konge

Å glede seg til: Nytt Kings of Convenience-album
Å bli forelska av: denne videoen:


Takk for lenka, Ivar <3

glemte minner

Nå er det Oslo. Ikke lenger Paris. Men Oslo blir full av Paris når jeg river opp teipen som holder sammen eskene som har flydd fra den ene siden av kontinentet til det andre. Eskene, som en dag i juni ble pakket fulle, teipet sammen og bært ut den blå døra i nummer 208, og videre langs rue du Faubourg St Martin, står nå på mitt tregulv i en sliten leilighet på Oslos vestkant. Det er lenge siden de ble fraktet av to sett klamme hender gjennom den blå døra, forbi den lille kafeen, bakeriet, apoteket, den store hjørnekafeen der de selger sigaretter, den ubrukelige "bazar"-butikken som selger alt du har behov for kun en gang annenhvert år, det andre bakeriet med de enorme kokosbollene jeg alltid drømte om å kjøpe, men som kostet 3€80. Vel, når står eskene her, og jeg pakker dem ut og fyller mitt Oslo med mitt Paris. I veska mi ligger en hel del minner jeg hadde glemt. Det begynner med en bunke små norske papir-flagg som henger sammen i ei snor. Disse har reist helt fra Norge med mamma og pappa da de kom på besøk i mai første våren jeg bodde i Paris. Papirflaggene har ikke bare hengt fra taket i leiligheten i Paris et år, men overvært nok en 17.mai-feiring året etter med norsk-fransk allsang i Rue Lancry's beste pøbb, pynting i håret, vifting og risting.

Helt nederst i veska finner ei ensom peanøtt som umiddelbart minner meg om den kvelden Alexander Rybak vant Grand Prix, og en gjeng fulle nordmenn satt i ei New Zealandsk leilighet i Rue Paramentier og sang nasjonalsangen for full hals til naboene ringte politiet, og vi ble jaget ut. Vi gikk på en pøbb, og det regnet, og vi sang, og vi prøvde å komme oss inn på en klubb, men måtte betale, og jeg prøvde å krangle oss inn, men vakten ble sur og jaget oss bort. Det fortsatte å regne og vi fortsatte opp rue Jean-Pierre Timbaud til Belleville mens vi sang høyt og snakket med alle vi gikk forbi. Det regnet, masse, og Nina foreslo å søke ly på et merkelig sted på hjørnet av Boulevard de Belleville og Rue Ménilmontant. Stedet var stappfullt av stamgjester, rar musikk og dårlig luft, men vi fikk gratis øl, roser og en liten pose peanøtter hver. En av peanøttene ble ikke spist, men ble liggende i veska mi og minne meg på denne magiske kvelden.

Fra samme kvelden finner jeg et visittkort i veska fra en Sheikh Mubashar - "Restaurant chez hunza. 78, BD DE Belleville 75020 Paris". Det stammer fra senere samme kvelden, fra et tidspunkt der resten av Grand Prix-fansen, Heidi og Joachim, hadde dratt hjem med buss, Jon og frøken F det samme, Nina og Tristan hadde dratt hjem til fots, og jeg sto igjen med håp om å finne en ledig Vélib. Det regnet fortsatt, som faen, og ingen Vélib var igjen ved stasjonen. Jeg gikk til flere sykkelstasjoner, men alle sykler var tatt. Det var klissvått, mørkt og sent. Taxi. Ikke en eneste ledig taxi heller. Jeg husker jeg var på gråten av kulde og oppgitthet. Jeg sto ved veien som ei våt katt og vinket med armen til taxier som kjørte forbi med taklysene avslått. Like før jeg mistet motet helt, stoppet en svær og glinsende svart bil og en mann tilbød seg å kjøre meg hjem. Jeg satte meg inn i bilen og sendte melding til Heidi slik at hun kunne fortelle kripos om mine siste bevegelser før jeg eventuelt ble voldtatt og drept. Heidi tipset meg om å dreie samtalen med sjåføren inn på familie og barn. Det gjorde jeg, og mannen fortalte meg at han var restauranteier og hadde to døtre. Han spurte om jeg hadde tid til å vente mens han fylte bensin. Jeg sa ja, og han stoppet på bensinstasjonen og lot meg og bilnøkkelen bli i bilen mens han fylte. Tillitt. Vi snakket om hvor vanskelig det var å finne taxi på den tiden av døgnet før han sa at han synes jeg var pen. Jeg takket for komplementet og spurte mer om døtrene hans. Så ba jeg ham om å ta til venstre og stoppe ved den blå døra "der fremme". Han stoppet og jeg takket for turen og lovte ham å komme innom rastauranten hans en dag, noe jeg fortsatt har tilgode å gjøre.

