfor almennheten og inne på kontoret hele dagen, og at jeg derfor tillot meg Nike-sko istedenfor høye hæler som sier klikk klakk når jeg går i gangene. Han synes det var litt rart.

Jeg har ikke kommet i mål med alt som burde vært gjort før fredagen ble om til helg, men kastet allikevel inn håndkledet en halvtime før stengetid. Effektiviteten gikk inn for telling etter sjokoladekjeks nummer 17 og et ukjent antall kaffekopper. Nå er jeg klar for det som helga har å lære meg. Jeg skal spise ost, reise med tog og lage matpakke før vi reiser til Versailles på søndag. Men først skal jeg ut og utforske freitag fahrenheit-tempen i Paris. Selv om den sikkert er noe høyere i Deutschland:

ex-liverpool

Ok, det ble øl og jobb-cocktail i dag også.

Jeg har sett Liverpool vs Real Madrid. Også har jeg drevet networkin på høyt nivå.

For første gang heiet jeg på Real Madrid.

System overload

Det blinker røde lamper i sidesynet mitt. De har vært der en stund, men jeg har kledt på meg skylapper og druknet alarmlyden i Robyn og Hercules and Love Affair. Også har jeg dopet dem ned med min nyoppdagede franske vidunderkur mot snikende forkjølelser; Fervex. En slags legitim doprus som gjør deg kvikk og fornøyd før den trekker deg ned i den deiligste søvn som du senere våkner fra, opplagt og frisk.

Vel, jeg føler meg ikke særlig opplagt og frisk lengre, men snarere neddopa og sliten. Jeg er ikke dopa, men jeg er sliten. Ukene er fylt til randen av små prosjekter, cocktails, fester, bekjentskaper, lønsjavtaler og kveldsavtaler. Men som en klok matematikklærer en gang sa: + og + blir minus... eller vent litt... var det kanksje omvendt? + og + blir +? Ok, kanskje finnes det ikke noen matematisk formel på tilstanden min. Jeg trenger ikke noen matematisk formel for å finne svar på at jeg må ta det litt lungt snart.

Skal bare ut på én liten øl først. Så skal jeg roe ned. Jeg lover.

dupp

Jeg tror jeg er full. Fortsatt. På en mandag.

Hadde jeg kunne valgt, ville jeg valgt å være en sjøhest. Da kunne jeg krøllet meg sammen og lagd små og store luftbobler i vannet.

SUNday

Okei, Paris er kanskje ikke fullt SÅ sommerlig enda, men dagen i dag ga meg en deilig påminnelse om alt det fine som er i vente.

Mange av de fine ting med å begynne å jobbe er at man lærer seg å sette uendelig pris på helgene. De må utnyttes til det fulle og jeg er glad for å ha blitt kjent med den nye Ida som vet å gjøre akkurat det. Søndags-Ida for et drøyt år siden befant seg som regel i fosterstilling foran doskåla på søndager, mens den nye Ida befinner seg (nesten) fresh og opplagt før sola skinner fra sør. Og det til tross for at klokka ofte blir rundt 5 før jeg ser på den for siste gang en lørdagsnatt.

Dagen i dag har inneholdt akkurat det søndager bør inneholde; venner, kaffe, marked, sol, bok, café, tilfeldige møter med bekjente, tusling, barnevogner og -familier, film og franske bakevarer.

blog me all night long

Midt i beste lørdagstid. Eg sitter med ei øl i handa (som for fyste gång er KALD i år 2009 etter fire uker utan kjøleskap), full av parfyme, sminke og forventningar. Heidi og eg skal ut og samle pokemon. La Caravane igjen. No ventar eg berre på ei melding frå andre sia av byen om at ho er på veg.

No kom meldinga og eg drikk opp ølla medan Robyn gjer med lysta til å danse meg bortover til caravanen.

Eg elskar helg

bort med deg

Endelig har hverdager blitt om til helgedager. Jeg puster lettet ut. Denne uka har vært fra helvete. Ting har liksom bare gått litt på skakke hele uka. Det er kanksje akkurat det som gjør den så ille. Det hadde kanskje vært bedre om ting hadde gått ordentlig til helvete istedet for sånn semi-helvete. Det er vanskelig å vite hvordan man skal takle semi-helvete. Uka har vært full av idiotiske tulleting. De har ikke vært alvorlige nok til at de krever en unnskyldning og en forklaring, men samtidig så dumme at man ikke vil la det gå forbi i det stille. Jeg har gitt rare inntrykk og svette håndtrykk hele uka, og de fleste situasjoner har liksom falt mellom to stoler. Sakl jeg forklare meg eller la dem tro at jeg er sånn her? Jeg klarer ikke bestemme meg for hvordan stol jeg skal sette meg på, og det jeg har bestemt har vist seg å bli kleint.

For eksempel torsdag. Tordag, da jeg fikk ekstra beskjed om å komme en halvtime tidligere for å bidra i forberedelsene til storbesøket hjemmefra. Torsdag morgen våkner jeg 30 minutter før jeg skal være på jobb, og i en by som Paris kreves det betydelig lengre tid fra mårratrynet befinner seg på hodeputa til det kommer seg til andre siden av byen. Jeg kommer for sent på jobb og for sent til møtet. Magen min rumlet og jeg drømte om pain au chocolat og croissants under hele møtet og gledet meg til å gofle i kantina i pausen. I pausen tok jeg heisen ned til kantina, men kom meg bare såvidt til 7.ende etasje før den stoppet. Heispause. Pauseheis. Jeg kom for sent til møtet igjen.

Ca sånn har uka mi vært hele tida. Vitser som ikke slår an, historier jeg ikke forteller ferdig fordi folk ikke hører på, kommentarer som ikke blir respondert på, samtaler uten tema. Jeg vil ikke tenke mer på det.

Sola skinner, himmelen er blå og jeg skal ta på meg mitt Jaqueline Van Bever og tusle rundt i marais med kaffe i hånda.

pokemon

Søndag igjen. Det er mange fine ting med søndager. Av de fineste tingene vil jeg sette gjennomgang av helgas pokemon-samling høyt oppe på lista. Denne helga har desverre bydd på få nye pokemon-kort. "Du må prøve å se ut som om du ikke tenker på pokemon". Å være ute i Paris er litt som å gå inn i den deiligste godteributikken på ditt mest godterisjuke tidspunkt på en dagen derpå-søndag. Man har lyst på alt. Desverre skiller utelivet i Paris seg fra godteributikken på den måten at man ikke kan få alt. Det er kanskje akkurat det som gjør at vi mister konsentrasjonen, blir målløse og ute av stand til å føre samtalen med hverandre videre. Gårdagen var et perfekt eksempel på det. Joachim, Heidi og meg. Pluss en masse av kjekke, skjeggete messieurs med krøllete hår og trutmunn. Planen om å gå ut og "ta et par pils" er umulig å gjennomføre på en bar som La Caravane som tilsynelatene har den beste pokemonsamlinga i hele Paris. Konsentrasjonen av gode pokemonkort kombinert med tre stk mennesker med slapp trusestrikk, gjorde at vi ble sittende og stirre i hver sin retning, måpende.
Innimellom forsøkte vi å holde samtalen mellom oss i gang, men det tok få minutter før en av oss falt ut av samtalen og inn i fantasier om skjegg, overarmer og franske gloser som ikke står på pensum.

"Sjansene dine blir ganske små når du har en ståkuk i panna, Joachim" som Heidi så fint sa det.

Søndagen har imidlertid vært usedvanlig fin til tross for liten pokemonsamling. Jeg har tuslet rundt i St Germain, drukket kaffe og snakket om kjærlighet. Vi ble enige om at svaret på alt er 42, og at man kanske ikke trenger kjærlighet med stor K. Kanksje er det nok med venner. Varierte venner som kan fylle "our departments of needs". Så kan man bruke av pokemonsamlinga år det trengs.

les tours de Paris

I dag vant jeg. Jeg digger å vinne. Jeg veddet med kollegaen min (åh, så kutl å kunne si det) om Paris' høyeste tårn. Han mente det var tour Montparnasse, jeg: Eiffeltårnet. Selvfølgelig. Eiffeltårnet er 101 meter høyere enn tour Montparnasse. Dermed kan jeg se frem til et glass (bedre) vin ved "neste anledning".

Sweet. Og vikitgst av alt: JEG VANT!

misantropen

Jeg har nå, i ganske akkurat ett år, gått rundt i Paris og følt meg urovekkende munter og folkelig. Hat-anfallene som akkompagnerte meg de fleste lesesaldagene i Bergen har vært så og si fraværende siden jeg forlot landet. Min forakt for latinamerikajenter, slafsing, motvind og sidelengsregn, jenter med joggebukse og "out of bed"-hår, høytskrålende bergensere og pretensiøse universitetsjævler skyller ikke over meg ikke lengre, og i en ubevisst stund har jeg tenkt "har jeg det for bra?". Jeg har lenge hatt grunn til bekymring.

I dag fant jeg meg selv igjen. Puh. Jeg fant meg selv på metroen. Der fant jeg også en gjeng japanere. På stasjonen Galleries Lafaytte - byens mest poshe kjøpesenter. Helvetes japanere. Fy i helvete så jævlig de er. Halvtjukke og midt i sin verste overgangsalder. Mon tro om det er (vel begrunnede) mindreverdighetskomplekser som gjør at de aldri forekommer i flokker på mindre enn 25. Så går de der, stinne av yen, i glitrende boblejakker og Louis Vuitton-jakker som er like stygge som de er dyre. Og det som nesten er like ille som blitsregnet og japselattern som ljomer etter dem, er de så intenst stygge hodeplaggene de går med. Faen asså. Det er som om "kulda" (det kan jo ikke kalles det for en hardbarka nordlending) legitimerer bruk av all slags vrangstrikka og jævlige pelsdotter av noen hodeplagg de tillater seg å gå med. Alle de bortskjemte, små og joppete dametøsene går med hatter som aldri burde fått lov til å se dagens lys.

Gutter med lange negler er forresten også noe av det aller aller verste og mest frastøtende jeg kan tenke meg. Æsj æsj æsj. Jeg har ikke ord for hvor ekkelt jeg synes det er.

Puh. Velkommen tilbake, Ida.

forresten

Dagens feelgood og -ovenpå-låt.

http://fr.youtube.com/watch?v=KE2orthS3TQ

101 innlegg

Jeg kan se inn i stua til naboen på andre siden av gata. De har middagsgjester rundt spisebordet under den store lysekrona. Igjen. De har middagsselskap veldig ofte. Oftere enn normalt tror jeg. Nå ser det ut til at det deles ut sanghefter og at det sies noen (sikkert) velvalgte franske ord. Middagsselskapet får tankene mine over på 2008s siste middagsselskap - nyttårsaften der det også ble delt ut sanghefter og sagt noen ikkeså velvalgte ord.

Nå er jeg mange innsjøer, hovedsteder, land og fjell unna, men inni hodet mitt står vi alle tett i ring og synger/roper Ellinors vise. Det er fint å kunne møtes inni hodet mitt. Det fineste er at vi kan møtes akkuart når og hvor vi vil, selv om minnemøtene ikke er like fine som ordentligmøter Det har imidlertid skjedd mye siden minne-innsamlinga i jula. Jeg har blitt klokere, finere i klærne, sulten og urban igjen. Før jeg ble det kan følgende hendelser noteres;

- Jeg ble lagt inn på Aker sykehus, men ble diagnostisert med noe så kjedelig som MUPS (medisinsk uforklaringe plager og sykdommer)
- Jeg begynte i jobb
- Jeg har klart å holde rorbua-vitsene inni meg til tross for mye og veldig god champagne og vin på middag hos ambassadøren.
- Jeg har fucka opp en del andre ting (som ikke egner seg å legge ut om i offentligheten)

Sumsummarum: Jeg har det fint, om enn litt forvirra.

Om å begynne

Første dag på jobb. Herregud. Jeg overlevde. Jeg burde snart begynne å ane et mønster, nemlig at det sjeldent er så skummelt som jeg tror. Første dag på jobb ble jeg møtt av et godt håndtrykk, en god klem og uendelige påfølgende (klamme) håndtrykk. Jeg har fått komplimenter fra den afghanske ambassadøren, et fast håndtrykk fra den japanske og en hel del lykkeønskninger fra tidligere norske stortingsrepresentanter.

Dagen bestod av møteforberedelse, møtevirkosomhet, lønsj og mere møtevirksomhet. Jeg kan oppsummere dagen med mye snikksnakk, mange håndtrykk og 6 timers tilstedeværelse i UNESCOs eksekutivrådsmøte. <-- stilig ord på matchende stilig jobb.
Jeg har hatt på meg skjorte og blazer, vært rak i ryggen, lekt selvsikker og altvitende, og de største spørmålene jeg sitter igjen med er "hvorfor har representanten for Togo lilla hår?" og "hvordan skal jeg noen gang komme meg gjennom jungelen av forkortelser, dedikasjoner og UNESCOs strukturelle oppbygging"?

Har det gått flere hus forbi at 2008 var året for poteten?

Klokeste ord sålangt idag (angående helvetet i Gaza); weapons should not be the language of this world, dialog should be our common language" - kloke ord fra en (ikkeså klok) kubansk ambassadør.

Nå kan jeg telle mange komplimenter, et stk telefonnummer til en brannmann fra den lokale brannstasjonen, en erfaring rikere, mange øl innabords og et mer optimistisk syn på forestående semester.

Med vennlig, optimistisk, lettet og spent hilsen
Ida/ Jaqueline (mitt nye favoritt-alter-ego)

sangen om imårra

Rare ting. De er overalt og det skjer hele tiden. 2009 har allerede gitt meg mange rare ting. Av de rareste er de (nesten) daglige møtene med en gammel venn i Oslos gater. Vi møtes på helt forskjellige steder i Oslo og på helt forskjellige tider. Men det rareste er kanksje at vi har møttes tilfeldig hver gang jeg har vært i Oslo de siste fem årene. Fint, tenker jeg. Da trenger vi verken utveksle nummer eller avtale å møtes. Vi møtes jo uansett.

Den andre rare tingen 2009 har gitt meg er kjærlighetssorg. Dette er det aller aller rareste og kjipeste og mest altomfattende og tristeste og destruktive av alle. Den gjør at jeg gråter og gjør rare ting. Sånn som å skrive om det her.

Den tredje rare tingen 2009 har gitt meg er et (kort) sykehusopphold.

Den fjerde rare tingen 2009 har gitt meg er skrivestopp.
Stopp.

Her kommer mitt yndlingsdikt istede:

Blå skrivebok nr. 10

Det var en gang en rødhåret mann som ikke hadde øyne eller ører. Hår hadde han heller ikke, så rødhåret var en sannhet med modifikasjoner.

Snakke kunne han ikke, fordi han ikke hadde munn, Nese hadde han heller ikke.

Han hadde ikke engang armer eller bein. Noen mage hadde han heller ikke, ingen rygg hadde han, og ingen ryggrad, og ikke noen slags innvoller heller. Han hadde ingenting! Så, det er umulig å skjønne hvem det var.

Det er vel best at vi ikke snakker mer om ham.
- Daniil Kharms

glad

Det er lite som overgår den gleden det gir å plutselig åpne døra en lørdags ettermiddag for å finne to av mine yndlingsmenn på andre siden av den. Å finne Ivar, Marius og Poppy bak døra mi i Skogsveien var litt som å åpne den 24. julekalenderluka. På samme måte som den 24. adventsluka minner om alt som skal skje senere på dagen, minnet Skogsvei-trioen om alt det hyggelige som venter senere denne jula. Til tross for ny sveis, nye venner, nye besøksadresser, nye sko, nye jobber, nye stiler og nye hobbyer siden sist vi klemte på hverandre, er det ingenting som stopper maijnskitpraten i å gå som den alltid har gjort. Det er så uendelig fint å få bekreftet at selv med et helt kontinent mellom oss, er vi like mye Bodøværinger idet vi setter vår fot på denne hellige grund.

Herrene tok meg med på luftetur rundt Skogsveien, og før vi skulle til å overraske Marianne med julebesøk, satte rosa skyer i gang med å felle snø. Store, myke og deilige snøflak. Vi lagde spor i snøen på veien hjem og snakket om gamledager og nye dager.
Det er ingen ting i verden som slår jul i Skogsveien.

God Jul.

change of hearts

Jeg har ombestemt meg. Jeg er ikke lei Paris likevel. Dagen har gitt meg flere grunner til å ombestemme meg. En av dem er at man blant de to-komma-ettellerannet millioner mennesker som bor i byen, kan bumpe tilfeldig inn i ett man kjenner. Av et hundretalls skobutikker i et tjutalls bydeler, på et hundretalls tidspunkter og blant et åttesiffret antall mennesker, hadde Joachim og jeg beveget oss inn i samme skobutikk, på samme tidspunkt i samme bydel i samme by. Sykt.

Den andre grunnen til at jeg har ombestemt meg for at jeg ikke er lei av Paris likevel, heter Mariage Frères. Her finner man de deiligste av de deiligste lukter, mørke og nedslitte tregulv og små sjarmerende franskmenn i dress. Pene franskmenn i dress som raskt plukker opp min påtatte sjarme og romantiske humør, og som introduserer meg til de deiligste lukter mens de spør meg søte spørsmål. Man kan tvinne fingeren i håret, smile og takke merci til overdådige komplementer som ikke er vulgære fordi de kommer fra søte dresskledde franskmenn med store øyne og trutmunn. Jeg føler meg som en parisisk klisjé, litt som dette:

Og det er det få steder som vet bedre å innfri forventningene til et parisisk klisjéliv enn nettopp Paris. Ah, je l'aime!

Sukk.

n'importe quoi

Eg er rastlaus og to dagar unna alt eg savnar. Ole Magnus og mongo-effekten han har på meg er borte, og her sitter eg med et ynskje om eit gramatisk feilfritt og flytande nynorsk skriftspråk, og ein irriterande japansk samtale i bakgunnen. Berre to dagar til eg reis hjem. Eg gledar meg så sjukt. Eg har vorte lei av metroen, lei av udefinert vér, lei av dyr euro og av menneske som gjeng alt for sakte i dei fulle gatane. Eg treng ein pause fra storbykjas og -mas.

Torsdag leverte eg bacheloroppgåva. Det ga ein god følelse idet dama på postkontoret hardt og bestemt stempla den tjukke A4-konvolutten tre gonger og sa "voilà". Det var akkurat det eg følte; "Voilà!" "Ferdig!" "Bachelor!" Ole gav meg ein gratulerande high five og ein klem. Digg. Det er fantastisk å vite at oppgåva si skjebne ikkje lenger avheng av min innsats. No kan den seile sin egen sjø i hendane på ein eller anna julemarsipanetande sensor. Eg held det sannsynleg at den utdelte gjennomsnittskarakteren er høgare på høstsemesteret enn på vårsemesteret. Studentane har den fordelen at sensorane rettar eksamenane medan dei goflar i seg mandarinar, julemarsipan og -kaker; tre gode grunnar til å tro at dei er i ei slags jule-rus.
Eg håpar det.

Held dykk fast, eg kjem snart heim!

Glühwein

23 år og to dager. Bursdagen er vel overstått og velfeiret. Før bursdagsfesten var 6. desember veldig lite bursdagete, men med ballonger, papirpynt i taket og gelésprit kom bursdagsfølelsen tikkende inn.

Det som venter nå er julefølelsen. Forutenom mandariner og voldsom julepynt på Galeries Lafayette er det lite som minner om jul. Det er langt til nærmeste snøskavl og jeg kan gå ut uten lue uten å miste følelsen på øra. Det tas imidlertid noen initiativ for å lokke frem juleånden i oss. Nina inviterte til julesøndagsmiddag i går (som til norsk sammenligning var veldig lite julete) med Glühwein som aperitif. Nice.

Halvmett på couscous og varm på Glühwein tuslet jeg hjem til nummer 208 mens jeg pustet frostrøyk og hørte på Ane Brun. En koselig hjemtur med stopp ved slusene ved Canal St Martin. Akk, Paris mestrer å være vakker til og med en grå desemberdag uten snø.

Snart hjemreise. Jeg gleder meg som en unge. Ski, tv, sofa, kafka, nordlandspils, badstue, mandariner, pinnekjøtt og ribbe, bil, julefrokost, hund, familie, backgammon, venner.
(!!!!!!!)

exclamation mark

"denne forunderlige by som ingen forlater før har har fåt mærker av den..." Jeg snakker ikke om Knut Hamsuns Kristiania, men om Paris. Selvfølgelig. Jeg snakker kun om Paris.

Jeg har blitt sårbar for utropstegn. Det er slik Paris har "mærket" meg. Man ser ikke utropstegn noen steder her. Utropstegn er nesten forbudt i dette landet. Å bruke utropstegn i Frankrike er litt som å bruke fotformsko på fest. Folk frynser på nesen av sånt.
Derfor må jeg be folk om å være forsiktige med utropstegn rundt meg. Jeg blir stressa av det. Utropstegn i tekstmeldiner, e-mails og (Gud forby) utropstegn i eventuelle kommentarer som måtte komme til mine meningsløse blogginnlegg.

Bruk av flere utropstegn etter hverandre vil jeg ikke en gang gå inn på. Flere utropstegn etter hverandre kan under ingen omstendigheter rettferdiggjøres.

"Hvis semikolon tilhører tegnenes overklasse, tilhører utropstegnet den møkkete arbeiderklassen" er resultatet av google-søk på "utropstegn".

Hilsen snobbete, men stolt tilhører av tegnenes overklasse.

