en time mindre

Blue monday. Fyttigrisen så trøtt. En time mindre søvn er utrivelig. Spesielt når jeg ville betalt umålelige priser for å få den ene timen på lørdag tilbake. Når man i tillegg må starte uka med å bruke en hel kjip og trang time på metron for å komme seg på jobb, er utgangspunktet for den forestående uka ganske dårlig. Det fine med uka er imidlertid at mine overordnede er i hjemme i fedrelandet slik at jeg kan sitte på kontoret med bena på bordet og med bukseknappen åpen uten at andre enn assistenten ser det. Puh.

Rundt klokka fem i ettermiddag våknet jeg, og det av Joachims eventyrfortellinger fra helga, og senere av billige drinker med mine fantastiske fire. Elsa, Anne, Johanna og meg. Fire forskjellige forbokstaver, fire hårfarger, fire nasjonaliteter, fire forskjellige drinker. Det er så godt med jentevenner. Fjoll, kuk, fremtid og jobb. Fire fine temaer rundt et bord med fire stoler. (mensåerdetjosåkoseligmeddisseguttevennaogsåda!)

Nå har jeg spist fiskesuppe og skrevet historiens teiteste innlegg.

Men han her er teitere:

l'émotion à emporter 2

Jeg kan herved refereres til som tante Ida! Herre! Et helt nytt menneske. En flunke ny Claudi! Velkommen skal du være!


Ok, denne er enda bedre (også akkurat i rue Oberkampf. Why, GOD why wasn't I THERE?!?!?!)



Idag har jeg vært ute med omtrent 40 praktikanter fra italienske, tyske, amerikanske, belgiske, danske, svenske, sveitsiske, østerrikske etc etc ambassader. Her er dem; fremtidens ambassadører og beslutningstakere. Måtte det gå vel for oss og alle dem som skal lide under dems styring. Og måtte nye frøken Claudi få godt utbytte av disse tilsynelatende hyggelige og fremtidige styrende.

l'émotion à emporter

Av og til snubler jeg over cyberskatter som denne:



som gjør meg så smilende glad og full av overivrige sommerfugler i magen, og ei kribling helt ut i fingerspissene. Jeg blir forelska. Forelska i Beirut og Zach Condon, Paris og fransk, sommer og is, folk og livet, verden og sola.

iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiik!

lyst på

I dag har jeg lyst på en sykkel. Stikkende, skrikende lyst på en sykkel. En sykkel med store hjul og tynn ramme, 21 gir og spreke for- og bakbremser. Jeg vil ha årets første 17 plussgrader, ei litt over middels stilig bomullsbukse som kan trekkes opp på leggen uten å skli ned etter noen sykkeltråkk. Jeg vil ha en bra hårdag og ei gul t-skjorte som jeg kan sykle i. Også vil jeg ha ei bred gate uten biler, men med noen få mennesker og kanskje en hund eller to i. Jeg har lyst på is som jeg kan spise når jeg trenger en pause fra syklinga. Og musikk. Musikk som får det til å krible i magen.

Og en ball. Gjerne en god volleyball som er mjuk nok til at man ikke blir redd for å slå den. En volleyball og en håndfull venner å sentre mellom. Og innimellom volleyball-sentringa vil jeg kjøpe pølse på Narvesen. Ah, Narvesen. Jeg trodde ikke at man kunne ha gode følelser for en butikkjede. Nå ble jeg klar over at det går an og jeg kjenner meg litt glad i Narvesen. Hvem ellers byr deg på pølsefest?

Når jeg er full...

