de nada

Av og til har jeg mange ideer. Noen av dem er til og med gode. Nå har jeg ingen ideer. Null og niks, og ideene jeg en gang hadde har blitt til ingenting. Eller til noe halvveis. Men det som er halvveis, blir ofte om til ingenting etter å ha vært halvveis en periode. Jeg skulle ønske jeg var litt flinkere til å gjøre halvveis til helveis. Men det er så mye man skulle vært, og så mye man skulle gjort, og sagt, og malt, og gått, og reist og og og... Jeg beundrer og skremmes litt av dem som faktisk gjør alt jeg skulle gjort og tenkt og sagt og skrevet. De såkalte overmenneskene. Übermenschen.

Übermenschen er som oftest jenter. Pene, slanke jenter i akkurat passe fine klær. De bærer klær som er over gjennomsnittlige lekre, men uten at de blir pretensiøse. Klær som kun finnes i begrensa opplag på H&M slik at de er unike, men samtidig innenfor allfarveiens veikant. De har smale ansikt og sporty kropp. De klarer på en unik og overmenneskelig måte å få tid og lyst til å trene innimellom alle frivillighetsverv, møter og vennebesøk. I tillegg er de som oftest skikkelig flink i det de gjør, og det de gjør er også over gjennomsnittlig kult uten å bikke over i for kult. De driver med ting som klatring eller terrengsykling. Ting som man ikke kommer på å gjøre engang. Det er det som er så fantastisk med overmenneskene; de gjør alt, og alt de gjør holdes innenfor den hårfine grensen mellom kult og pretensiøst. Übermenschen har ingen feil, og det er derfor umulig å gjøre noe annet enn å beundre dem. De er så perfekte at baksnakking av dem under ingen omstendigheter kan rettferdiggjøres, hvilket gjør det hele litt frustrerende.

Übermenschen går akkurat passe fort fra ett vikitg sted til et annet, men tar seg tid til å stoppe og snakke med kjente. Übermenschen har mange kjente, men tar seg likevel tid til samtaler hvor de mestrer å være akkuart passe engasjert i og trivelig. Senere går de videre i akkurat passe høye sko, som gir fra seg akkurat passe høy lyd til at du ikke irriterer deg over den, men som likevel gjør at du snur deg for å se overmenneskets lange og glansfulle hår flagrende i gata på vei til å noe produktivt.

Übermenschen er aldri late eller ubevisste. Du vil aldri høre dem di "åh, i dag ha jeg kuket rundt på facebook". Nånejdu. Hvert kvarter, hvert minutt er øremerket noe produktivt og viktig. Om de tar pause fra vikitigheten, så er det for å kunne være mere viktig og effektive etterpå.

Jeg er ikke noe übermensch. Laaangt derifra. Jeg spiser sjokolade til frokost, skjeier ut i møtet med kjeksskåla, bruker timesvis på facebook uten å vite at jeg gjør det, kuker rundt på youtube uten å komme frem til noe spesielt morsomt. Trener stortsett aldri og blir dødsstolt når jeg gjør det. Her kommer et passe bilde av meg som av Joachim har fått tittelen "minst mongo". Se så, ja. Jeg er ikke noe overmenneske, men akkurat passe til ikke å være mongo. Det kan jeg være fornøyd med, hvilket jeg ikke tror et übermensch kunne vært. Hah! Det fant jeg feilen: for høye forventninger, for lite kos.