Jeg finner lypsylen "dermophil" som jeg og Joachim kjøpte på Carrefour i 16. arrondissement den gangen jeg såvidt kjente Joachim. På Carrefour planla vi felles bursdagsfeiring og kjøpte pappglass og -tallerkner en dag i november.

I veska, under lypsylen ligger en papir-lapp med telefonnummeret til Cindy. Cindy er ei dame på min alder som jobber på et apotek i Montmartre og som solgte meg ansiktsrensen jeg forstsatt vasker ansiktet med hver kveld, og som jeg enda har masse igjen av. Cindy fant ut, etter en kortere samtale om ansiktshuden min, at jeg hadde en hud som umulig kan være av sør-europeisk slag. Cindy lurte derfor på hvor jeg kom fra og om jeg snakket engelsk. Jeg fortalte at jeg kunne godt engelsk, og Cindy foreslo å utveksle nummer slik at jeg kunne lære henne engelsk og hun meg sin afrikansk-franske aksent. Cindy ringte meg aldri, men bidrar fortsatt til at jeg savner alt som kan skje i Paris.

Jeg finner ei hårklipe som minner meg om hun tjukke dama som var sammen med oss på Oktoberfest i Munchen og som hadde sex med den jævlige amerikaneren på gulvet, rett ved siden av meg og min østerrikske venn Joachim etter en strabasiøs kveld i verdens største telt. Teltet hvor jeg mista jakka i mitt liv, en hel del hjerneceller, fornuften og verdigheten min. Ei sliten hårkype fra ei tjukk tøs er det minste en kan forvente av souvenirer fra en slik heisatur ei helg i oktober.

Så finner jeg ei tom fyrstikkeske fra hjørne-kafeen Le Passy der jeg og Johanna, fra den svenske UNESCO-delegasjonen, drakk rosévin etter å ha vært på et utdanningsseminar med blant annet en professor fra UiO som jeg noen måneder senere skulle gjenkjenne og snakke med under info-møtet for masterprogrammets i Oslo. Fyrstikkeska fra Le Passy ble senere samme kvelden brukt til å tenne sigaretter som jeg røkte med Tristan utenfor La Fourmi på Pigalle hvor vi drakk øl med Bridget og Nina. Samme kvelden så vi alle på kalenderen og ble klar over at det var farlig kort tid til jeg skulle pakke og teipe igjen pappeskene som nå, tre måneder senere, står på et tregulv i ei litt sliten, men fin leilighet midt i krysset på Majorstua i Oslo.

0364 Oslo

er mitt nye postnummer. For ja, riktig. Ida har fått seg kåk. Etter alt for mange slitsomme visninger, med varierende opptredner, er det meg fortsatt et mirakelt at jeg ble tildelt akkurat dette gullkuppet av et rom. Om du spør meg om tips til hvordan man best selger seg selv inn i et kollektiv, må jeg på bakgrunn av den siste ukas opplevelser, gi deg ei rar liste som dette:
- snik deg inn på den årlige Fafo-festen (Fagforeningens Forskningsinstitutt) kvelden før visninga. På Fafo-fest kan du svømme i alkohol og mennesker i alle aldre og fasonger, og drikke deg så full at du ender opp med å dra i gang jenka på dansegulvet sammen med Odd-Karsten Tveit eller andre NRK-fjes.
-Møt opp på visning tidlig dagen etter med krøllete og halvsvette klær som skriker etter å bli vaska.
- Sørg for at dagen derpå-leppene forblir røde og hovne så lenge som mulig
- Ikke dusj
- Vær nervøs og snakk om tema som man sjeldent snakker om (som f.eks ulike typer isoleringsmateriale, om det å våkne på natta, kakebaking) så lenge du bare klarer
- vær klam i henda
- lukt alkohol og røyk

Så vips, noen timer senere får du beskjeden "leiligheten er din".

So long, St.Hanshaugen. Hello Majorstua. Good bye Berlin, Hello Paris

Majorstua. 2 minutt fra trikken, 10 minutt fra alt.