In the Reins

Nå hører jeg på den fineste sangen jeg vet om; In the Reins av Calexico og Iron and Wine. Det, kombinert med høstmørke og kalde tær under ull-teppet gjør meg ikke så lite melankolsk og savnfull. Det er ikke så lett å sette fingern på akkurat hva man savner, men det er tydelig at det er en følelse av savn etter ettellerannet inne i organismen. Kanskje savner jeg et sted der regnet regner rett ned istedenfor fra siden slik at iskalde regndråper lurer seg inn i bukselinninga og oppunder jakka og gjør at beinmargen min fryser til is.

Nei, jeg tror ikke jeg ønsker å være noe annet sted enn i Paris selv om det er veldig kjipt vær i byen for tiden. Jeg digger fortsatt denne byen og tilværelsen her. Særlig når den krydres med fantastiske museer som Musée d'Orsay (som har blitt min absolutte favoritt), deilig kaffe og chocolat chaud, god vin, fint besøk. Siste fine besøk var av Mads. Det ble ei dyr, men veldig gøy helg. Nå får kroppen min en ukes resitusjon før det går løst påny med Even fra Libanon. Finfint besøk fortjener tilstrekkelig med oppvartning og underholdning.

Nei, det er ikke savn etter noe veldig spesielt. Kanskje heller en følelse av tilfredshet. Jo, jeg tror det er det. Jeg har mandariner, sjokolade, et par resterende episoder av Sopranos, fersk baguette og en mjauende og kosete katt rundt meg i skrivende stund. Gode grunner til å være fornøyd.

"Så sitter dem der, som sånne små ekorn med de digitale ordbøkene sine"
- Joachim om asiatene i klassen sin. Ukorrekt, men herlig uttalelse fra herlig fyr.

Jeg gleder meg til jul

funny time of year

Calexico. Min nyoppdagede skatt.

I en tid med alt for mye tid, er det deilig å fylle den med fin musikk som får deg til å glemme alt det viktige en kunne brukt all denne tiden til. Tiden går saktere når det går mot jul. Heldigvis. Samtidig går tiden kjempefort fordi man vet akkurat hva dagene før jul skal fylles med. Men om det er noe som får tiden til å gå fort, så er det nettopp all snakkingen om den. Derfor slutter jeg her. Jeg liker nemlig at tiden går sakte.

Jeg ser at avsnittet over er ganske så ambivalent, men det er akkurat det jeg er overfor tema tid. Eller "temps" som det heter på fransk. Men det uttales bare "tæå:" <-- ikke så god på akkurat det med lydskrift, men har blitt god til å snakke fransk.

Jeg er imidlertid ikke så flink på å stå opp tidlig. Jeg skal prøve å bli flink til det. Og jeg skal begynne prøvelsen i morgen. Derfor skal jeg legge meg nå. Full av tid og god musikk på øret.

Jeg håper det begynner å snø snart. Men selv om det ikke gjør det, skal jeg bruke neste dag med massevis av tid til å gå rundt ved Galleries Lafayette og Printemps og gjøre det som på dårlige amerikanske tv-serier kalles window shopping, men som jeg kaller å beundre overdådige utstillingsvindu i verdens motehovedstad.

La vie en rose

Mandag igjen. Helsikke som disse helgene blir om til mandager. Til min store glede betyr det fint lite. For meg er mandager og fredag de samme. Det eneste som skiller dem er at jeg sliter med litt mindre dårlig samvittighet for alt jeg skulle gjort på en fredag enn på en mandag. Faen, nå kom jeg på alt jeg skulle gjort igjen. Æsj. Dårlig samvittighet.

En god måte å glemme det hele på er The Flight of the Conchordes. Fyttigrisen, så gøy.
Hahaha.

Igår fikk jeg en rose av en tilfeldig fyr på metroen. Ja, sånn er det i Paris. Trekkspillmusikk og rosefrieri på hvert gatehjørne.

Bret og Jemaine venter. <3

The aftermath

Helga før sjampagnekorkene spratt rundt om i verden og før verden stemte i en felles "YES WE CAN", satt to jenter fra brunostens hjemland fast i en leilighet i Paris. De satt fast pga av et mystisk virus som gjorde at underskrevne i tre dager var lenket til en tilværelse der tilgang til toalett innen 20 sekunders avstand var prekært. Jeg hadde planlagt helga ned til minste detalj og lenge gledet meg over alt jeg skulle ta Hanna med på.

Istedet ble jeg sittende på do, mens hun sprang ned å kjøpte Cola og kjeks.

Helga ble på underlig vis veldig fin til tross for ekstrem passivitet, oppkast og "numéro cinq". I mangel på annen underholdning undeholdt vi oss selv og endte opp med svært mange tilfeller av "den gode samtalen". Nå tror jeg enda sterkere på det Robert Putnam kaller "social capital" og verdien av den gode samtalen og "human ineraction". Vi fikk dekket de fleste vikitige tema; finanskrise, kjærlighet, politikk, sex, sosiale klasseskiller, presdentvalg, skolepolitikk, fremtid, gutter, mat og forhold.

Nå har kroppen min stabilisert seg, men før den gjorde det leste jeg denne herlige tolkningen av livets sirkel i Rocky (som går alt for fort å lese ferdig!).

"Så var man inne i livets høst igjen. Hvert år når man er inne i livets høst begynner man å skru ned tempoet og nyte de siste gyldne årene. Man setter større pris på naturens skjønnhet og så videre, sexlysten har gitt seg for lenge siden, men man har forsonet seg med at tilværelsen går mot slutten. Deretter kommer vinteren og døden, og kroppen blir frosset ned av caleforniske new age-forskere for å bli tint opp igjen til våren når forskningen har kommet langt nok. Da blir man født på ny og er ung og kåt igjen. Om sommeren er man middelaldrende, står foran grillen og klør seg i den digre ræva si og glaner etter regnskyer. Når man kommer til livets høst bryr man seg ikke lenger om været. Når jeg dør neste gang gjør jeg det for 35. gang. Jeg tror jeg kommer til å rekke 105 reinkarnasjoner før the big steep, så jeg har to tredjedeler igjen. Det er ganske mye. "

Livets høst, ja. Sånn føles det om dagen. Jeg har ikke lyst til å bevege meg utenfor. Kun sitte inne med varm te, sjokolade, Heroes (mitt nye litt teite, men veldig underholdende HBO-prosjekt), dyne og en ferdigskrever bacheloroppgave.

Motivasjonstips byttes gjerne mot franske gloser. Ta kontakt.
Bill.mrk. "daff&dum"

ooooOOOBAMA!

Yes they can! Endelig ser vi litt fornuft hos amerikanerne.

Jeg tror vi skylder tidens tann en takk for at det ikke ble McCain som ble USAs 44. president, for hvem ville vel takket nei til å se en kjekkas som dette boltre seg over verdens tv-skjermer de neste fire årene?


Jeg kjenner jeg lett kunne satt min politiske fornuft tilside for et sånt utseende. Heldigvis har tiden sørget for å frelse meg fra slike fristelser og fått McCain slik ut den dag i dag:

kapitalister i alle land: forén dere!

Siste onsdag i oktober pakket jeg frem ullsokkene for første gang. Selv med tre lag sokker fryser jeg på beina. Samme dagen som beina mine holder en konstant temperatur på ca åtte grader celsius, ser jeg pynta juletrær inne på galleries lafaette. "Il commence à faire froid" er kanskje den mest sagte og hørte setningen i Paris for tiden. Når en ikke snakker om hvor kaldt det begynner å bli, snakkes det om finanskrisen og Barack Obama. Mine absolutte yndlingstema for tiden. Kalde tær, juletrær, dyr euro og konkurser- noe sier meg at vi nærmer oss ei anna tid.

Euroen er en hel krone dyrere enn for en måned siden, Sterling og Island er konkurs, amerikanerne er i ferd med å stemme frem en svart demokrat - Obama får forandringer (som han jo skriker etter) i massevis. Tidenes beste og altomfattende såpeopera er i ferd med å rokkere på spillelisten. Hovedrollen Herr Kapitalismus dør en langsom og smertefull død, ikke ulik den som røyking forårsaker, og inn kommer Monsieur Russki og Madame China. Disse skal komme til å fryse Kapitalistkongens kone, Ms USA, ut fra selskapet og hun skrives etterhvert ut av serien idet hun skrumper inn og forsvinner. Monsieur Russki + China danner den nye poppis-klicken som alle er dritredde for og som alle derfor vil være venn med. Island har allerede søkt seg inn i klicken og har spurt Russland om milliardbeløp for å få najsonen på beina igjen, noe som Frøken Norge og Familien EU blir fornærma og nervøse for.

Jeg elsker denne tiden. Ute er det kaldt, og det blir deiligere og deiligere å komme inn i varmen. Alt jeg tenker på om dagen er nye høstgensere, varm sjokolade, ulltepper, lodne votter og meningsmålingsstatistikk. Sistnevnte hører selvfølgelig ikke helt med i min parisiske høstromanse, men er uunngåelig fordi den utgjør et konstant og tilsynelatende uløselig problem. Bachelorstagnasjon har vært et vikitg stikkord de siste ukene, og jeg ser ingen vei ut av stagnasjonen med mindre meningsmålingsstatistikk går over fra å være et problem til å bli en løsning.

Velvel. To dager igjen før bacheloroppgaven tar helg. Da kommer Hanna på besøk og jeg skal ta henne med ut i kulden langs høst-dekorerte avenuer og til "Vélo et chocolat" der en kan gjemme seg for kulden og drikke varm sjokolade mens en får sykkelen reparert(!). På kveldene skal vi drikke oss halvfulle og sjarmerende før vi går ut og ser på søte franskmenn med krøllete hår, runde øyne og trutmunn.

Finanskrise, høst, USA-valg, Ullsokker, kapitalistslutt, og Marxist-seier. Jeg digger det.

Lørdag er det "fete des mortes", en morbid fering av de døde og jeg vet akkurat for hva jeg skal skåle; kapitalistdøden.

Til Morgenbladet

Det er fint å kunne sove lenge på en onsdag. Hvis jeg en gang blir full av plikter og stå opp tidlig-rutiner, skal jeg tenke tilbake på denne tiden da jeg kunne sove så lenge jeg ville, velge om jeg ville gjøre ingenting eller mye. Det er ei deilig tid om enn litt lite konstruktiv.

I går var det tirsdag, og en av de mange tingene jeg digger ved tirsdager, er at det er dagen da Morgenbladet faller ned i postkassa mi. Morgenbladet. Hvilket treffende navn, for det er nettopp onsdag morgen jeg får full valuta for min investering i avisabonnementet. Da setter jeg meg ved stuebordet med en kjempekopp med kaffe og koser meg gjennom horisontutvidende artikler. Og apropos valuta, ser jeg i yndlingsavisen min at Euroen er på hele 8.6 kroner.