-får mobilen min ufortjent mye makt
-tror jeg at jeg er flink til å danse
-driver jeg detektivarbeid på facebook
-får jeg ideer om å skrive fengslende artikler og bli en landskjent politikk-kommetator
-tror jeg at jeg er sjarmerende bare jeg tvinner fingeren i håret nok
-synes jeg at eldre menn med grått sidehår er søte
-tenker jeg på gamle flammer
-får mobilen min gjøre som den vil
-får jeg ideer
-tror jeg ideene mine er gode
-blir jeg kjærlighetssyk
-blir jeg tøff i shorts
-blir jeg glad
-er jeg uovervinnelig
-innbiller jeg meg at jeg er dronning av sosialisering
-er jeg ærlig
-er jeg for ærslig
-får mobilen min bestemme
-tar fornuften min farvel
-blir jeg blank i øya
-synger jeg høyt
-får jeg rare innfall
-blir jeg ...
-sender jeg melding til mennesker som er langt unna
-røyker jeg for mye
-gir jeg faen
-banker hjertet mitt fort
-blir jeg sulten
-tar jeg på pene rumper
-sender jeg lange blikk
-snakker jeg høyt om ting jeg ikke vet noen ting om
-kjøper jeg mange øl
-danser jeg med henda over hodet
-bruker jeg mer penger enn jeg har
-banner jeg høylytt. PUTAIN
-synger jeg sanger jeg ikke kan
-snakker jeg flytende fransk
-rister jeg på kroppen
-blir jeg sliten dagen etter

Dikt fra ei hemmelig bok fra ei hemmelig tid

"Fine daga,
daga der du virkelig lev, de kommer
og de går.

Dagan e fylt av sol og vennskap og røyk og biltura,
biltura med musikk,
musikk du kan lev til, syng til, pust til.

De fine dagan skal man gjem
inni sæ, og lev på når de dårlige
dagan kommer.

Det sir mamman min.

Mammana bruka
å vite sånt"

- av en nydelig forfatter med langt, og den gang, lyst hår

de nada

Av og til har jeg mange ideer. Noen av dem er til og med gode. Nå har jeg ingen ideer. Null og niks, og ideene jeg en gang hadde har blitt til ingenting. Eller til noe halvveis. Men det som er halvveis, blir ofte om til ingenting etter å ha vært halvveis en periode. Jeg skulle ønske jeg var litt flinkere til å gjøre halvveis til helveis. Men det er så mye man skulle vært, og så mye man skulle gjort, og sagt, og malt, og gått, og reist og og og... Jeg beundrer og skremmes litt av dem som faktisk gjør alt jeg skulle gjort og tenkt og sagt og skrevet. De såkalte overmenneskene. Übermenschen.

Übermenschen er som oftest jenter. Pene, slanke jenter i akkurat passe fine klær. De bærer klær som er over gjennomsnittlige lekre, men uten at de blir pretensiøse. Klær som kun finnes i begrensa opplag på H&M slik at de er unike, men samtidig innenfor allfarveiens veikant. De har smale ansikt og sporty kropp. De klarer på en unik og overmenneskelig måte å få tid og lyst til å trene innimellom alle frivillighetsverv, møter og vennebesøk. I tillegg er de som oftest skikkelig flink i det de gjør, og det de gjør er også over gjennomsnittlig kult uten å bikke over i for kult. De driver med ting som klatring eller terrengsykling. Ting som man ikke kommer på å gjøre engang. Det er det som er så fantastisk med overmenneskene; de gjør alt, og alt de gjør holdes innenfor den hårfine grensen mellom kult og pretensiøst. Übermenschen har ingen feil, og det er derfor umulig å gjøre noe annet enn å beundre dem. De er så perfekte at baksnakking av dem under ingen omstendigheter kan rettferdiggjøres, hvilket gjør det hele litt frustrerende.

Übermenschen går akkurat passe fort fra ett vikitg sted til et annet, men tar seg tid til å stoppe og snakke med kjente. Übermenschen har mange kjente, men tar seg likevel tid til samtaler hvor de mestrer å være akkuart passe engasjert i og trivelig. Senere går de videre i akkurat passe høye sko, som gir fra seg akkurat passe høy lyd til at du ikke irriterer deg over den, men som likevel gjør at du snur deg for å se overmenneskets lange og glansfulle hår flagrende i gata på vei til å noe produktivt.

