Julebodø

Bodø. Merker allerede ved gaten på Gardermoen at jeg ikke er langt unna hjemme. Med en gang Bodø-passasjerene som allerede sitter ved gaten ser at det skifter til "go to gate" på skjermen, reiser Bodø-passasjerene seg og nærmest springer frem til luka som skal ta dem gjennom til flyet. Der blir de stående som fyrstikker i en fyrstikkeske, tett sammen og ser rådvillt rundt seg, mens de venter på at de skal få stikke albuer siden på folk på vei inn i flyet. Vi lander i Bodø. "Vær vennlig å bli sittende i setet med setebeltet festet til flyet har parkert og skiltet med fest setebeltet er slukket". Flyet rakk så vidt å få hjulene i kontakt med bakken før Bodø-passasjerene hadde kastet av seg setebeltet, reist seg opp i midtgangen og sendt nabopassasjeren en albue i øyet i kampen om bagasjen i hattehyllene. Hysteriet fortsetter ved bagasjebåndet. Samtlige passasjerer har presset seg så nærme bagasjebåndet som det er fysisk mulig å stå, uten å stå oppå det. Dette resulterer ikke bare i ny køståing, men i at rolige, avbalanserte sjeler som meg må irritere meg så grønnjævlig over disse menneskene som gjør det umulig for meg å se bagasjen min. Helvette!

Forutenom nordnorske flypassasjerer er Bodø flott. Det er deilig å være i et stort hus med annet dopapir enn Euroshopper for 10kr. Jeg har kjørt bil og sett på kabel-tv. Pappa sier; "Ida, se ut!". Jeg ser ut, og ute daler det store, lodne snøflak ned fra en rosa skyhimmel. Jeg hopper av glede. Hjemme. Borte fra regnet (som i skrivende stund regner på sin 63. dag på rad) i Bergen, klimaendringsvarmen og eksamen.

Alt er stort sett som det skal være, bortsett fra at jeg ikke klarer å venne meg til at Balder ikke er her.