8.6 kroner! Helvete. Jeg kan i mitt 22 år gamle liv ikke huske at jeg har betalt så mye for én euro. Hodeløse amerikanske kapitalister fra helvete har gjort at husleia mi har økt med 400 kroner på bare få måneder. Dette betyr at jeg har mindre penger å rutte med når jeg, i motsetning til materialistiske amerikanere, vil investere det lille som er igjen av studielånet mitt i parisisk kulturell kapital.

Samtidig som verdens finansmarked går til helvete, pyntes butikker over den norske land med julenisser og -trær fra truede regnskoger og kommersialiseringen av alt som en gang var hyggelig og ikke-kommerst, får seile sin egen uforstyrrede og kyniske sjø. Må finanskrisen inn og stjele folks sparepenger før vi fatter hvordan det kan går om vi lar penger styre oss? Om ikke en euro til 8.6 kroner får folk til å skjønne hva som kan skje om man stemmer FrP og fortsetter å synes det er greit at julen starter i oktober, lurer jeg på om menneskeheten har møtt intelligensveggen. Svaret på dette får vi i november og heter enten Obama eller McCain.

Go Obama!

l'automne m'embrasse

Ny mandag, nye ambisjoner.

Helga ble særdeles fuktig og jeg sitter foran datamaskinen på et gulvteppe marinert i rødvin fra lørdagens fyllekalas og en hodepine som har hamret i skallen siden søndag morgen. Vel vel. Nok en unnskyldning til å utsette det nødvendige spa-taket for bacheloroppgaven.

Paris er fantastisk for tiden. Gatene er overfylt av de største løvblarne jeg har sett i mitt liv, og avenuene og overgrodde smug er så fulle av deilig høstluft og -løv at de gir meg følelsen av å vandre rundt i en eneste stor og god høstklem. Helga har vært veldig fin og høstlig. Fredag flyktet jeg fra skrivestopp og dårlig arbeidsmoral, og vandret rundt i park Buttes Chaumont og rundt omkring i Belleville med Pierre Antoine. Der så vi, ved place des Fêtes, mannen som spiller så fryktelig kult og kjekk i Samuraï. Med lang beige frakk og fransk hatt - akkurat som i filmen. Lørdag var jeg på marked og kjøpte billige ting og snikk-snakket meg rundt med artige selgere før jeg ganske så uelegant rølpet meg til en førsteplass og var festens desidert fulleste. Heldigvis tok herligheten sted hjemme hos meg og Yeo Jin, slik at veien til senga var rimelig kort. Vellykket fest har jeg i ettertid blitt fortalt og jeg velger å tro på påstandene. Det er jo begrenset hvor ille det kan være når leiligheten er fylt til veggene av folk og når vinflekker på de underligste stedet vitner om festens grad av festlighet.

Mandagen har nå blitt til noe så ufornuftig som kjøp av overpriset cola og kaffe på café, men med et nokså fornuftig innslag av leksehjelp for Joachim. Og å introdusere ham til kontinentets beste Falafel, kan jo heller ikke sies å være alt for ufornuftig. Falafel med stor F.

Mens Paris gir meg deilige høstklemmer - sånne som føles likt som de klemmene man får av kjekke høye gutter med store boblejakker og myke kinn, fortsetter jeg søke etter en slags struktur og progresjon i hverdagen. Det er ikke så enkelt når lokkende milde høstklemmer i verdens flotteste parker tar konsentrasjonen fra en.

groggy

Plutselig er det snart helg igjen. Jeg synes ikke uka gjør noe annet enn å bli om til helg. Denne uka har gitt meg ganske liten tid til å bli klar for helga. Uka som jo skulle foregå under allskens lovord om bedre helse, mer trim, mindre sukker og mer fornuftighet. Jeg har selvfølgelig ikke lykkes i mitt nokså ambisiøse prosjekt, og jeg spør meg selv når jeg endelig skal lære meg å uttøve selvkontroll, eller enda bedre spørmål; når skal jeg innse at jeg ikke eier det.

Hvorfor er jeg så glad i alt man ikke burde være glad i?

Heldigvis er jeg glad i bacheloroppgaven min. Den er det ensomme innskuddet på fornuftskontoen min. Frøken Bachelor og jeg kommer foreløpig særdeles godt overens. Selvsagt har vi våre uoverenstemmelser en gang i blant, men denne uka har i grunn vært en faglig givende uke. Før den plutselig ble helg.

Før uke 40-ettellerannet ble til helg, har jeg:
-kommet over den dårlige samvittigheten fra helga før
-fått en ny (og veldig kul) venn
-blitt forkjøla
-pustet inn mye biblotekluft
-prøvd å stake ut løypa for neste semester
-ikke drukket nok tran for å unngå denne leie forkjølelsen
- funnet ut at jeg vil komme til å stemme på et hvert parti som lover lyntog mellom Oslo og Bergen.
-pillet av fingerneglene mine som før uka var lange og velpleide

I Paris kan man kjøpe vin på butikksalg "kjøp en flaske - få den andre gratis".
"ok" tenker jeg, og kjøper to vinflasker til prisen av en.

Over og ut

Se min kjole

Lørdag. Klokken er 21.32. Jeg liker dette tidspunktet. Like før alt skal skje. Det har riktig nok skjedd mye den siste tiden. Av høydepunktene kan jeg sette "seier over Sciences Po" og "(very) blue skirt purchase" øverst på hendelseslista. En lørdag i juni, full av lettelse, sol, musikk fra mitt nyinnkjøpte headsett av beste kvalitet, mastercard og lykkerus, tok meg ut på luftetur i Paris - byen som jeg blir mer og mer forelsket i.
Jeg elsker Paris.
Jeg elsker Paris.
Jeg elsker Paris.

Letter To Nina

Eksamenstid gjør morsomme ting med en. Leiligheten er sjelden så proper som de siste ukene før eksamen. Støvtørking, neglelakkering, badekardesinfisering og diverse rariteter synes mye mer morsomt enn å bestige det forestående fjellet av tungt faglitteratur. Merkelig.

Vel fire måneder tilbakelagt i Paris, og jeg kan si meg fornøyd. Jeg har klart det jeg på et tidspunkt var helt sikker på at jeg ikke ville klare. Sciences-Po kan ta seg en bolle og jeg meg en øl med god samvittighet - snart. Tirsdag blir det øl med god samvittighet. Fredag, lørdag, søndag og mandag blir det øl med litt mindre god samvittighet. For ja, det drikkes mye øl. Ikke så mye vin som man skulle tro var naturlig i Frankrike, neida, øllen forblir min favoritt.

To uker igjen til jeg reiser hjem. Det blir nok godt med en pause fra svette metromenn og -kvinner (inkludert meg selv i disse dager), trafikkstøy og ufornuftige fristelser. Skrivestopp.

En fornemmelse av påske

Det er langfredag og den føles nettopp slik. Lang, grå og forvirret. Det er flere ting som forvirrer meg. Først og fremst været som en mer ubesluttsom enn meg - et mål som er vanskelig å slå i disse dager. Jeg er svært ubesluttsom, eller kanskje nærmere tiltaksløs. Et helt fjell av gjøremål er stabilt plassert foran nesen min. I steden for å bruke energien min til å rydde bort deler av fjellet, bruker jeg den heller på å forsøke å gjøre arbeidsfjellet om til påskefjell. Jeg drømmer meg bort til fjellet med familie, ski, aking, appelsiner og alle klisjeer som hører påsken til. Jeg vil spille kort og drikke rødvin fra en halvdyr pappkartong, røyke sigaretter, være småfull samtidig som jeg lukter bål og svette fra dagens tilbakelagte skitur.

Isteden sitter jeg her og håper på en bølge av motivasjon til å lete etter ikke-fransk litteratur til elite-prosjektet mitt.

Jeg håper været bestemmer seg for å bli vår snart. Jeg gleder meg villt til å innta Paris parker med skolebøker, rutete duk, vin og ost.
Ja til klisjeer.

hakkespett

Jeg har et tre på utsiden av vinduet mitt. Et stort tre med plass til mye rart. Jeg har sett duer som krangler, som kysser, som parrer og nå tror jeg at jeg ser en hakkespett. Den er veldig liten, men lager likevel mye lyd. En lyd som hakkespetter gjør. Tror jeg, det er i alle fall derfor jeg tror det er en hakkespett. Jeg har aldri sett en hakkespett før, så jeg er selvfølgelig ikke helt sikker, men jeg er jo i utlandet og der fins det mange ting man ikke har sett før. Lister over ting jeg ikke har sett før er lang, så jeg velger å unngå å skrive den.

So far so good. Paris er heldigvis ikke så skummel som først antatt. Det er fortsatt en dose skummelhet i hverdagen, men i akkurat passelig mengde. Det skumle er alt fra å sitte på metroen alene med en gærning om natten, folk som synger høylytt i gatene, lange nedover-rulletrapper, studenter i slips og dyre frakker, biler som kjører fort og som aldri stopper for fotgjengere, muntlig-presentasjoner, dyre priser og for lite penger.

Heldigvis er det mest av det gode. Så mange gode og ikke-skumle ting at også den listen blir for lang til å begynne på.

Snart er det helg, og for enkelte lengre nord, påske. I Frankrike flesker dem til med en dag påskeferie. Mandag. Dermed utgår mine kanskje litt for ambisiøse planer om å reise rundt i vindaler og drikke vin i påsken. Vinpåske. Utgår.

Konklusjon: Jeg har det bra. Bedre enn på lenge. C'est tout.

Uredd '08

er slagordet for året som nå akkurat har blitt ni år gammelt. Jeg tror slagordet er forbeholdt 2008 mer enn noen andre år. Foreløpig funker det ikke helt som jeg vil. Jeg er nemlig ganske redd. Frankrike ser skummelt ut fra denne vinkelen. Bodøvinkelen som er så trygg og lun, kanskje ikke et passende adjektiv med tanke på at byen er temmelig forblåst, men lun nok til at jeg ikke har lyst til å forlate det. Litt sånn som senga er en kald vintermorgen. Men på samme måte som sengetilværelsen vil bli litt i overkant kjedelig og innholdsløs, vil nok også bodø-tilværelsen bli nokså kjip etter hvert som man blir boende her for lenge. Men som Solveig bemerket her en romjulsdag, finnes det nok et visst oppførselsmønster når jeg befinner meg en plass på vei til en annen... (Det e problemfritj)

Ting som har forandret seg siden siste innlegg:
- volumet i håret mitt er sporløst forsvunnet
- kroppsfasongen min
- adressen min
- antallet personlige eiendeler
- alderen min
- franskvokabularet har utvidet seg fra innholdet i "le sac de voyage" til eiendomspronomen
- sivilstatusen min
- håret mitt har gått fra krøller til "udefinert"
- årstallet


Nå teller jeg dager til avreise og streker i (litt for) langsomt tempo over ting på gjøre-lista mi.
Bon anée!