Übermenschen er aldri late eller ubevisste. Du vil aldri høre dem di "åh, i dag ha jeg kuket rundt på facebook". Nånejdu. Hvert kvarter, hvert minutt er øremerket noe produktivt og viktig. Om de tar pause fra vikitigheten, så er det for å kunne være mere viktig og effektive etterpå.

Jeg er ikke noe übermensch. Laaangt derifra. Jeg spiser sjokolade til frokost, skjeier ut i møtet med kjeksskåla, bruker timesvis på facebook uten å vite at jeg gjør det, kuker rundt på youtube uten å komme frem til noe spesielt morsomt. Trener stortsett aldri og blir dødsstolt når jeg gjør det. Her kommer et passe bilde av meg som av Joachim har fått tittelen "minst mongo". Se så, ja. Jeg er ikke noe overmenneske, men akkurat passe til ikke å være mongo. Det kan jeg være fornøyd med, hvilket jeg ikke tror et übermensch kunne vært. Hah! Det fant jeg feilen: for høye forventninger, for lite kos.

"han masserte forsiktig ru..."

"Sædsprut"
"kul på pungen"
"tale til konfirmant fra besteforeldre"
"nakne damer"
"spise skorper"
"tale til mor 70 år",
"frosne vannrør på hytte"
"ingenting"
"katt kaste opp"
"badedrakt med skjørt"
"36 år og gravid"
"gummigulv"

Jeg har kommet over en side som gjør meg glad og som forteller meg hva slags søkeord som brukes akkurat NÅ. Fantastisk. Siden gjør meg nesten like glad som LOL cats.

Og her: LOLcats fra Joachim sin blog. Jeg ler om igjen og om igjen og om igjen og om igjen.

For mere moro; http://www.kvasir.no/nokkelhullet/

Medmenneske

En storby som Paris kan gjøre mye med folk. Mange forestiller seg at byen gjør folk kunstneriske, filosofiske, intellektuelle og forelska. Sistnevnte har jeg desverre ikke mange eksempler på. Derimot finnes det mange eksempler på folk som "av-menneskeligseres" av denne byen. Etter vel ett år her kan jeg si meg sikker på at det også gjelder meg selv. Paris lykkes i å suge ut medmennesket i meg, og gjør at jeg himler med øynene og sukker høylytt av folk som ikke kjenner de uskrevne reglene på metroen Jeg går fort, og legger ikke skjul på irritasjonen over folk som hindrer meg i å gjøre det. Etter hvert vet jeg mer om tilbudene på Darty og hvor mye appelsinene på Franprix koster, enn jeg vet om fargen på himmelen og knoppene på trærne. Medmennesket i meg har blitt om til noe "som er på vei et sted".

At medmennesket har vært borte en stund, ble jeg først klar over da det en gang i forrige uke kom tilbake. Jeg fant det igjen idet jeg var på vei inn på jobb. For ved inngangsdøren til UNESCO sitter ofte ei ung dame med en tre-fireårig gutt sovende i fanget. Hun har skaut på hodet og rister med en liten kopp og ynker "s'il vous plait" idet jeg går forbi. Jeg har liten sympati for skautkledde sigøynere som ynker seg på fortauskanten mens de kunne vært ute og gjort seg fortjent til noen skarve mynter. Det jeg imidlertid har sympati for er barnet som må ut og tigge på gata med mamman sin istedet for å lære gangetabellen på skolen. På veggen sigøynerdama og barnet lener seg mot henger en utstilling med de ulike plakatene som UNESCOs har brukt for prosjektene sine gjennom tidene. Et av det mest kjente og vellykkede prosjektet er det som heter utdanning for alle (Education For All). Målet er så enkelt som å skaffe alle barn i hele verden grunnskoleutdanning (dette er et av FNs tusenårsmål som UNESCO har ansvar for å nå) innen 2015.