Sykkel

Nå skal jeg bygge og bo. I alle fall bo. Nå bor jeg godt. Jeg har alt som trengs. Kjøleskap, balkong, skostativ, utsikt, mat på bordet (enda mer etter lønningsdag i morgen), og nå senest en sykkel. Det eneste jeg har å utsette på situasjonen jeg befinner meg i, er at den er midlertidig og at ingen ting i situasjonen er mitt. Men av og til når jeg kommer inn døra til leiligheten jeg egentlig ikke bor i later jeg som om jeg bor her for alltid.

I alle fall har jeg en sykkel en stund til. Den har kurv og ser omtrent slik ut:

Her er en annen jente på sykkel
Gutt på sykkel. Fint. Hund og sykkel.

Hvis du vil se flere sykler kan du gå inn på denne side hvor de lager sykler helt sjøl: http://www.pashley.co.uk/

blakkest

Jeg er ofte blakk. Jeg er også en av dem som sier de er blakke når de egentlig ikke er helt blakke, men når jeg ikke vil bruke penger på mat eller shopping. "æ e blakk" sier jeg ofte da. Nå angrer jeg litt på at jeg så mange ganger har misbrukt ordet blakk, for nå er jeg skikkelig blakk. På min tynne sparekonto i Nordlandsbanken står det nå kroner 57,03, og på min brukskonto kroner 6,61 kroner.

Nå er jeg blakk, nå. Skikkelig blakk. Med en samlet sum på kroner 73,64 kommer jeg meg ikke engang fra Gardermoen og inn til min nye hjemby.

Flaks at min venn i nøden, MasterCard finnes. puh.

Penger og øl mottas med takk.

Eple

Sommerferier bør avsluttes på slik: Finn en venn du er skikkelig glad i, og ta den med ut på rusletur langs en tørr og litt sliten asfalt som du har ruslet langs ti tusen ganger før. Minst. Avslutningen på sommerferien blir ekstra fin hvis grøftekanten langs veien din glitrer av nymodne bringebær som ikke eies av noen, men som du kan proppe deg full av mens du snakker om hyggelige ting med et av dine favorittmennesker.

Mitt favorittmenneske inviterte meg på sjokolademuffins etter bringbærgildet, før vi tuslet videre langs veldig kjente gater med betryggende få forandringer. Ingenting er som sommerferiens siste rusletur langs Skogsveien når gatelysene slås på, og store frodige busker blir oransje under lyktestolpene. Vi kan gå forbi store hus bak hager med hunder på nyklipt gress, lukte på blomster og beundre overgrodde rosebusker.

Sommerferien har fått sin verdige avslutning, og jeg vender nesa sørover med spenning og tilfredshet. Sørpå venter også blomster og rusleturer. Kanskje finner jeg et eple på et epletre. Sørpå har de sånt. Eple- og morelltrær så langt øyet rekker.

Alf Prøysen

Oppå lauvåsen veks det gutter,
fine gutter, lange gutter,
hele væla er bare gutter,
finn et stå og træ dom på

hurra!

*?!!"*?#

Sinna. Dritsur. Forbanna. Har lyst å rive av meg håret, sparke noen to ganger drithardt i leggen, minst, knuse knyttneven i veggen og skrike forpulte fitteSATAN drithøyt i øret på han som nettopp ødela alt. Faen. Jeg vil ha kaffe, men kaffenbeholderen er tom. Jeg ser meg rundt, leter i hyllene. begynner å svette og banne inne meg. River opp skapene og ser i skaphyller vi aldri har latt kaffen ligge. Ingen kaffe. Hore. Banneordene vokser i munnnen min og blir så store at de flyter over, og jeg begynner å mumle ord om kjønnsorgan og demoner. Jeg finner ingen kaffe. Jeg åpner kaffebeholderen en gang til, selv om jeg vet at den vil være like tom som for ett minutt siden. Faen i helvete. KUK! Jeg ringer han jeg mistenker for å ha traktet restene av kaffebønnene for å fortelle han hvor jævlig gjerrig, uomtenksom og forpult egoistisk han er. Jeg fikk ikke sagt det før han fortalte meg hvor det fantes kaffe. Jævlig irriterende. Nå har jeg mistet grunnen til å rope og banne inn i telefonen. Jeg trakter kaffe. Hvor faen i brennHELVETE er melka? Den satans kukjæveln har faen fitte meg drukket opp siste skvetten av melka jeg skulle ha i kaffen min.

SAAATAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAN!!!!!

Dyr

I går var jeg full. I dag tenker jeg på alle dyrene jeg har sett den siste uka. Her er de: ku

sel

katt hund

Oter Grindhval

Nise

Havørn

Verden er så fin og full av spennende ting

Har du sett denne før?

Har Heidi blitt plagiert? (Heidi?)

From Paris to Bodø

I Bodø snakker folk sakte og høyt og jeg føler meg overpynta i mine hverdagslige Paris-klær. Det skulle bare mangle. Bodø er ikke Paris. Paris er ikke Bodø. Fy faen så forskjellig det er her.

Det som før var daglige øl og kaféopphold har blitt byttet ut med turister, lundefugl og saltstraumen, og tilhører nå sjeldenheten. Jeg diskuterer ikke lengre Indias forhold til ditt, USAs forhold til datt, kandidater til generaldirektørstillingen i UNESCO eller fremtiden for internasjonal undervannskultur. Der jeg for et en måned siden befant meg i en bråkete kantine med smakløs mat, eller spisende gjennom kjeksskåla på kontoret i selskap av den svenske eller tsjekkiske delegasjonen mellom klokken 13.00-15.00, er jeg nå langt til havs mellom havørn, sjøsprøyt og med nordnorsk saltvannsvind i håret.


Det er så rart å dingle mellom ulikhetene. Fra stappfulle métroer i rushtiden til komplett stillhet i et hus ved en skog nord for polarsirkelen. From Paris to Bodø. Fra et liv til et annet. Og jeg elsker dem begge.


Dressjakka på den rake ryggen, notatblokka og de høyhælte skoa har på magisk og plutselig vis blitt om til dette mellom klokka 12.00 og 15.00 på hverdagene.

Her og der

Før var jeg der, nå er jeg her. Her er det kaldere enn der jeg var sist. Der jeg var sist var det så varmt at mennesker kastet bort vett og forstand, og tillot seg å vandre gatelangs i Oslo i bar overkropp. Dette kan under ingen omstendigheter rettferdiggjøres. Med det sagt, vil jeg si litt mer om det stedet jeg var før jeg kom hit; Oslo. Oslo var full av pene jenter. Flere pene jenter enn pene gutter, men guttene er fine de òg. Joviale og velstelte. I Oslo kommer bussene ganske mange minutter for sent uten at noen uffer seg og ser på klokka. De fleste tånegler er pyntet med neglelakk og sola lyser opp himlen helt til klokka blir nesten midnatt. I Oslo blir jeg invitert med på båttur i oppussede trebåter og svære plastikk-båter med hvit skinnsofa og gjesterom. Jeg har sett kyr gresse etter å ha syklet fem minutter ut av byen, jeg har badet i havet og spist reker og drukket norsk øl. Jeg har sett Delillos spille i beste Oslostil; i varm uteluft med øl og glade mennesker. Jeg har sett mennesker jeg er glad i og ikke har sett på lenge. jeg har hatt årets eneste og beste sommerferie. Oslosommerferie. Jeg slutter meg til Heidi sin oppsummering: "Eg har vore glad kvar dag".

Nå er jeg her. Her er i skrivende stund Bodø. Å lande i Bodø var like spennende som å ankomme tusenfryd da jeg var 8 år. Det kribler i magen og jeg får lyst til å hoppe og klappe i hendene og springe gale-mathias rundt i gatene. Nå er jeg her, og det er fantastisk. Her er det fortsatt blå og lys himmel selv om klokka tikker mot 01.30 på natta. Her ser jeg mange hundrevis av kilometer ut overalt fra stuevinduet mitt, jeg kan se fjell med snø på, jeg har ubegrenset med plass å bo i, frisk luft og gamle gode venner. Det er fint å være her, og circa sånn her ser det ut:

Og sånn her ser det ut der jeg skal i morgen:

Men først skal jeg på "tivoli" hit:

When in Paris

Lørdag. 22:08. På samtlige av mine Parisiske lørdager har jeg på et slikt tidspunkt hatt mennesker rundt meg og promille i blodet. Nå har jeg ingen av delene. Derimot har jeg et tilsynelatende uoverkommelig rot av esker, klær, bøker, kopper, kar, sko og oppvask. De står der, roter til alt og minner meg om ei tid som om tre dager er forbi. På tirsdag er ikke 208 ([d'øsåuitt]), rue du Faubourg St Martin lenger min adresse. På tirsdag går jeg ut den blå døra rett overfor butikken til vinmannen i mitt liv for aller siste gang. Jeg skal ikke lengre bo i gata der dama med de sprø klærne og de fem hundene går daglige turer mens de snakker med Halal-slaktern og de små pensjonistdamene som plukker opp matrester fra søpla som Franprix-folkene har kasta ut. Ikke lenger skal jeg strutte forbi den røde hjørnekafeen med han høye bartendern. De neste månedene får jeg ikke høre albino-dama på butikken si sitt automatiske "meeerciauureevoiiir" når jeg har betalt. Heller ikke skal jeg få fine avokadoer med på kjøpet når jeg handler hos innvandrern som står foran métrostoppet på jobb, og som roper "BONJOUR" etter meg hvis jeg glemmer å hilse på ham på vei fra jobb. Det er lenge til neste gang jeg rødmer foran Vinmannen i mitt liv når har kommer med hyggeligheter som "ca va, mademoiselle? J'ai une nouvelle bouteille qui va vous plaire". Jeg skal ikke lenger høre billettmaskinenes "biip" hver morgen, ikke lenger høyhælte sko mot métroasfalt, lyden av dørene lukkes og halvsure fioliner som spiller oppbrukte Amélie-melodier blant inorerende avislesere. Folket jeg har sett hver uke, hver dag, drukket øl og røkt sigaretter med, blir snart et helt kontinent unna.

Paris og jeg er over for denne gangen. Jeg blir nok tunget av kjærlighetssorg og savn en tid fremover, men ryktene sier det skal komme en ny by i mitt liv.

I morgen skal Paris og jeg ut og markere slutten på ett og et halvt års liv sammen med Fête de la Musique. Ah, alt vi har vært igjennom, Paris!

Snart slutt

En av de mange gærningene jeg kommer til å savne; give a warm welcome to TRISTAN!

likestilte barn av regnbuen

No er det kome fram at terroristar var åsraka til flystyrten. Dette betyr mellom anna strengere og fleire ugleblikk på dei lange skjeggate mennene, svette armhuler og hender, og tilløp til panikk om desse mennene i tillegg ber ein koffert. Uansett om det er same kofferten som den middelaldrande tjukke tyskaren foran i køen har. Men, med frykt for å aldri koma ut igjen, skal eg skal ikkje gå inn i diskusjonen om media og deires misbruk av makta dei sit med. Eg skal heller seie nokre ord om kor stor tru eg har på verda.

Eg går no mot slutten av den siste av mine 20 (eller noko sånt) veker i UNESCO. UNESCO, ein stor, og trass usemje og krangel, glad familie, nydeleg plassert langs vakre Parisiske avenuer, mellom Eiffeltårnet og Hôtel des Invalides. Her har eg åte smakløse lønsjar medan eg gjennom vindauget har fulgt Eiffeltårnheisen utrettelege frakt av turistar opp og ned tårntoppen, eg har sett ridande og rakrygga militærgutar på stolte hestar utanfor Ecole Militaire, sola som skinn over regnvåte Paristak og nylagt asfalt som tørkar seg i sola. Kva har dette med verda å gjere, spør du? Vel, alt og ingen ting. I dette tilfellet ingen ting, det var meir ein reflekterande digresjon over tida som snart er forbi. No kjeme det som har med verda å gjere;

Kvar dag i UNESCO har eg hilst på folk eg ikkje aner kven er, kvar dag har eg utveksla små ”ca va? Oui, merci, je vais bien, et vous?”-fraser. Stadig har det verte fleire av dei. Eg har sett dei merkelegste klesdrakter, høyrt dei raraste meiningane eg nokon gång har høyrt uttrykt, lukta dei strammaste kroppsluktane og sett arroganse eg ikkje tudde fants. Likevel har eg, også med desse menneske meistra å halde samtalen gåande. Det viser seg at sjølv om du kjem frå Luxembourg eller Sri Lanka, Tuvalu eller Irak, er me alle av samme ulla og eg kan (og alle andre kan) snakke med desse menneska. Me har noko å snakke om. Alle saman! Om det så er vêret eller finanskrise, vi møtes ein stad i midten, og det er dette som er så fascinerande. Alle kan snakke med alle! Eg ville t.o.m sagt ”ca va” til Bin Laden og George Bush hadde dei vert i dei same korridorane som meg.