Søndagssvik

Siste søndag før eksamen og jeg lukker ørene fra lesesalens kall. Ikke en eneste kcalori i kroppen min har lyst til å bli brukt for å frakte meg opp mot Sydnes. Jeg blir hjemme uten å ha bestemt meg for det. Min hjemmetilværelse har bestått i å utsette å pakke sekken, sminke meg, kle på meg annet enn joggebukse og store gensre osv. Nå er det så seint at klokken har tatt avgørelsen for meg; jeg går ikke på skolen i dag. Fire dager før eksamen. Jeg gjør ingen verdens ting for å lette på trykket, men blir heller hjemme for å øke det. Den dårlige samvittigheten for meg selv (og Vilde som jeg elegant ditchet å møte på universitetet til fordel for søndagskostymet mitt) vokser og jeg har ingen ting å rettferdiggjøre latheten med. Jeg var ikke ute i går og det ble heller ikke spesielt sent, jeg er verken syk eller spesielt sliten.

Nok om det.

Jeg har nå ca akkurat en måned igjen i Bergen. Det er rart. Etter hvert som tida før flytting blir kortere, blir jeg mer og mer glad i alt med Bergen. Til og med alt regnet synes jeg er litt søtt for tiden. Det kommer nok aldri til å gå opp for meg at studietiden min i Bergen er over, og når jeg tenker meg om, vil jeg heller ikke at den bobla skal sprekke...

Parlez vous francaise?

Jaiks. Jeg har, til min store overraskelse kommet inn på et universitet i Paris. Det at overskriften på dette innlegget ville sett ut som et pynta juletre, hadde det blitt rettet av en fransklærer, sier jo litt om utfordringen jeg nå har tatt på kanskje litt for strak arm. Jeg kjenner en liten klump av gruing i magen. Hovedgrunnen til gruinga er at jeg er tatt inn på Frankrikes eliteuniversitet nummer èn, uten at jeg på noe som helst tidspunkt kan, eller vil kalle meg elitist. Siences-Politique er et slags Europeisk Harvard der alle franske politikertopper har tatt sin utdannelse + Jonas Gahr Støre.
Hjelp.
Jeg ser for meg nazidisiplin, uendelige lesetimer, alpeluer, innleveringer og presentasjoner i 100-talls.
"jaja" tenker jeg, dette må jeg bare fikse. Inntil det er fikset, får jeg nyte sosial liv enn så lenge, gangavstand mellom alt, fjell og Hansa-øl.

Heia meg!

comeback

Et slags forsøk på gjenoppliving og en stille protest mot Facebook sin overtaing av verden. Lokalvalg 2007 er overstått og jeg er tilbake i Bergen etter tidenes beste sommer siden 2004-sommern, som jo i grunn ikke er særlig lenge siden, men som sikkert vil bestå som den legendariske Sommeren med stor S i lang fremtid.

Bergen er regnete og høstlig, flere beskrivelser gis ikke i fare for at de vil bikke over i en massivt utblåsing som ikke gagner noen. Faren for at min postadresse ikke lenger vil være i 5008 Bergen etter jul, begynner å bli stor. So beware, people.

Her skulle jeg gjerne skrevet ett og annet lurt om valget, men siden jeg lett kan avsløre meg som den ikke så lure bedreviteren jeg helst vil være, skal jeg unngå tema. FrP er ekkel, så mye kan jeg si. Jeg studerer jo tross alt politikk...

Bodø

Jeg har reist hjem til Bodø. Kanskje litt for fort. Jeg merker at jeg ikke helt har rukket å innstille meg på Bodø. Jeg er fortsatt i veldig Bergen-modus, og er klar for utepils innen gangbar rekkevidde og masse sosialt samvær. I Bodø er det mangel på samtlige. Spesielt sosialt samvær. Jeg må være Viggo Venneløs i ei uke, og flere landsdeler unna tropevarmen og -regn, musehagen, utepils, solkrem og pensumbøker. Sistnevnte klarer jeg meg riktignok uten, men det er litt vanskelig å være i Bergenmodus i Bodø.

Kom hjem, alle sammen!

Om ingenting

Mandag igjen. Mange mandager blir til få mandager igjen før eksamen. I skrivende stund er det tre, men jeg skal ikke kjede de få leserne jeg har igjen med eksamenssnakk.
Derimot vil jeg skrive om et noe så sjeldent tema som været. Det er fint vær. Sola skinner og vi fikk lurt med oss seminarleder og -gruppa på uteseminar. Få byer er så flott som Bergen om våren. De trange gatene og de åpne vinduene gjør at hele sentrum fylles av god å dårlig musikk fra allskens stereoanlegg tilhørende allskens folk.
Nå skal jeg ut med pledd og dagens Aftenposten i parken.

radio luxembourg versus facebook

Oj. Facebook tar over hele verden. Inkludert min blog som grunnet et visst alkoholinntak blir fullt av skrivefeil i kveld. det er greit å ha en deilig oevrstått påskeferie og skrive bloginnlegg klokka 05:36 ¨på en søndagsnatt på samfunnetkomtoret. javel, så ble vi full i dag. Også på en søndag.

Ida goes crazy (og droppa sannsynligvis forelesning imårra).

Er det fortsatt noen som leser dette skvipet?

Wow

Med bilde. Yeah. Alt jeg trenger hjelp til nå er å legge lenker inn i margen. Hjelp.

Fortid

Sa jeg noe om tidsforbruk og livet i nuet? Nuet er pikk. Jeg lever i fortiden. Etter ei uke i verdens beste by med verdens beste folk, verdens beste øl, årets beste vær og som verdensmester i tysk, er det egentlig ikke overraskende at Bergen synes kjip å komme tilbake til. Særlig når innflygningen til Flesland holdt på å ende i massiv flystyrt og vi i tillegg blir ønsket velkommen tilbake med bøttevis av regn, liten storm og forsinket flybuss, får jeg mest lyst til å snu og reise tilbake. I tillegg venter en altomfattende omgjøring av oppgaven som har utvikliet seg til en vond kreftsvulst i magen min.
BLÆH.
Men snart kommer våren smygende og da er Bergen verdens nest beste by å bo i (etter Berlin så klart).
Til alle jeg har avtalt å drikke årets første utepils med; den er allerede drukket...

År

Sermandet. Ett helt år har passert siden jeg fødte denne....verdensvevsdagboka?bloggen?tenketanken?(nei, æsj jeg hater det ordet), skribledingsen? Ja, skribledingsen. Jeg har visstnok et arkiv som går helt tilbake til mars 2006. Det er jo slett ikke lenge siden.

For å holde på mitt "publikum" skal jeg fra nå av slå an et heidundrende sitat innimellom alt det andre "dillet" som forhåpentligvis kan strekke på en lattermuskel eller to.

Ok, here we go:
"Selvfølgelig har det forekommet ulykker og dødsfall i boksing, men ingen av dem har vært særlig alvorlige"
- Anonym

"Carpe pungballan dine"

Skrivesperren har låst meg ute av bloggeriet. Her er et fattig forsøk på å låse den opp.

Jeg leste nylig i A-magasinet at mennesker bruker det meste av tiden sin på å tenke på det som skal skje, nest mest på det som har vært, mens det som skjer akkurat NÅ må slite seg til en skral smule av tidskaka vår. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å snu denne trenden, men heller følge den ved å begynne med den som skal skje.

Før jeg reiser på Berlin-ferie med studieturalibi skal jeg:
- grave etter nyskapende perpektiver på nasjonsbygging
- skrive en knakende god kronikk om nasjonsbygging
- vaske klær
- se etter ny leilighet med Ole
- delta på alle debattene/foredrag i forestående Tysklandsuka som en god oppvarming før jeg skal
- reise til Berlin


Lenge før denne lista ble skrevet utsatte jeg meg selv for 17 minusgrader og sosialt samvær med mine fantastiske brødre i Tromsø. Besøket i Tromsø ga en helt ny betydning til uttrykket bitende kulde. Kulda beit meg. Den beit over vitale organer og nerver som sørger for følelse i kroppen. I tillegg til kulde, førte besøket naturligvis med seg en hel del vindrikking og oppklarende diskusjoner med Even og Mads. Ei utrolig koselig helg.

Helga etter kom Trine endelig på besøk, og i motsetning til hva et Tromsøbesøk kan by på, kunne Bergen by på varmegrader og opphold (!). Helgas høydepunkt var definitivt det tidspunktet på lørdagskvelden der vinen ble drukket i litt for store slurker, og førte til HØYLYTT H. Sivertsen-allsang oppå alle av leilighetens border og krakker. Herligheten tok såpass av at Ole Magnus, Trine og jeg ikke var ute på byen før det var en halvtime igjen til stengetid, og til jeg tok i bruk ukonvensjonelle underholdningsmåter(...).

Som oppvarming på denne helga inviterte Max og Lisa, Mari og meg på hyttetur. Hyttetur og hyttetur, det lignet mer en skjærgårdsvilla enn en hytte. Det sier jo sitt at vi endte opp med Singstar etter x antall vinglass (ja, det meste jeg foretar meg innebærer visstnok mye vin) på ei hytte. Singstar altså. Veldig koselig villatur og god oppvarming foran helga.

Nåtiden går ut på å prøve å jage oppgavestresset ut av hodet og tenke på hvor tidlig jeg må stå opp i morgen for å få nok tid til alt jeg må gjøre. Nei, ser man det. Der er jeg utenfor nårtiden igjen.

"Carpe diem - det meste i livet er dill"

Rumpeakebrett

Magnhild inviterte meg opp på Fløientur i dag, og i ånd av mitt nyttårsforsett (og Magnhilds koselige vesen), ble jeg selvfølgelig med. På toppen var det stappfullt av folk med alt fra stilettheler og glinsende vesker, til kvikklunsj-nordmannen med anorakk og Madshusski, og det beste av alt; salg av rumpeakebrett. Valget var lett; 45kr for å ake ned et helt fjell = god valuta. Med kald, men velmassert rumpe, roser i kinna og strekere lattermuskler var vi nede i byens kjas og mas.
Ja til mer snø og akebillett til Fløien!

Hahahahaha!

Samefolk

Samefolkets dag er snart over, brødet mitt vil ikke heve og menneskeligheten ser ut til å bevege seg ut av seg sjøl. Dette har selvfølgelig ingen sammenheng, men noe å gjøre med blandingen av sukkersjokk og døgnmangel på skudd (den klassiske og beste måten å si at man har underskudd på søvn).

Tilbake til menneskelighetens undergang. Merk at jeg skriver menneskeLIGheten og ikke menneskeheten i sin helhet. Det som setter meg inn på tanken er den evige streben etter å fremstå som noe. Slutt med det, folkens. Ikke bruk så mye energi på opptredenen. Det er greit å ikke være flink i alt, det er greit å være lei seg en dag, sint en annen, eller bare redd. Jeg mener vi må slutte å undergrave følelsene fra det enorme følelsesspekteret og bare plukke frem de falske og aksepterte. Slutt med "hermetegn" og skalkeskjul. Vær sint og bann mere. Det er greit. Alt dette maset med å alltid skulle ha det så forbanna bra. Tenker du nå at jeg ikke har det bra? Joda, "jeg har det supert".