Det føles absurd å gå inn i lukkede kontor blant klikk-klakk-sko og dresskledde menn, og jobbe for at barn i Afrika skal få tilgang til et klasserom og ei lærebok, når det ligger en kid i et fang rett utenfor kontoret mitt. Frankrike lover skoletilgang, gull og grønne skoger i Afrika, men tilgang til skoler for ikke-franske barn i franske gater snakkes det ikke om. Vel, der kom frustrasjonen, paradoksene og oppgittheten frem, og med det fulgte en liten dæsj menneskelighet. Utdanning er fremtiden. Det er jeg overbevist om. Det er så viktig at jeg får tårer i øynene av å tenke på det.

Menneskelig.

Rainbowwarriors

Jeg vil ha kaffe, sjokolade, røyk, øl, potetgull, frukt, Narvesen-pølse, after eight-sjokolade, en tekstmelding fra et ukjent nummer, en invitasjon til søndagsgodteri og -film, en stor TV-skjerm, en hund, et fjell å gå tur på, nye joggesko, tilgang til 6 millard d'autres-utstillinga, energi til å jogge, lyst til å jogge, beslutningssans, et innkommende anrop fra en venn langt unnafra, fine søndagssklær, sol og varmegrader, Cocorosie-album.

Nå får Feist til å tenke fine tanker, og jeg kan begynne å se frem til sommern og dette som jeg i skrivende stund savner:

freitag fahrenheit

Freitag in the night. I dag har jeg vært "casual friday" og sneket på meg sneakers på jobb. Sjåføren vår (for ja, vi har en sjåfør) synes jeg så funky ut og lurte på hvor det var blitt av hælene. Jeg sa jeg hadde planlagt å holde meg utenfor almennheten og inne på kontoret hele dagen, og at jeg derfor tillot meg Nike-sko istedenfor høye hæler som sier klikk klakk når jeg går i gangene. Han synes det var litt rart.

Jeg har ikke kommet i mål med alt som burde vært gjort før fredagen ble om til helg, men kastet allikevel inn håndkledet en halvtime før stengetid. Effektiviteten gikk inn for telling etter sjokoladekjeks nummer 17 og et ukjent antall kaffekopper. Nå er jeg klar for det som helga har å lære meg. Jeg skal spise ost, reise med tog og lage matpakke før vi reiser til Versailles på søndag. Men først skal jeg ut og utforske freitag fahrenheit-tempen i Paris. Selv om den sikkert er noe høyere i Deutschland:

ex-liverpool

Ok, det ble øl og jobb-cocktail i dag også.

Jeg har sett Liverpool vs Real Madrid. Også har jeg drevet networkin på høyt nivå.

For første gang heiet jeg på Real Madrid.

System overload

Det blinker røde lamper i sidesynet mitt. De har vært der en stund, men jeg har kledt på meg skylapper og druknet alarmlyden i Robyn og Hercules and Love Affair. Også har jeg dopet dem ned med min nyoppdagede franske vidunderkur mot snikende forkjølelser; Fervex. En slags legitim doprus som gjør deg kvikk og fornøyd før den trekker deg ned i den deiligste søvn som du senere våkner fra, opplagt og frisk.

Vel, jeg føler meg ikke særlig opplagt og frisk lengre, men snarere neddopa og sliten. Jeg er ikke dopa, men jeg er sliten. Ukene er fylt til randen av små prosjekter, cocktails, fester, bekjentskaper, lønsjavtaler og kveldsavtaler. Men som en klok matematikklærer en gang sa: + og + blir minus... eller vent litt... var det kanksje omvendt? + og + blir +? Ok, kanskje finnes det ikke noen matematisk formel på tilstanden min. Jeg trenger ikke noen matematisk formel for å finne svar på at jeg må ta det litt lungt snart.

Skal bare ut på én liten øl først. Så skal jeg roe ned. Jeg lover.

dupp

Jeg tror jeg er full. Fortsatt. På en mandag.

Hadde jeg kunne valgt, ville jeg valgt å være en sjøhest. Da kunne jeg krøllet meg sammen og lagd små og store luftbobler i vannet.

