In the Reins

Nå hører jeg på den fineste sangen jeg vet om; In the Reins av Calexico og Iron and Wine. Det, kombinert med høstmørke og kalde tær under ull-teppet gjør meg ikke så lite melankolsk og savnfull. Det er ikke så lett å sette fingern på akkurat hva man savner, men det er tydelig at det er en følelse av savn etter ettellerannet inne i organismen. Kanskje savner jeg et sted der regnet regner rett ned istedenfor fra siden slik at iskalde regndråper lurer seg inn i bukselinninga og oppunder jakka og gjør at beinmargen min fryser til is.

Nei, jeg tror ikke jeg ønsker å være noe annet sted enn i Paris selv om det er veldig kjipt vær i byen for tiden. Jeg digger fortsatt denne byen og tilværelsen her. Særlig når den krydres med fantastiske museer som Musée d'Orsay (som har blitt min absolutte favoritt), deilig kaffe og chocolat chaud, god vin, fint besøk. Siste fine besøk var av Mads. Det ble ei dyr, men veldig gøy helg. Nå får kroppen min en ukes resitusjon før det går løst påny med Even fra Libanon. Finfint besøk fortjener tilstrekkelig med oppvartning og underholdning.

Nei, det er ikke savn etter noe veldig spesielt. Kanskje heller en følelse av tilfredshet. Jo, jeg tror det er det. Jeg har mandariner, sjokolade, et par resterende episoder av Sopranos, fersk baguette og en mjauende og kosete katt rundt meg i skrivende stund. Gode grunner til å være fornøyd.

"Så sitter dem der, som sånne små ekorn med de digitale ordbøkene sine"
- Joachim om asiatene i klassen sin. Ukorrekt, men herlig uttalelse fra herlig fyr.

Jeg gleder meg til jul