Sorry samefolk, det ble ingen joikasjokoladekake eller samefolkdag-feiring.

På tide å ta kveld. God natt.

ukas sitat

"Har du også sånn glatt hud under pungen, Øystein?" - Hanna sin bror kommer inn i stua etter å ha vært i dusjen.
Artibarti.

Jeg vrir meg unna oppgaveskriving. Stolen som jeg sitter på datt plutselig noen cm ned og ga fra seg et kjempesmell. Dreads er ikke kult lenger. Bare ekkelt. Serri, dreads er ikke kult. Jenter som så nettopp har kommet hjem fra latinamerika og "funnet seg sjæl", at de fremdeles lukter rom og svette. Såkalte latinamerikajenter kommer lett inn på topp 10-lista mi over det verste jeg vet. De går rundt med svære dreads i håret som det drypper voks og flass av, har på seg digre hårbånd strikket av en eller annen etisk handel-bonde og med økologiske farger. De bruker selvfølgelig aldri sminke og er totalt blottet for all form for selvironi. De er enten syltynne og høye eller halvtjukke og lave, men alle går med en eller annen form for latinokjole eller -skjørt over ei alt for stor bukse. Og de studerer selvfølgelig sosialantropologi.

(Til Silje som både studerer sosialantropologi og er i latinamerika; du er kul. Til Bodhild som studerer sosialantropologi og som har tenkt seg til latinamerika; du er også kul, men kom ikke hjem med dreads! :) )

monday, monday people.

Einsam. Eg er selskapssjuk, eg er svolten, eg er mett, eg er svett, eg er sliten, eg er nynorsk, eg er poetisk, eg er veldig upoetisk, eg er lur, eg er fordomsfull, eg er usikker om fordomsfull er eit nynorskord, eg er stiv i ryggmusklane, eg er lat, eg er stolt, eg er spent, eg er lei av å skrive "eg er", eg er lei av å skrive nynorsk, eg er identitetslaus på nynorsk.

Januar er teit. Januar er minneløs. Ingen husker vel ting fra Januar? Foruten de minnene vi med nordnorsk blod har fra de første soldagene etter mørketida, har jeg ett januarminne. Det handler riktignok om sola, for det er det som er eneste høydepunktet i januar. Det må ha vært en dag rundt 10. januar, for det er ca da solen rekker over fjellene i sør og vinker blidt til oss for første gang på alt for lenge. Jeg gikk på vgs og hadde allerede skulket både 1. og 2.time da Stine inviterte meg på frokost hjemme hos seg. Jeg takket selvfølgelig ja til det og mens vi satt der, hos Stine med hver vår kaffe og morgengugg i øynene, klatret årets første solstråler over Børvasstindene og rett i morgenfleisen vår. Vi skulket resten av skoledagen til fordel for en akkurat passe lang kjøretur med akkurat passe musikk til Rønvikfjellet, shellboller, kaffe, nydelig utsikt over alt vi ville ha utsikt over og selvfølgelig årets første solstråler fylt av deilig energi og D-vitaminer.

Akk. Når Bodø kommer langt nok unna, blir gamledagene gode og snille, og jeg får lyst til å leve enkelte av dem om igjen.

Jeg overlevde såvidt spinning i dag også. Jeg takket nei til pils og kondomer med samfunnetgjengen i kveld pga av spinninga som såvidt nesten drept meg.
"jeg vil ut, jeg vil ut, jeg vil ut og drikke meg full" (ikke akkurat nå, men i nærmeste fremtid)

dagen derpå

Dagen derpå med minimalt energibruk. Heldigvis har ikke denne dagen derpå-dagen rammet meg like mye som de fleste andre dagen derpå-dager. Gårdagen var en av de som vil bli husket en tid fremover. Jeg var på klassisk og morsom stå-fest første delen av kvelden og på vei fra stå-festen i Sandviken til byen, ramla Hanna og jeg inn på en av de mange lugubre Irish pubs i byen og dertil mange lugubre mennesker. Vi så ikke ett menneske under 40 år, og Hanna og jeg så vårt snitt til å hente det som hentes kunne av disse ensomme, illeluktende og arbeidsløse mennene. Det resulterte i en del påspanderte drinker og øl. Da de ble for innpåslitne og jævlige, smuglet vi med oss en fersk strawberry daiquiry i cosmopolitanglass med limepynt med oss ut. Vi gikk fulle og glade rundt i sluddregnet fra en harrry irish pub til kvarteret med en drink som lyste rød jorbærslush lang vei. Om noen bare hadde tatt bilde av oss... haha.

Postmaterialisme

Når oppgavehelvetet er løst, har jeg som godt innarbeidet vane å lagre mitt skrevne verk både på datamaskin og på mail, for å være på den sikre siden i tilfellet en av de to skulle finne på å være vanskelig mot meg. To ganger i hele min universitetskarriere har jeg av ulike grunner ikke lagret oppgaven på mail, og 100% av de gangene har de kryptiske, samarbeidsuvillige datamskinene slått seg vrang. I dag skjedde det altså. Innlevering klokka 15oo. Jeg var på skolen kl 1000 var nær å falle i bevisstløs tilstand da oppgaven min var, i følge herr datamaskin "utilgjengelig". Det endte med rådløshet og apati fra min side og fortsatte med shopping i Bergens snøfylte gater. Ja, snø. Der det tidligere regnet fra alle kanter, snør det nå fra alle kanter. Snø er bedre enn regn.

I flukt fra oppgaveskriving, skriver jeg nå et kjedelig innlegg om snø og datakomplikasjoner. Jeg er sulten og lei. Da blir det ekstra morsomt når Ole forfatter oppgavens overskrift til "Grønne partier - en følge av post-materialismen? ...eller klamydia?" hoho.

God helg.

Internasjonal lukt

Efterfest. Dagen har bestått av (naturligvis) alt for lite lesing, en del kollokvie, en stor del terping og avslutningsvis en veldig stor del internasjonale studenter og dertil en moderat del øl. Den såkalte fagfesten var ble dominert av studenter fra allverdens kanter av verden. Jeg vet ikke om det har noe med min fortid som turistinformatør å gjøre, at jeg kan lukter de forskjellige nasjonale identitetene. Eksepsjonell luktesans eller ikke - siste del av kvelden satt meg noen år tilbake i tid. Til den tiden da jeg selv utskilte en lukt av Norge i det da ukjente Tyskland. Det som imidlertid forundrer meg er at internasjonale studenter på universitetsnivå er skremmende lik de internasjonale studentene jeg møtte på tysk gymnasnivå. Gutter av middels høyde og med kviser, tar (for anledningen) på seg gensere med moderlandets navn skrevet i store bokstaver over hele brystet, og beveger seg med modeate trinn over dansegulvet i håp om å tiltrekke seg ei tysk jente med alt for store pupper. Italienske jenter med spisse nester og alt for markerte brilleinfatninger kliner med amerikanske halvfeite gutter som innimellom klininga uttrykker sin fascinasjon over norske drikkevaner.

Størstedelen av dagen har bestått av til tider uendelige diskusjoner om ord som "inhuman" er et godt nok ord til bruk i studentersamfunnets debattprogram. Hvis du allerede har gitt opp å lese mitt pretesiøse innlegg om nerdete ting, har jeg full forståelse for det. I skrivende stund plager jeg meg selv med formuleringer som uansett ikke kommer ut som jeg vil, sannsynlig pga den delen øl jeg har innabors.

Det regner fortsatt.

Takket være den fantastiske bruktsjappa i Nygårdsgaten, fikk Ole og jeg kjøpt to sesonger av verdens beste HBO-serie, "Six Feet Under" til den sneve sum 340kr. Jippi.

I morgen skal jeg på 90-tallsfest.

uten tittel

Nå skriver jeg historie. Første gang at jeg skriver blogg med rumpen plassert på en stol plassert i Bergen i år 2007. Det har regnet i 81 dager i strekk, sånt kan man ikke la være å nevne. 81 dager, I say. Hvis det regner i morgen slår Bergen norgesrekord. Under regnet har jeg, i ånden av mitt eget slagord, sagt ja til spinning hver gang Olem har spurt, kjøpt pensum, lest pensum, gått tur, drukket te uten sukker, meldt meg inn i studentersamfunnet, kun spist 200g sjokolade, og kun skulket en forelesning (hvilke ukristelige mennesker der ute holder seg våken kl 0815 på en tørr forelesning om alt det man uansett ikke får med seg så tidlig på morgenen?) og meldt meg inn i studentersamfunnet.

Jeg har trua på forestående semester. Det blir sannsynligvis så mye å gjøre at man må være übermensch for å få gjort alt, men det er fint. Jeg kan være übermensch. De neste dagene skal jeg være språknerd i studentersamfunnets programredaksjon og slå Hitlerhardt ned på samtlige i-forhold-til-feil.

nå: pensum

Mindre sukker - mer slagkraft ' 07

Først, en sang om fremtiden (men også litt om fortidens nyttårsaften 2006).

Ka e det som æ drømme om
at æ en dag ska våkne opp å vite,
at arbeidet æ leve med,
e mykje mykje meir enn det å slite.

Æ drømme om å være fri
lag med alle folkan som æ like.
Æ drømme om ei anna tid
da ingen folk e fattige og rike.

Æ drømme om at alle dæm
som trekke garnan langt der utpå sjyen
skal få ei bedre tid i lag med dæm
som jobbe skift på en fabrikk i byen.

Og dæm som har en liten gård,
nån kyr og ei gjeld dem ikkje klare.
Æ drømme at dæm får en vår
dæm bruke te nå’ meir enn det å spare.

Æ drømme at vi får en vår
da undertrøkkinga å jorda stanse.
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og det bli like fint å jobbe som å danse

Godt nytt 2007-år.

Året har rukket å bli fire dager gammelt. 2007 er året som skal forgå under mottoet "mindre sukker - mer slagkraft". Foreløpig har sukkerinntaket ikke minket noe særlig, heller ikke har slagkraften vist spesiell kraft, men ingen grunn til pessimisme av den grunn. Om to dager står mine føtter i regnvåte bergensgater igjen og mitt nye og bedre liv står på randen av begynnelsen.

Hjemmetilværelsen er like fortreffelig som den var da den begynte for tre uker siden, selv om jeg etter hvert som godtfolket reiser fra byen, innser at Bodøtilværelsen ikke er like fortreffelig uten dem.

Nå snør det, og Mariell, Olem og jeg skal ut på skogsekspedisjon langs Hunstadtoppen.