SUNday

Okei, Paris er kanskje ikke fullt SÅ sommerlig enda, men dagen i dag ga meg en deilig påminnelse om alt det fine som er i vente.

Mange av de fine ting med å begynne å jobbe er at man lærer seg å sette uendelig pris på helgene. De må utnyttes til det fulle og jeg er glad for å ha blitt kjent med den nye Ida som vet å gjøre akkurat det. Søndags-Ida for et drøyt år siden befant seg som regel i fosterstilling foran doskåla på søndager, mens den nye Ida befinner seg (nesten) fresh og opplagt før sola skinner fra sør. Og det til tross for at klokka ofte blir rundt 5 før jeg ser på den for siste gang en lørdagsnatt.

Dagen i dag har inneholdt akkurat det søndager bør inneholde; venner, kaffe, marked, sol, bok, café, tilfeldige møter med bekjente, tusling, barnevogner og -familier, film og franske bakevarer.

blog me all night long

Midt i beste lørdagstid. Eg sitter med ei øl i handa (som for fyste gång er KALD i år 2009 etter fire uker utan kjøleskap), full av parfyme, sminke og forventningar. Heidi og eg skal ut og samle pokemon. La Caravane igjen. No ventar eg berre på ei melding frå andre sia av byen om at ho er på veg.

No kom meldinga og eg drikk opp ølla medan Robyn gjer med lysta til å danse meg bortover til caravanen.

Eg elskar helg

bort med deg

Endelig har hverdager blitt om til helgedager. Jeg puster lettet ut. Denne uka har vært fra helvete. Ting har liksom bare gått litt på skakke hele uka. Det er kanksje akkurat det som gjør den så ille. Det hadde kanskje vært bedre om ting hadde gått ordentlig til helvete istedet for sånn semi-helvete. Det er vanskelig å vite hvordan man skal takle semi-helvete. Uka har vært full av idiotiske tulleting. De har ikke vært alvorlige nok til at de krever en unnskyldning og en forklaring, men samtidig så dumme at man ikke vil la det gå forbi i det stille. Jeg har gitt rare inntrykk og svette håndtrykk hele uka, og de fleste situasjoner har liksom falt mellom to stoler. Sakl jeg forklare meg eller la dem tro at jeg er sånn her? Jeg klarer ikke bestemme meg for hvordan stol jeg skal sette meg på, og det jeg har bestemt har vist seg å bli kleint.

For eksempel torsdag. Tordag, da jeg fikk ekstra beskjed om å komme en halvtime tidligere for å bidra i forberedelsene til storbesøket hjemmefra. Torsdag morgen våkner jeg 30 minutter før jeg skal være på jobb, og i en by som Paris kreves det betydelig lengre tid fra mårratrynet befinner seg på hodeputa til det kommer seg til andre siden av byen. Jeg kommer for sent på jobb og for sent til møtet. Magen min rumlet og jeg drømte om pain au chocolat og croissants under hele møtet og gledet meg til å gofle i kantina i pausen. I pausen tok jeg heisen ned til kantina, men kom meg bare såvidt til 7.ende etasje før den stoppet. Heispause. Pauseheis. Jeg kom for sent til møtet igjen.

Ca sånn har uka mi vært hele tida. Vitser som ikke slår an, historier jeg ikke forteller ferdig fordi folk ikke hører på, kommentarer som ikke blir respondert på, samtaler uten tema. Jeg vil ikke tenke mer på det.

Sola skinner, himmelen er blå og jeg skal ta på meg mitt Jaqueline Van Bever og tusle rundt i marais med kaffe i hånda.

