Stønnende HORE

I dag, mandag, på min nye startdag, er Ida Breckan Claudi fysisk tilstede på lesesalen kl 0900. Imponerende vil noen si, ren vane vil jeg si. Rundt klokken 11 slenger ei tøs fra seg sekken og noen bøker ved siden av meg på nabopulten. Etter å ha bladd opp ei bok større enn en bibel fra 1600-tallet med tittelen "5000 russian words", starter sirkuset. Hun begynner å sukke. Også hoster hun høyt, uten å holde seg for munnen eller gjøre noen forsøk på å være diskret (et ord, for avansert til at dette brødhodet kjenner betydningen av det). Hun sukker, nærmest stønner høylytt. Mange ganger. Som om ikke det er nok, finner hun frem boller som hun sitter og slafser på innimellom all stønninga. Jeg kjenner at jeg hater henne. Jeg får ikke fullført en eneste setning om Lenins tolkning av Marxismen uten denne f***a si stønning rett i mitt høyre øre. Jeg teller 11 sukk mellom klokka 11:26 og 11:36. Kl 12:00 stønner jeg tilbake til henne og klasker penn og boka i pulten og pakker demonstrativt sammen. Jeg setter meg på mat.nat. istedet. Der hører jeg bare lyden av kalkulatorer.

Nå kureres jeg av Whitest Boy Alive og tanken på årets beste konsertopplevelse med Kings of Convenience i Johanneskirken.
"Vi spurte om å få låne orgelet. Det fikk vi ikke, men det ikke alle vet, er at dette pianoet har noe som ligner på orgelet" - Erlend Øye og setter igang "misread" med orgel-koring.
Erlend Øye er min "månedens helt" som jeg fra nå av skal kåre månedlig.

Etter en 9 timers lesedag, minus tiden det tok å gå mellom HF og Mat.Nat, ser jeg nå frem til at Hanna skal komme med vaffeljernet. Da skal vi lage vafler. Jeg gleder meg.