Perlemorskyer

Fortsatt Bodø. Julens første møte med Kafka og Solveig i går. Etter å ha overlevd kampen om tilværelsen i byens kjøpesenter er det lite som er så fint som å sette seg på Kafka med sine sprudlende Trine- og Solveigvenninner med julelys rundt seg og en varm (men jævlig dyr) kaffe mocca i hendene. Det er deilig å snakke om gamledager, om intern klining og intriger som er langt forbi. Jaja, klisjé i massevis, men av og til er det deilig å leve opp til mimringsklisjéene. Det er så fint å kunne bekrefte at tåpelige forstillinger om å ha "vokst fra hverandre" bare er tåpelige.

I kveld er det Kafkaquiz. Den legendariske. Det er imidlertid et problem at 50% av quizlaget ikke er tilstede i byen og at potensielle lagkamerater ikke vokser på trær. Videre er det noe problematisk at 1/3-del av de gjenværende 50% av quizlaget har eksamenslesing på tapetet, og at en neste 3.-del har pepperkakebakedeit. Den siste 3.-delen er meg. Vi får se, da. Jeg har jo opparbeidet meg en enorm selvtillitt på dette feltet gjennom kvarteret-quizen. Kanskje skal jeg stille alene? "Amputert lag", "einsam ulv", "god plass på mitt lag". Kom gjerne med forslag.

Nå skal jeg ut i snøen med den deilige hunden som i skrivende stund ligger oppå føttene mine og propper. Jeg vil ha hund i julegave.

Lykke til dere som har eksamen (Marianne og Mariell)
Lykke til dere som skal fly (alle som ikke er i Bodø)


God jul. ho-ho-ho.

Julebodø

Bodø. Merker allerede ved gaten på Gardermoen at jeg ikke er langt unna hjemme. Med en gang Bodø-passasjerene som allerede sitter ved gaten ser at det skifter til "go to gate" på skjermen, reiser Bodø-passasjerene seg og nærmest springer frem til luka som skal ta dem gjennom til flyet. Der blir de stående som fyrstikker i en fyrstikkeske, tett sammen og ser rådvillt rundt seg, mens de venter på at de skal få stikke albuer siden på folk på vei inn i flyet. Vi lander i Bodø. "Vær vennlig å bli sittende i setet med setebeltet festet til flyet har parkert og skiltet med fest setebeltet er slukket". Flyet rakk så vidt å få hjulene i kontakt med bakken før Bodø-passasjerene hadde kastet av seg setebeltet, reist seg opp i midtgangen og sendt nabopassasjeren en albue i øyet i kampen om bagasjen i hattehyllene. Hysteriet fortsetter ved bagasjebåndet. Samtlige passasjerer har presset seg så nærme bagasjebåndet som det er fysisk mulig å stå, uten å stå oppå det. Dette resulterer ikke bare i ny køståing, men i at rolige, avbalanserte sjeler som meg må irritere meg så grønnjævlig over disse menneskene som gjør det umulig for meg å se bagasjen min. Helvette!

Forutenom nordnorske flypassasjerer er Bodø flott. Det er deilig å være i et stort hus med annet dopapir enn Euroshopper for 10kr. Jeg har kjørt bil og sett på kabel-tv. Pappa sier; "Ida, se ut!". Jeg ser ut, og ute daler det store, lodne snøflak ned fra en rosa skyhimmel. Jeg hopper av glede. Hjemme. Borte fra regnet (som i skrivende stund regner på sin 63. dag på rad) i Bergen, klimaendringsvarmen og eksamen.

Alt er stort sett som det skal være, bortsett fra at jeg ikke klarer å venne meg til at Balder ikke er her.

Så var det to lesedager og en eksamen igjen til jul.

Eksamensangst har blitt til eksamensbesvarelse. Nå er jeg ikke så nervøs for prestasjonen, men naturligvis for resultatet. Desverre kunne jeg ikke fylle lungene opp igjen med all den lufta den har slått ut av meg etter eksamen, siden det er på'n igjen om tre dager. Det blir tidenes gamble-eksamen, men nok om det. Har en solid overdose eksamen om dagen.

Min bursdag var ukas overlegne høydepunkt. Del 1 av dagen vil jeg ikke gå inn på siden den handler om eksamen som jeg som nevnt har mer enn nok av. Del 2 derimot, bestod av middag på Hot Wok med ikke bare en, men tre bursdagsbarn. Etter hvert kom kremen av godtfolk hjem til Ole og meg, og med Hannas legendariske gulrotkake pyntet med geletopper, var kvelden allerede sikret suksess. Fikk overveldende mange telefoner og meldinger (og gaver), noe jeg selvfølgelig setter megapris på.

I kveld skal jeg fortelle meg selv at jeg med god samvittighet kan ta meg fri fra lesesalen (selv om det arbeidet jeg gjør i dag kan utgjøre en hel eksamenskarakter... Hysj!) og nyte dagens gode innsats i form av The Office og ....godteri? ja. Godteri har jeg gjort meg fortjent til. Saltsild og Fox. namnam.

Imårra er det tilbake til lesesaltilværelsen. Kom så, motivasjonen. Jeg vet du finnes der inne et sted.

Angst og Filosofi

Jeg får vel gjøre som så mange andre:
music: Wilco - Via Chicago

Dette gleder jeg meg til.



Jeg har akkurat funnet min ex.phil-bok fra 2004 og trykker den mot mitt bryst. Her er redningen. Jeg trenger en redning, nemlig. Omkring fem bøker skal leses på to uker + pensumslitteraturen på det jeg nå anser som universitetets mest ubrukelige fag (og som jeg vurderer å ha som mål å kun stå på). Hjelp. Filosofiredningen er "filosofihistorie". En bok med idiotsikker innføring i hodene til Hobbes, Spinoza, Rousseau og alle tenkelige herligheter, skrevet av Nils Gilje. Nils. Denne uendelig sympatiske mannen, min foreleser, redningsmann og forfatter av redningsboka. Takk.

Takket være smart brainsene på mitt quiz-lag, vant vi quizen i går og billetter til DELILLOS. Jeg hylte av glede. Ville gått på konserten uansett, naturligvis, men nå får jeg billetten gratis OG med sikkert følge. Kroppen har 11 organ, norges nasjonalfjell er såklart Stetind og japan har mange flere provinser enn man skulle tro. So that so.

Det er fint å ha Delillos-konsert og en bursdag i vente. Også er det fint med en reisende pappa som kan ta meg og Ole ut på middag.

Forslag til nervedempende musikk mottas med takk.

Stønnende HORE

I dag, mandag, på min nye startdag, er Ida Breckan Claudi fysisk tilstede på lesesalen kl 0900. Imponerende vil noen si, ren vane vil jeg si. Rundt klokken 11 slenger ei tøs fra seg sekken og noen bøker ved siden av meg på nabopulten. Etter å ha bladd opp ei bok større enn en bibel fra 1600-tallet med tittelen "5000 russian words", starter sirkuset. Hun begynner å sukke. Også hoster hun høyt, uten å holde seg for munnen eller gjøre noen forsøk på å være diskret (et ord, for avansert til at dette brødhodet kjenner betydningen av det). Hun sukker, nærmest stønner høylytt. Mange ganger. Som om ikke det er nok, finner hun frem boller som hun sitter og slafser på innimellom all stønninga. Jeg kjenner at jeg hater henne. Jeg får ikke fullført en eneste setning om Lenins tolkning av Marxismen uten denne f***a si stønning rett i mitt høyre øre. Jeg teller 11 sukk mellom klokka 11:26 og 11:36. Kl 12:00 stønner jeg tilbake til henne og klasker penn og boka i pulten og pakker demonstrativt sammen. Jeg setter meg på mat.nat. istedet. Der hører jeg bare lyden av kalkulatorer.

Nå kureres jeg av Whitest Boy Alive og tanken på årets beste konsertopplevelse med Kings of Convenience i Johanneskirken.
"Vi spurte om å få låne orgelet. Det fikk vi ikke, men det ikke alle vet, er at dette pianoet har noe som ligner på orgelet" - Erlend Øye og setter igang "misread" med orgel-koring.
Erlend Øye er min "månedens helt" som jeg fra nå av skal kåre månedlig.

Etter en 9 timers lesedag, minus tiden det tok å gå mellom HF og Mat.Nat, ser jeg nå frem til at Hanna skal komme med vaffeljernet. Da skal vi lage vafler. Jeg gleder meg.

Fat man & Little boy.

Onsdag. I morgen begynner jeg på nytt. Jeg begynte riktignok på nytt på mandag også, men da var det eksamen og påfølgende eksamensøl. Så nå må jeg begynne på nytt på nytt. Fra og med torsdag den 16/11 skal jeg være på skolen fra 09-16 hver dag. Jeg skal ha faste møter med Rousseau, Carl Schmitt, Constant og resten av den lange lista med filosofer som skal utvide mine forståelseshorisonter og perspektiv. Jeg lover.

Dagen før den nye begynnelsen har jeg tilbrakt 4 timer på skolen, hvorav 2 bestod av konsentrasjon på høyt nivå for å forstå, og la være å le av vår noe hysteriske forelserer av veldig italiensk bakgrunn. Foreleseren Paola kaster uhemmet med armene når hun snakker, og avslutter ofte en setning med et hysterisk latteranfalt avbrutt av innoversnorking, mens hun konstant uttaler frykt som frukt.
Dagen før den nye begynnelsen har jeg flyktet fra høstregnet (som ser ut til å aldri ta slutt) og inn på koselige kafè Knøderen sammen med Olem og Elin og en annen hyperaktiv skrue. Jeg lærte at Fat Man og Little Boy var atombombene som ble sluppet under andre verdenskrig. (nei, jeg visste faktisk ikke det)

Nå gleder jeg meg til jul. Til ordentlig jul og ikke butikkjul med julemarsipan og -kalendere i butikkhyllene allerede i begynnelsen av Oktober. Teite liksom-julebutikker og teite liksom-julemennesker som kjøper julemarsipan allerede i oktober. Nei, jeg gleder meg til skikkelig jul. Jul i Bergen, men mest i Bodø. Jul med snø og fri og ski og gamle, gode folk og bil (miljøsvin som jeg er) og dyr øl på Kafè Kafka og familie og stappfullt kjøleskap og badstue og mat og peislukt og trær med snø på og nordlys.

Back in black

Pipip. her er jeg igjen og gir lys fra meg. Vel tilbake i Bergen etter eventyr med NU sine studentlag fra hele norgen land, i Kroatia, Bosnia og Serbia. Vanvittig spennende land.

