change of hearts

Jeg har ombestemt meg. Jeg er ikke lei Paris likevel. Dagen har gitt meg flere grunner til å ombestemme meg. En av dem er at man blant de to-komma-ettellerannet millioner mennesker som bor i byen, kan bumpe tilfeldig inn i ett man kjenner. Av et hundretalls skobutikker i et tjutalls bydeler, på et hundretalls tidspunkter og blant et åttesiffret antall mennesker, hadde Joachim og jeg beveget oss inn i samme skobutikk, på samme tidspunkt i samme bydel i samme by. Sykt.

Den andre grunnen til at jeg har ombestemt meg for at jeg ikke er lei av Paris likevel, heter Mariage Frères. Her finner man de deiligste av de deiligste lukter, mørke og nedslitte tregulv og små sjarmerende franskmenn i dress. Pene franskmenn i dress som raskt plukker opp min påtatte sjarme og romantiske humør, og som introduserer meg til de deiligste lukter mens de spør meg søte spørsmål. Man kan tvinne fingeren i håret, smile og takke merci til overdådige komplementer som ikke er vulgære fordi de kommer fra søte dresskledde franskmenn med store øyne og trutmunn. Jeg føler meg som en parisisk klisjé, litt som dette:

Og det er det få steder som vet bedre å innfri forventningene til et parisisk klisjéliv enn nettopp Paris. Ah, je l'aime!

Sukk.