pokemon

Søndag igjen. Det er mange fine ting med søndager. Av de fineste tingene vil jeg sette gjennomgang av helgas pokemon-samling høyt oppe på lista. Denne helga har desverre bydd på få nye pokemon-kort. "Du må prøve å se ut som om du ikke tenker på pokemon". Å være ute i Paris er litt som å gå inn i den deiligste godteributikken på ditt mest godterisjuke tidspunkt på en dagen derpå-søndag. Man har lyst på alt. Desverre skiller utelivet i Paris seg fra godteributikken på den måten at man ikke kan få alt. Det er kanskje akkurat det som gjør at vi mister konsentrasjonen, blir målløse og ute av stand til å føre samtalen med hverandre videre. Gårdagen var et perfekt eksempel på det. Joachim, Heidi og meg. Pluss en masse av kjekke, skjeggete messieurs med krøllete hår og trutmunn. Planen om å gå ut og "ta et par pils" er umulig å gjennomføre på en bar som La Caravane som tilsynelatene har den beste pokemonsamlinga i hele Paris. Konsentrasjonen av gode pokemonkort kombinert med tre stk mennesker med slapp trusestrikk, gjorde at vi ble sittende og stirre i hver sin retning, måpende.
Innimellom forsøkte vi å holde samtalen mellom oss i gang, men det tok få minutter før en av oss falt ut av samtalen og inn i fantasier om skjegg, overarmer og franske gloser som ikke står på pensum.

"Sjansene dine blir ganske små når du har en ståkuk i panna, Joachim" som Heidi så fint sa det.

Søndagen har imidlertid vært usedvanlig fin til tross for liten pokemonsamling. Jeg har tuslet rundt i St Germain, drukket kaffe og snakket om kjærlighet. Vi ble enige om at svaret på alt er 42, og at man kanske ikke trenger kjærlighet med stor K. Kanksje er det nok med venner. Varierte venner som kan fylle "our departments of needs". Så kan man bruke av pokemonsamlinga år det trengs.

les tours de Paris

I dag vant jeg. Jeg digger å vinne. Jeg veddet med kollegaen min (åh, så kutl å kunne si det) om Paris' høyeste tårn. Han mente det var tour Montparnasse, jeg: Eiffeltårnet. Selvfølgelig. Eiffeltårnet er 101 meter høyere enn tour Montparnasse. Dermed kan jeg se frem til et glass (bedre) vin ved "neste anledning".

Sweet. Og vikitgst av alt: JEG VANT!

misantropen

Jeg har nå, i ganske akkurat ett år, gått rundt i Paris og følt meg urovekkende munter og folkelig. Hat-anfallene som akkompagnerte meg de fleste lesesaldagene i Bergen har vært så og si fraværende siden jeg forlot landet. Min forakt for latinamerikajenter, slafsing, motvind og sidelengsregn, jenter med joggebukse og "out of bed"-hår, høytskrålende bergensere og pretensiøse universitetsjævler skyller ikke over meg ikke lengre, og i en ubevisst stund har jeg tenkt "har jeg det for bra?". Jeg har lenge hatt grunn til bekymring.

I dag fant jeg meg selv igjen. Puh. Jeg fant meg selv på metroen. Der fant jeg også en gjeng japanere. På stasjonen Galleries Lafaytte - byens mest poshe kjøpesenter. Helvetes japanere. Fy i helvete så jævlig de er. Halvtjukke og midt i sin verste overgangsalder. Mon tro om det er (vel begrunnede) mindreverdighetskomplekser som gjør at de aldri forekommer i flokker på mindre enn 25. Så går de der, stinne av yen, i glitrende boblejakker og Louis Vuitton-jakker som er like stygge som de er dyre. Og det som nesten er like ille som blitsregnet og japselattern som ljomer etter dem, er de så intenst stygge hodeplaggene de går med. Faen asså. Det er som om "kulda" (det kan jo ikke kalles det for en hardbarka nordlending) legitimerer bruk av all slags vrangstrikka og jævlige pelsdotter av noen hodeplagg de tillater seg å gå med. Alle de bortskjemte, små og joppete dametøsene går med hatter som aldri burde fått lov til å se dagens lys.

Gutter med lange negler er forresten også noe av det aller aller verste og mest frastøtende jeg kan tenke meg. Æsj æsj æsj. Jeg har ikke ord for hvor ekkelt jeg synes det er.

Puh. Velkommen tilbake, Ida.