De siste ukene har bestått av eksamenslesing, eksamenslesing og atter eksamenslesing. All denne lesinga med sikte på morgendagens eksamen. Med det sagt, får jeg panikk og avslutter internettilværelsen og går over i lesetilværelsen.
Takk for mei. Utsikt fra hotellet i Serbia. Et hotell med noe erotiske undertoner, og som vi flyktet fra så snart vi ble klar over hva "room servicen" kunne inneholde. Heia Natur og Ungdom.
Kanskje det vakreste bilde jeg noen gang har tatt?
Siste kvelden ute. Vi sørger for å holde oss langt unna alt som kan minne om prøvesmaking av lokalkultur/-øl og sponset Tuborg i videre ølproduksjon. Ane, Signe, Magnhild og Torkil

Kanskje det morsomste bildet noen gang tatt? Legg merke til Rasmus uttryksløse ansikt i det han hopper inn i bildet.
Serbere synes å tviholde på det gamle kvalitetsbilene fra Yugo-tida (Yugo-tida= Uttrykk for yugoslavia-tiden, brukt av folk som er overbevist om å ha full innsikt i tidligere Yugoslavisk kultur og historie. Jmf Ida).
Utsikt over Novi Sad. Masse luftforurensing, men veldig varmt.
Kroatiske høner. Tror de var lykkeligere enn norske høner.
Kristoffer og jeg i Bosnisk varme.
Olem og Kjerti + Rasmus og Ingun litt redusert etter kvelden før.
Full forståelse for dette.

3-2-1

Torsdag i dag. Onsdag i går. I går ødela jeg racketen på badminton-trening. Jeg ble sint og moste den i gulvet. Litt flaut. Tidligere i går så jeg den tjukkeste personen jeg noen gang har sett "live". Jeg lurer på ved hvilket tidspunkt denne dundra av et menneske bestemte seg for at "tja... èn porsjon til med grøt gjør vel ingenting"...

Tirsdag var Quiz-dag, men uten 1.plass. Det ble ikke 2.- eller 3.-plass heller. 8.-plass ble det. Men på tross av tapet (som vi jo gjør med same sinn), var quizen hyggeligere enn på noen uker. Olem sine ikke-filtrerte utbrudd som "æsj, Ida! Du e våt på fingran, har du fingra dæ eller?", gjør det ganske så lystig på tirsdagskveldan.

Nå er jeg egentlig opptatt av å telle sokker og truser før fraspark til Balkan i morgen. Kroatia, Bosnia og Serbia - here we come. Det jeg går glipp av denne helga er følgende:
- min Ole
- Brann-Rosenborg-sirkuset i Bergen
- Anders som kommer hjem i anledningen Brann tar seriegull (?)
-BIFF (filmfestivalen)
+ de rundene med BUZZ som helt sikkert ville blitt spilt.
- Se og Hørs reportasje om Trude Mostues opplevelse av samlivsbruddet

Nå begynner jeg å glede meg til (forhåpentligvis) kriminelt billig pils og samvær med (forhåpentligvis) kule folk.

*kjøss til alle som ser på

Ivar F Andresen

Er det flere enn jeg som nå først ser at Ivar heter AnDREsen til etternavn og ikke AnDERsen?Quiz: Hva står F-en for?

I går var satan i Bergen. Nærmere bestemt på biblioteket. På det samme biblioteket der det henger lapper over alt om utvidet åpningstid. fra 0830-0900. "Aha! Utvidet åpningstid? å du å du, så ypperlig nå som jeg skal skrive oppgave." tenkte jeg. Hanna hadde gardert seg med massevis av te-poser og jeg hadde smurt matpakke.
Satan viste seg klokken 1900 iført securitasdrakt. "NO stenger vi, folkens!"sa han og slo med det samme av lyset, så hele biblioteket ble svart som i helvete. Akkurat sånn som satan vil ha det. Etter 10 timers jobbing lå det tilsvarende mengde ark, penner, matpakkesmuler, skriveblokker og alt som ellers hører arbeidsdagen til. Vi ble begge superstressa, og jeg ble noe uoppmerksom og la ikke merke til at oppgaven min rømte. Ja, oppgaven min=borte vekk. Satans faen av en securitas-nazist. Ser jeg han igjen, skal jeg lugge av ham hente-sveisen og sparke til chips-ræva hans til han disser nedover Torgalmenningen. FAEN. Alt er hans skyld.

Nå, omtrent 20 timer senere, sitter jeg med en ikke-ferdig oppgave.
Jeg har kommet på en sang, som jeg tror de fleste vil bli glad for å få et gjensyn med (muhaha).

YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai
YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai
Put me up, put me down
put my feet back on the ground
put me up, take my heart
and make me happy
Put me up, put me down
put my feet back on the ground
put me up, feel my heart
and make me happy
Here we go gettin' smooth to the groove
Watching lovely ladies how I sooth as I move
That's what they say but I can't prove
So turn it up again and watch me move to the groove
As I get close you whisper coco
I hold you in my arms and you say Jamboo
Scream and shout turn and say columbo
Now I gotta go yo coco
Put me up, put me down
put my feet back on the ground
put me up, take my heart
and make me happy
Put me up, put me down
put my feet back on the ground
put me up, feel my heart
and make me happy
YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai
YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai
YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai
YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai
That's the way I treat dem girls kinda smooth see
Cos' there's one man and yo! that's me see
So let me show you round as you sip your tee gee
But no coco loco boom while I take a pee lee
When I hold my baby tighter she says I do it nicer
I like my chicken with rice and lemonada
And that's what you get when she shout out Jamboo
Now I gotta go so coco
Put me up, put me down
put my feet back on the ground
put me up, take my heart
and make me happy
Put me up, put me down
put my feet back on the ground
put me up, feel my heart
and make me happy
YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai
YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai
YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai
YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai
YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai
YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai
Put me up, put me down
put my feet back on the ground
put me up, take my heart
and make me happy
Put me up, put me down
put my feet back on the ground
put me up, feel my heart
and make me happy
YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai
YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai
YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai
YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai
YAyyayaya Coco Jamboo yayyayai

Før jeg skal begi meg ut på høylytt Coco Jambo-imitasjon, skal jeg kjenne etter om IFA sin påståtte lakserende effekt slår til. Så skal jeg gå hjem i Bergens kjølige og høstmørke og høre på Air - Alone i Kyoto, og føle meg som Scarlet Johanson i Lost i Translation.
Det blir fint.

Buzz og kanskje verdens jævligste pojk.

Fy faen:
http://www.gorillamask.net/rainbow.shtml
(Ikke lukk før du har sett hele)

Buzz er veldig veldig gøy.
(I disse play station-tider... Ender det til slutt med at man ikke kan ha det gøy sammen uten en underholdningsboks?)

pange, fange, brilleslange

Jeg føler en slags nasjonalisme i meg idet jeg slurper i meg et eple med et så ufint navn som rød gravstein (ellerno). Er det bare meg, eller er NORSKE epler de mest røde, saftige, sur-søte, deiligduftende epler på jord? Med "epledagen" som vi alle gledet oss til på barneskolen, tror jeg norge er verdens deiligste land å bo i, sånn rent eplemessig. For det første tviler jeg på at f.eks Portugal kan nye en sånn deilig velferdsgode som "epledagen", for det andre er jeg sikkert på at portugisiske epler ikke kan måle seg med "ariske" epler. <-- ser du, våre overlegne epler gjør meg litt tøff i trynet overfor andre land i en sånn eplesituasjon. Eplekjekk? Ja! Nettopp!

Javel, nok om det. Helga suste forbi. Mariell og jeg var innom diverse ekperiment: Er det slik at èn øl nødvendigvis fører til to? Resultat: en ganske så gladfull Mariell og en litt eplekjekk Ida med hver sin mikrofon på Kvarterets sing star-kveld. Flaut? ja, ganske.
Vi var innom akvariet i Bergen. Resultat: Ida holdt en SLANGE! I to svette hender hadde jeg en middels tung kveleslange. Litt skummelt, mest gøy.
Mariell er borte og igjen står en blomst. Jeg har døpt den Mariell, etter Mariell, selvfølgelig.

Vel vel, helga er forbi, huset består.
Fortsatt kan jeg si "Ole", og to hoder snur seg.

Værsågod, her har du en sang på hjernen:
AAiijajakokojambo-aaaJAjeeee, hello?

Ole og Ida og Ole

Kjære tirsdag. Du gjør meg frustrert og flau over å være så dårlig student. Slutt med å gi meg stikk langt inn i hjerterota hver gang du minner meg på den den meterhøye bunken med uforståelig pensum. Lørdagen var mye snillere, riktignok ikke mot Ole Magnus, men ganske snill mot meg. Lørdag kom nemlig min tyske blümchen, Skadi og lyste opp helga og tysken min. Lørdag bydde på innflytningsfest hos Hanna og deilig høsttemperatur. Det som hindret lørdag i å bli ukas favorittdag, var intet mindre enn at den brant opp deler av leiligheten til Olem. jada, brant. Vannkokeren valgte å ikke slå seg etter å koke opp vann, men derimot å stå på en hel dag mens Olem nøt lørdagens godvær på kafe, kino og innflytningsfest.

Nå er leiligheten naturligvis ubeboelig, mens OleH og Idas pensjonat kan by på bråkete luftmadrass, internett og kjøkken for uheldige Olem. Det beste med to Ole i leiligheten er at jeg kan si Ole, og begge svarer meg på likt. Artig.

På torsdag kommer en ny gjest som forhåpentligvis ikke har deler av huset nedbrent- Mariell! :D
Da blir det rorbua-vorspiel, latter og sang. Aiaia.

Forelesning.

Sol

Idag er det så varmt at det pipler små svettedråper opp av panna mi. Været er forvirra. Sommeren er våken, selv om den skulle ha lagt seg for lenge siden. Helt greit for meg. Noe som ikke er fullt så greit er disse vepsene som ikke helt skjønner at jeg ikke vil at de skal sirkle rundt hodet mitt i en konstant rus som de til slutt får overdose av. En ting til som ikke er så greit er alle disse menneskene som tar opp leseplassene som jeg har tenkt til å sitte på. Men tanken på at kvelden vil inneholde øl, fest og gamle studiefolk gjør det greit allikevel.

Qiuz qiuz bang bang

Vi vant qiuzen. Oh happy day. Pene Jens Penselrens.

Fra relativt innholdsløse, late dager til dager som nå ligner på noe som kan minne om stress. Stress? Hva var nå det? Ikke helt sikker enda, men det er greit med dager som kjenner søskenbarnet til stress. Endelig har fristen for oppmelding i fag gått ut, så jeg slipper å sloss meg gjennom jungelen av fag som kan velges. Før kontoen min har fått røde tall på kontoutskriften har jeg rukket å kjøpe pensum til følgende fag:
Politisk Idèhistorie
Norge og EU
Et redd verden-fag.

I dag har jeg i tillegg til å vinne qiuz på kvarteret, fått festival-pass og crew-t-skjorte til Phonofestivalen som jeg skal jobbe frivillig på denne uka med gratis tilgang til konserter som "whitest boy alive", "Kim Hiortøy", Bergen filharmoniske orkester (ja, faktisk) og en hel del bra musikk jeg enda ikke har hørt.
Fra nå av skal jeg også (prøve å) sørge for at Bergens søppelsortering blir mer synlig for folk flest sammen med resten av gjengen i bergens natur og ungdoms studentlag. Iha.

Alt er så bra
bortsett fra at jeg allerede ligger kilometervis etter i pensum