Medmenneske

En storby som Paris kan gjøre mye med folk. Mange forestiller seg at byen gjør folk kunstneriske, filosofiske, intellektuelle og forelska. Sistnevnte har jeg desverre ikke mange eksempler på. Derimot finnes det mange eksempler på folk som "av-menneskeligseres" av denne byen. Etter vel ett år her kan jeg si meg sikker på at det også gjelder meg selv. Paris lykkes i å suge ut medmennesket i meg, og gjør at jeg himler med øynene og sukker høylytt av folk som ikke kjenner de uskrevne reglene på metroen Jeg går fort, og legger ikke skjul på irritasjonen over folk som hindrer meg i å gjøre det. Etter hvert vet jeg mer om tilbudene på Darty og hvor mye appelsinene på Franprix koster, enn jeg vet om fargen på himmelen og knoppene på trærne. Medmennesket i meg har blitt om til noe "som er på vei et sted".

At medmennesket har vært borte en stund, ble jeg først klar over da det en gang i forrige uke kom tilbake. Jeg fant det igjen idet jeg var på vei inn på jobb. For ved inngangsdøren til UNESCO sitter ofte ei ung dame med en tre-fireårig gutt sovende i fanget. Hun har skaut på hodet og rister med en liten kopp og ynker "s'il vous plait" idet jeg går forbi. Jeg har liten sympati for skautkledde sigøynere som ynker seg på fortauskanten mens de kunne vært ute og gjort seg fortjent til noen skarve mynter. Det jeg imidlertid har sympati for er barnet som må ut og tigge på gata med mamman sin istedet for å lære gangetabellen på skolen. På veggen sigøynerdama og barnet lener seg mot henger en utstilling med de ulike plakatene som UNESCOs har brukt for prosjektene sine gjennom tidene. Et av det mest kjente og vellykkede prosjektet er det som heter utdanning for alle (Education For All). Målet er så enkelt som å skaffe alle barn i hele verden grunnskoleutdanning (dette er et av FNs tusenårsmål som UNESCO har ansvar for å nå) innen 2015.

Det føles absurd å gå inn i lukkede kontor blant klikk-klakk-sko og dresskledde menn, og jobbe for at barn i Afrika skal få tilgang til et klasserom og ei lærebok, når det ligger en kid i et fang rett utenfor kontoret mitt. Frankrike lover skoletilgang, gull og grønne skoger i Afrika, men tilgang til skoler for ikke-franske barn i franske gater snakkes det ikke om. Vel, der kom frustrasjonen, paradoksene og oppgittheten frem, og med det fulgte en liten dæsj menneskelighet. Utdanning er fremtiden. Det er jeg overbevist om. Det er så viktig at jeg får tårer i øynene av å tenke på det.

Menneskelig.