Om å begynne

Første dag på jobb. Herregud. Jeg overlevde. Jeg burde snart begynne å ane et mønster, nemlig at det sjeldent er så skummelt som jeg tror. Første dag på jobb ble jeg møtt av et godt håndtrykk, en god klem og uendelige påfølgende (klamme) håndtrykk. Jeg har fått komplimenter fra den afghanske ambassadøren, et fast håndtrykk fra den japanske og en hel del lykkeønskninger fra tidligere norske stortingsrepresentanter.

Dagen bestod av møteforberedelse, møtevirkosomhet, lønsj og mere møtevirksomhet. Jeg kan oppsummere dagen med mye snikksnakk, mange håndtrykk og 6 timers tilstedeværelse i UNESCOs eksekutivrådsmøte. <-- stilig ord på matchende stilig jobb.
Jeg har hatt på meg skjorte og blazer, vært rak i ryggen, lekt selvsikker og altvitende, og de største spørmålene jeg sitter igjen med er "hvorfor har representanten for Togo lilla hår?" og "hvordan skal jeg noen gang komme meg gjennom jungelen av forkortelser, dedikasjoner og UNESCOs strukturelle oppbygging"?

Har det gått flere hus forbi at 2008 var året for poteten?

Klokeste ord sålangt idag (angående helvetet i Gaza); weapons should not be the language of this world, dialog should be our common language" - kloke ord fra en (ikkeså klok) kubansk ambassadør.

Nå kan jeg telle mange komplimenter, et stk telefonnummer til en brannmann fra den lokale brannstasjonen, en erfaring rikere, mange øl innabords og et mer optimistisk syn på forestående semester.

Med vennlig, optimistisk, lettet og spent hilsen
Ida/ Jaqueline (mitt nye favoritt-alter-ego)