Poenget som eg her prøver å få fram, er at me er alle er berre menneske og at alle difor kan møtes på eit eller anna medmenneskeleg nivå.

Dei site 20 vekene har UNESCO lært meg at verda ikkje er meir enn summen av folket som bur her, og det er berre folk. Folk som deg og meg. Det må ein aldri glemme, og ein må ikkje la seg fremmedgjere av folk med fancy titlar og dyre slangeskinnsko, langt skjegg eller burka. Me kan alle snakke om vêret saman. Til og med med terroristen som styrta ned Air France-flyet. Også han kunne ein ha prata om vêret med. Han var akkurat like mykje menneske som deg og meg og alle andre. Eg tippar terroristen ikkje hadde nokon snakke om utsikta frå flyet med, ingen å dele peanøtterne med og som difor ikkje hadde vanskleg for å sprengje heile greia til helvete.

Snakk, folkens!

tu veux mon parapluie?

Jeg faller for klisjeen. Med en tilbakelagt dag med over 30 varmegrader, med svette armhuler og litt klisjete hår fra en klam panne, er det lett å falle for amerikansk romanseklisj idet Tor svinger hammeren over himmelen og slipper tempererte regndråper på størrelse med tennisballer ned fra den rosa himmelen. Hvis man i tillegg lar top of the pops-gruppa til Sixpense Non the Richer være så amerikanske og sukkersøte som de vil uten å la seg fortyrre av det, er det ingenting som er finere enn å småspringe gatelangs i Paris med høye skuldre, regnvått hår og mascara rennende nedover ansiktet. Når man i tillegg til alt dette ser søte par som krymper seg inn under små paraplyer og snur seg til en søt guttestemme som spør "tu veux mon parapluie", vil jeg tro det er umulig å la være å falle pladask i sommervarme sølepytter-forelska i denne fantastiske byen.

Aaaaah. Im in looove. (og ikke i et eventyr, men noe virkelig som er så fint at det kunne vært nettopp et det)

Legg bort fordommer mot billigprodusert komersialistisk pop-drit, len deg tilbake, lukk øynene og kjenn regndråpene plaske mot ansiktet og tordenet dundre i bakgrunnen:

ignorance is bliss

Det er fint med et par reserveforeldre i ermet som tar deg med på ferie til Paris. Til et Paris som fortsatt er full av trekkspillmusikk, jazzmusikere og liksom-kunstnerisk utfoldelse. Til et Paris hvor en sitter på parisiske hjørnekafeer og mottar roser og lange blikk fra små franskmenn i hullete dressjakker og med krusete hår. Det er deilig å bli tatt med til dette Paris og sitte igjen med en mage full av mediumstekt entrecôte, rødvin og en følelse av å ha vært på storbyferie i Paris før hverdagen kicker inn. Og når hverdagen gjør det, kan man tusle til "Paris" på 20 minutter.

russ

No er eg så lei av alle som skal mene noko om russe-kidsa. For Guds skuld; ja, det er ein idiotisk tradisjon, ja, det er for mykje alkohol og sex, og ja, foreldra burde ta ansvar.

Det er dei same innlegga kvar forbanna vår og russen forblir like fulle og kåte. Let dei drikke og pule, og bruke idiotsummar på høytalerannlegg og glinsande bussar. Det er vel betre å samle allsangen til postgirobygget-låtane i ein skog på Vestlandet i nokre dagar, enn å spre faenskapen utover landets pøbbar og gatar i årevis etterpå. Nei, la idiotane "idiotere" frå seg, så kan vi håpa russemånaden vekker eit behov for å kompensere månaden med aktiv hjernecelle-knusing med opplysing og dannelse.

Æsj, der verte også eg til ein av dei russe-menande idiotane.

rush hour

Når man har nådd grensen av hva man kan tåle av der her:

og det her;og det her;
er det lett å bli syk av savn etter det her;og det her;og det her;og det her:
Jeg kjenner en deilig dose lengsel etter lyse netter på et folketomt sted nord for polarsirkelen.

forelska 85

Denne sangen minner meg om å komme halvfull hjem på lyse sommernetter, om å lufte Balder mens sola fortsatt skinner, om gode samtaler langs skogsveien mens fuglene synger, om å rydde halvfulle ølbokser av verandabordet og om bunker av brente CDer som kremen av godtfolk har danset seg svette til i de sene nattetimer.



Sangen gjør meg fortsatt forelska.