tu veux mon parapluie?

Jeg faller for klisjeen. Med en tilbakelagt dag med over 30 varmegrader, med svette armhuler og litt klisjete hår fra en klam panne, er det lett å falle for amerikansk romanseklisj idet Tor svinger hammeren over himmelen og slipper tempererte regndråper på størrelse med tennisballer ned fra den rosa himmelen. Hvis man i tillegg lar top of the pops-gruppa til Sixpense Non the Richer være så amerikanske og sukkersøte som de vil uten å la seg fortyrre av det, er det ingenting som er finere enn å småspringe gatelangs i Paris med høye skuldre, regnvått hår og mascara rennende nedover ansiktet. Når man i tillegg til alt dette ser søte par som krymper seg inn under små paraplyer og snur seg til en søt guttestemme som spør "tu veux mon parapluie", vil jeg tro det er umulig å la være å falle pladask i sommervarme sølepytter-forelska i denne fantastiske byen.

Aaaaah. Im in looove. (og ikke i et eventyr, men noe virkelig som er så fint at det kunne vært nettopp et det)

Legg bort fordommer mot billigprodusert komersialistisk pop-drit, len deg tilbake, lukk øynene og kjenn regndråpene plaske mot ansiktet og tordenet dundre i bakgrunnen: